Lori Nelson Spielman: Tilgi meg

«Venter hun fortsatt på steinen fra meg? Har hun fått tilbake de trettifire andre hun sendte? Den dårlige samvittigheten kveler meg. 
Jeg bretter ut det kremfargede brevpapiret og leser brevet på nytt.

Kjære Hannah

Mitt navn er Fiona Knowles. Jeg håper inderlig du ikke aner hvem jeg er. Hvis du husker meg, er det fordi jeg har etterlatt et arr hos deg.
Du og jeg gikk på ungdomsskolen sammen, på Bloomfield Hills Academy. Du var ny på skolen, og jeg gjorde deg til min skyteskive. Ikke bare plaget jeg deg, men jeg vendte de andre jentene mot deg i tillegg. Og en gang fikk jeg deg nesten utvist. Jeg sa til Mrs. Maples at jeg hadde sett deg ta fasiten til historieprøven fra pulten hennes, når det faktisk var jeg som hadde tatt den.

Å si at jeg skammer meg er helt utilstrekkelig for å fortelle hvor dårlig samvittighet jeg har. Som voksen har jeg forsøkt å finne rasjonelle forklaringer på at jeg var så grusom som barn – sjalusi står øverst på listen, usikkerhet er nummer to. Men sannheten er at jeg var en mobber. Jeg kan ikke unnskylde det. Jeg er virkelig fryktelig lei for det.
Jeg er så glad for å se at du har hatt så stor suksess, og at du har ditt eget talkshow i New Orleans. Kanskje du for lengst har glemt Bloomfield Hills Academy og hvor fæl jeg var. Men det jeg gjorde, plager meg hver dag.
Jeg er advokat på dagtid og dikter på kveldstid. Innimellom er jeg til og med så heldig at jeg får noe på trykk. Jeg er ikke gift, og jeg har ikke barn. Av og til tenker jeg at ensomhet er min botsøvelse.

Jeg ber om at du sender den ene steinen tilbake til meg, hvis og når du godtar unnskyldningen min, og slik løfter vekk både vekten av ditt raseri og vekten av min skam. Vær så snill å gi den andre steinen og en ny stein til noen du har såret, sammen med en oppriktig unnskyldning. Når du får den steinen tilbake, slik jeg håper at jeg får min tilbake, har du fullført tilgivelsens sirkel. Kast steinen din ut i en innsjø eller en bekk, grav den ned i hagen eller legg den i blomsterbedet – hva som helst, så lenge det symboliserer at du endelig er befridd for skammen.

Med vennlig hilsen, Fiona Knowles

Jeg legger brevet fra meg. Selv nå, to år etter at det dukket opp i postkassen, puster jeg i korte støt. Det den jenta gjorde, førte til så mye skade. På grunn av Fiona Knowles gikk familien min i oppløsning.

Viola Shipman: Brudekisten

«Fyrverkeriet starter visst senere og senere for hvert år,» sa Don om den mektige forestillingen som Saugatuck-Douglas hadde over Michigansjøen hver fjerde juli.
«Det er bare du som er gammel,» spøkte Mattie, og tenkte på alle årene de hadde sett på showet fra Hope Dunes, hvor de hadde plasser på første rad til det imponerende skuet.
Jeg håper vi kan se noe av det herfra, tenkte hun.
Mens Rose og Don ryddet kjøkkenet, kom skumringen krypende over myrene. Elven skiftet farge fra gull til svart mens blinkende ildfluer eksploderte som stjernene som kom fram på himmelen.
«Jeg laget denne til dere!»
Mattie skvatt da hun hørte Jeris søte stemme, like høy og lykkelig som sikadene, og snudde seg og så at den lille jenta holdt en blomsterkrans av tusenfryder.
«Det er en glorie!» sa hun, og holdt den fram så Mattie kunne se den. «Fordi jeg tror du er en engel.»
Hun stoppet og la hodet på skakke før hun fortsatte. «Akkurat som englebegoniaene dine.»
Matties øyne ble fylt med tårer.
«Det er en lykkeglorie,» sa Jeri. «Som beskytter deg.»
Ordene hennes fikk Mattie til å minnes blomsterkransen som hang på ytterdøren til Hope Dunes. Jeg laget den av lykke, tenkte hun, og for å beskytte hjemmet mitt.
«Kan jeg sette den på deg?»
Mattie nikket, og Jeri klatret opp i fanget hennes uten forvarsel og satte glorien på det hvitblonde hodet hennes.
«Pen,» sa Jeri, og ga henne et kyss på kinnet.
«Mattie,» sa Rose, og skyndte seg ut. «Går det bra?»
Mattie nikket så glorien flyttet på seg.
«Hun har planlagt det i hele dag,» sa Rose. «Hun forguder deg.»
En rød eksplosjon lyste opp himmelen.
«Det har begynt!» ropte Jeri ivrig til Don, som kom stormende ut med et kjøkkenhåndkle i hånden.
Enda en eksplosjon lyste opp himmelen, og Mattie kjente rystelsene bølge gjennom kroppen i tillegg til Jeris iver. Hun slapp ut et «uuu» og «aah» for hver eksplosjon.
Vi har virkelig flott utsikt, tenkte Mattie, mens de så på fyrverkeriet høyt oppe fra huset sitt på høyden over elven.
Selv om de spektakulære fargene ikke speilte seg i den store innsjøen, var det som om elven førte fargene med seg nedover, som om den sto i brann.
Enda en eksplosjon: Denne var rød, hvit og blå.
«Ser akkurat ut som blomsteroppsatsingen vår,» gispet Jeri.
Mattie tenkte tilbake på da hun så på fyrverkeriet sammen med foreldrene sine, trygt på farens fang.
Et øyeblikk forlot hun kroppen sin – hun var fri og svevde høyt på himmelen blant alle fargene, ved siden av familien sin.
Hun kjente Jeris hete pust i nakken, og da hun snudde seg, sto den lille jenta og stirret på henne, mens hun fulgte intenst med på henne og smilte.
«Du tenker på noe for lenge siden, ikke sant?» spurte Jeri, og Mattie ble overrasket. Hun nikket.
«Jeg skjønte det,» fortsatte Jeri, «fordi munnen din er like vidåpen som min når jeg også ser på fyrverkeriet.»
Jeri løftet den lille hånden sin, holdt den under Matties hake og lukket kjeven hennes som om hun skjøv igjen en skuff. «Nå kan ikke ildfluene komme inn og lyse opp i magen din,» sa hun og fniste. Jeri vendte blikket tilbake mot himmelen. «Oi! Jeg har aldri sett noe så pent i hele mitt liv!»
«Ikke jeg heller,» svarte Mattie, og stirret på Jeri.
Rose fulgte stille med på det som skjedde mellom Jeri og Mattie, før hun snudde hodet idet fyrverkeriet fortryllet henne igjen, og hun tørket bort en tåre i smug.

Til toppen

Til toppen