Te med Mr. Dashti

«Tjukkas», sa Darya. «Han var en tjukkas. Han må trene. Gud vet om han har en Ph.D. Du skulle jo tro han visste bedre enn å spise så mye baklava i løpet av et måltid. Og hva var det med den dressen?» Hun rynket på nesen.
 «Basseh. Nok. Slutt, Darya», sa Baba.
 De sto på kjøkkenet og ryddet vekk lunsjtallerkenene. Venen i Daryas panne pulserte på den måten den alltid pulserte når hun var opphisset. Mina la merke til at hårtoppen begynte å løsne.
 «Det er bare det at … vel, det fungerte ikke. Og noen ganger er den informasjonen jeg får fra noen av kildene mine, en anelse fordreid til fordel for noen. Det jeg sier er …»
 De hadde stått i hagen da Mr. Dashtis strøkne, sølvfargede bil rygget ned oppkjørselen og forsvant bortover gaten. De tre hadde vinket uengasjert, og hendene beveget seg frem og tilbake selv lenge etter at bilen til Mr. Dashti var borte.
 «Det spiller ingen rolle!» sa Baba mens han tørket en liten skje. «Fremad!» 
 «Ja, selvfølgelig. Frem … igjen, eller hva det nå er du sier. Du vet at det ikke er viktig i det hele tatt, ikke sant, Mina Joon? Han var en tjukkas.» Darya løftet en stekepanne for å tørke den.
 «Vær så snill, slutt. Slutt å si stygge ting. Slutt med alt dette. Ikke inviter flere menn, ikke lag flere grafer. Slutt å ydmyke meg. Og dem. Bare. Slutt. Vær så snill», sa Mina.
 «Hva i alle dager er galt?» Darya dyttet stekepannen mot brystet til Baba. «Bli med meg opp, Mina, kom igjen!»
 Mina syntes det kjentes som om dette skjedde med en annen person, i en annen familie. Det var foreldrene til en annen som inviterte disse mennene på besøk, ikke hennes egne. Ikke den moren hun hadde kjent da hun vokste opp, som hadde kjørt dem til engelsktimer i Teheran, og lært dem den persiske ghazal-poesien, ikke den faren som rolig hadde snørt lissene hennes når de gikk tur i fjellene, og lært henne hvordan hun skulle telle rompetroll i regnet og spille sjakk ved bålet.
 Det var som om Mina ble dratt av et usynlig tau mellom seg selv og Darya, et tau hun skulle ønske hun kunne kutte i to, mens hun fulgte etter moren opp trappen.
 Soverommet luktet grønne epler og hudkrem. Kommoden var nypolert og skinnende blank. Skrivebordet var sirlig ryddet. Det eneste som ikke var som det skulle være, var arkivskapet: Det var åpent, og den gule Mr. Dashti-mappen stakk ut. Darya hadde nok gjort et par siste vurderinger i dag morges.
 «Jeg likte overhodet ikke måten han slurpet i seg teen på, det er bare det jeg sier, Mina. Det var veldig bondsk.» Hun la armene i kors. «Du kan virkelig finne noe bedre enn det!!»
 Kjære Gud i himmelen, hjelp meg, tenkte Mina. «Han var din idé. Husker du?» Hun prøvde å holde seg rolig. Hun prøvde å være fornuftig og forretningsmessig. «Skal ikke tjueårene være den tiden når man finner ut av ting, har det gøy, oppdager hvem man er? Hvorfor skal vi spole frem til mann-og-barn? Jeg tar allerede en MBA, ikke sant? Knuser de ligningene du er så glad i?»
 «Å, vær så snill, Mina, ikke server meg det søppelet der. Den forlengede barndommen dere amerikanere setter så høyt … ‘finne ut hvem du er’? Det er psykologtjas. Tullprat. Pølsevev. Vil du vite hvem du er? Jeg skal si deg det. Du er min datter!»

Livet i Catfish Alley

«Folk må få vite det, Grace. Folk trenger å forstå. Vil denne omvisningen hjelpe folk til å forstå, eller er det bare enda et påfunn hvite kommer opp med for å få det til å høres ut som om alt alltid har vært i orden her nede? Få det til å lyde som om vi bare klager hele tiden, og ikke er villige til å arbeide hardt?» Etter et øyeblikk svarer jeg: «Jeg vet ikke svaret på det ennå, Mattie. Adelle og jeg tok med oss Roxanne hit slik at du kunne fortelle din del av historien. Og vi tenkte at denne omvisningen kunne bidra til å få din Billy interessert i Clarksville igjen. Kanskje inspirere henne til å finne på noe å gjøre med det gamle huset. Roxanne fortalte meg at det finnes penger til å fikse på hus som Queen og andre historiske steder som har forfalt.»
  «Billy kommer nok ikke hit for å restaurere Queen. Hun er ikke interessert i det gamle huset. Hun har knapt tid til å komme og besøke bestemoren sin. Det er annerledes der hun bor, oppe i Chicago. Hun får respekt der oppe nå. Det er ikke som her.»
  Adelle, som har sittet og lyttet i taushet, tar ordet. «Vi kan ikke gå gjennom hele livet og hate, Mattie. Det er ikke godt for noe. Husker du hva pappa alltid sa?»
  «Ja, jeg vet det, jeg vet det. ’Fortsett å holde stø kurs fremover.’ Men faren din var en utdannet svart mann. Han var lege. Han hadde ikke de samme problemene som de fattige arbeiderne blant svarte folk her omkring.»
  «Nå tar du det litt med ro, Mattie Webster!» glefser Adelle. Det får alle til å skvette til. «Det var ikke alltid like lett for pappa …»
  «Søstre, søstre!» sier jeg og avbryter Adelle. «La oss ikke krangle oss imellom. La oss minnes de gode tidene. La oss fortelle Roxanne om den kvelden Louis Armstrong spilte påQueen City.»
  Adelle og Mattie nikker begge to. Jeg har alltid kunnet distrahere dem. «Hva skjedde?» spurte Roxanne.
  «Grace, fortell det, du,» sier Adelle. «Du er den beste historiefortelleren.»
  «Greit,» sier jeg. «Det var så spennende! Mr. Louis Armstrong var egentlig engasjert av Clarksville Auditorium, men Robert Webster overtalte ham til å gjøre et senkvelds-show bare for svarte. Vi kunne ikke gå på konsert i auditoriet, vet du.»
  «Hva mener du med at dere ikke kunne gå på konsert i Clarksville Auditorium?» spør Roxanne.
  Jeg begynner å tro at denne kvinnen er litt tett i pappen. Når skal hun egentlig forstå? «De tillot ikke svarte å komme inn der.»
  «Ikke engang for å høre en svart musiker?»
  «Nei, vi slapp ikke inn. Men det betydde ikke noe den kvelden, for vi skulle få vår egen konsert! Og det beste var at Mr. Louis Armstrong selv spurte Junior om å spille den kvelden. Adelle og jeg hadde akkurat avsluttet high school, og Zero jobbet for å spare penger til Alcorn State University …» Adelle avbryter meg. «Jeg var helt ute av meg fordi Zero ikke var der for å ta meg med på forestillingen.»
  Jeg tenker på Zeros vakre, smilende ansikt som ser på meg over bestemors kjøkkenbord den ettermiddagen. Jeg var irritert på ham fordi han kom til å være sen, om han overhodet rakk showet. Han sa stadig at det var noe han måtte ordne. «Ikke vær bekymret, Grace,» sa han. «Jeg skal prøve å være der, men dette er noe jeg er nødt til å gjøre.» Alt forandret seg etter den kvelden. Men Roxanne behøver ikke å høre den delen av historien.

Til toppen

Til toppen