Omtale Sommerens bokpakke
«Så var hun borte» av Lisa Jewell
London: Det har gått ti år siden 15-årige Ellie forsvant. Hun gikk en tur på biblioteket, og kom aldri tilbake. Laurel Mack har aldri gitt opp håpet om å finne datteren.
Men snart har hun ikke lenger noe valg. Ekteskapet har havarert og forholdet til de to andre barna har vært skadelidende. Nå må Laurel gi slipp, det er andre som trenger henne.
Hun prøver å stable på beina et nytt liv, og en dag treffer hun en mann som tar henne med storm. Det går ikke lang tid før hun får møte døtrene hans, og den yngste, 9-årige Poppy, gir Laurel et støkk. Hun er bråmoden og vakker – og utrolig lik Ellie på den alderen. Brått kommer alle spørsmålene som Laurel har prøvd å legge bak seg, flommende tilbake. Hva skjedde med Ellie? Hvor ble det av henne, og er hun fremdeles i live? Det må være noen som vet noe om henne. Er det noen som skjuler noe – en hemmelighet?
Så var hun borte er en mørk og uhyggelig psykologisk thriller, skrevet med stor følelsesmessig dybde. Karakterene føles så ekte og virkelige! Vi følger handlingstrådene i et før og et nå, som bit for bit føres sammen til den overraskende finalen.
«Hvis du likte Jenta på toget og Flink pike, DETTE ER BOKEN FOR DEG!»
The Sun
«Du klarer neppe å legge denne avhengighetsskapende boken fra deg før du har lest siste, hjerteskjærende side.»
Daily Express
«Jewell presenterer sitt intrikate plot i akkurat riktig tempo, og får leseren til å sitte ytterst på stolen …»
Booklist
«Hjem til øya» av Rosanna Ley
Colette vokste opp på den magiske øya Belle-Île-en-Mer i Bretagne, men har ikke vært tilbake på hjemstedet på 15 år. Hun er redd for å bli konfrontert med de vonde minnene. Men når hun får vite om morens sviktende helse, innser hun at det er på tide å reise hjem.
Til tross for Colettes skepsis, fascinerer Belle-Île henne fremdeles. Hun blir kjent med Élodie fra det gamle fyret der moren en gang jobbet som barnepike, og treffer den gåtefulle Étienne som viser seg å dele hennes blandede følelser for øya. Når moren etter hvert begynner å åpne seg for datteren, mykner Colette og blir dratt tilbake til barndommens landskap. Men spøkelsene fra fortiden gnager fortsatt. Hva skjedde egentlig den gangen for mange år siden? Og hvorfor førte det til splid mellom mor og datter?
Det viser seg at vakre Belle-Île-en-Mer skjuler en ødeleggende familiehemmelighet – en hemmelighet som Colette vil finne ut av, koste hva det koste vil. Og kan øya også omsider bli en del av hennes fremtid?
Hjem til øya er en nydelig og realistisk relasjonsroman som setter spor i oss som leser. Vi kommer under huden på flotte mennesker som alle spiller en rolle i hverandres liv. Gled deg også til å bli kjent med vakre, franske Bretagne! Forfatteren skildrer den idylliske øya med alle dens smaker, lukter, mennesker og atmosfære. Levende og nært - som om vi skulle vært der selv!
«En vakker fortelling om tap og kjærlighet.»
My Weekly
«Perfekt reisefølge til ferien.»
Heat
Utdrag
Utdrag
Lisa Jewell: Så var hun borte
Han smiler. «Har du noen gang spist denne gulrotkaken før?»
Hun rister på hodet.
«Den er helt fantastisk. Vil du smake litt?»
Hun ler nervøst. «Nei takk, jeg …»
«Se her, jeg har en ren skje liggende her.» Han skyver den over bordet, mot henne. «Bare ta. Jeg kommer aldri til å klare å spise opp alt dette.»
En lysstripe faller tvers gjennom kafeen i samme øyeblikk, skarp som strålen fra en lommelykt. Den treffer skjeen og får den til å glitre. Kaken har spor etter gaffelen hans. Øyeblikket er underlig intimt, og Laurels magefølelse er å trekke seg unna, gå sin vei. Men da hun betrakter strålene på sølvskjeen, føler hun at noe inni henne er i ferd med å åpne seg. Noe som minner om håp.
Hun løfter opp skjeen og tar en liten bit av kaken fra den enden som han ikke har rørt.
Han heter Floyd. Floyd Dunn. Han rekker henne hånden og sier: «Hyggelig å hilse på deg, LaurelMack.» Håndtrykket er fast og varmt.
«Hvor kommer aksenten din fra?» spør hun og trekker stolen nærmere bordet hans, mens hun kjenner at solstrålen varmer henne i bakhodet.
«Å,» sier han og tørker seg forsiktig om munnen med papirservietten.
«Hvor kommer aksenten min ikke fra, ville vært et bedre spørsmål. Jeg er sønn av noen svært ambisiøse amerikanere som jaktet på jobber og penger over hele verden. Fire år i USA. To i Canada. Fire til i USA. Fire i Tyskland. Ett år i Singapore. Så tre i Storbritannia. Foreldrene mine dro tilbake til Statene, mens jeg ble værende her.»
«Så du har bodd her lenge?»
«Jeg har bodd her i …» – han kniper sammen øynene da han regner etter – «trettisju år. Jeg har britisk pass. Britiske barn. En britisk ekskone. Jeg hører på The Archers. Jeg er fullstendig integrert.»
Han smiler, og hun ler.
Et øyeblikk tar hun seg i det. Sitte på en kafé midt på ettermiddagen og prate med en fremmed mann, le av vitsene hans. Hvordan har dette gått til, på akkurat denne dagen? Av alle de dagene, alle de hundrevis av mørke dagene som har gått siden Ellie ble borte?
Utdrag
Rosanna Ley: Hjem til øya
Hun strøk hånden over døra til klesskapet i valnøttre og ble kastet nesten tjue år tilbake. Hun var tretten år, og kom inn i dette rommet, der moren sto og rev klær ut av klesskapet.
«Hva gjør du?» Colette hadde stirret skrekkslagen på henne. Han hadde vært død i tre dager. Han var pappaen hennes. Hun elsket ham over alt på jord.
«Hva ser det ut som?» Øynene var tomme. Colette ville forstått det om hun var sint. Selv var hun sint – på stormen, på havet som hadde tatt ham. Han var en erfaren fisker, hadde fisket hele livet. Som gutt var han med faren sin ut nesten hver dag. Men stormene som traff øya var sterkere enn andre stormer, i hvert fall ifølge dem som bodde her. Han burde ikke reist ut. Han visste jo at det var ventet storm. Hva tenkte han på?
Bare Colette visste svaret på det, for hun hadde hørt alt sammen. «Slutt, mamma. Slutt!» Hun tok tak rundt håndleddene til moren og prøvde å dra henne bort fra klesskapet.
«Det er jo ingen vits i å beholde dem.» Moren flyttet blikket mot haugen med klær som allerede lå på sengen. «Han er borte.»
Ja, og det var du som sendte ham ut. Men hun hadde ikke sagt det høyt; det hadde virket altfor slemt.
Haugen med klær hadde sett så ubeskrivelig trist ut. Dette var første gang hun mistet noen, og hun visste instinktivt at hun aldri kom til å oppleve en slik sorg igjen. Han etterlot seg knapt annet enn klær. Et ekstra sett vanntette ytterklær, blå og grå linskjorter, dressen han brukte i bryllup og begravelser … Og nå ville moren hennes kaste dem. Kaste ham, selv om det var mindre enn tre dager siden han døde. Tre dager! Colette hadde slamret døra igjen bak seg. Hva feilte det moren hennes? Hadde hun glemt hva følelser var?
Colette merket at hun skalv nå også, nesten like voldsomt som hun skalv den dagen. Dette føyde seg bare inn i rekken av svik. Hun hadde ikke tall på hvor mange ganger moren ikke stilte opp for henne, skjøv henne bort eller ikke prøvde
å trøste henne. Ikke rart at hun som trettenåring ble en villstyring, som moren kalte det. Ikke rart at Francine hadde stått bak blondegardinene sine og fulgt med på henne. Ikke rart at Colette hadde forlatt øya.
Men jeg er eldre nå, tenkte hun da hun forlot foreldrenes soverom. Hun hadde kommet tilbake fordi moren hennes hadde leukemi. Hun hadde kommet tilbake for å treffe henne, selvfølgelig, men det handlet om noe mer enn det:
Hun hadde kommet tilbake for å finne sannheten.
Pakken består av
-
1. stkHjem til øya
-
1. stkSå var hun borte