Julens ni liv
«Da har jeg et spørsmål. Har du en favorittkatt, eller er det et urettferdig spørsmål?»
Laura lo. «Tja, det er ikke til å unngå at vi får våre favoritter. Hun her er min. Hun heter Felicia.»
Mannen satte seg ned på huk ved siden av buret og strakte hals for å få øye på henne.
«Hun sover nok sikkert av seg sammenstøtet med berømmelsen», sa Laura.
«Å. Så dette er katten som kunne ha fått et liv i sus og dus?»
Laura nikket. I samme øyeblikk våknet Felicia og bestemte seg for å spankulere ned og hilse på dem.
«Så vakker hun er», sa mannen. «Se, jeg elsker den lille flekken hun har på haken.»
«Jeg også», sa Laura. «Den gir henne særpreg.»
«Mr. Binks hadde også noen uvanlige tegninger», sa mannen, så ble han brennende rød.
«Hvem er Mr. Binks?»
«Han var katten min – og bestemor sin – da jeg var liten.»
Laura smilte. «Så koselig.» «Ja, han var litt av en type. En dristig spiser, hvis han fikk sjansen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg trodde han kom for å kose, men så var det faktisk for å stappe fjeset i middagen min. Jeg har aldri møtt en katt som var så glad i potetstappe.»
Begge begynte å le.
«Han elsket også å grave opp plantene mine», sa mannen. «Jeg dyrket prydbønner og sukkererter da jeg var liten. Heldigvis greide ikke Mr. Binks å ta motet fra meg med ødeleggelsene sine, men jeg hadde alltid hjertet i halsen når jeg gikk ut i hagen etter skolen for å se hva han hadde gjort.»
«Å, liker du å holde på i hagen?» Han nikket. «Ja. Jeg er planteverdenens svar på gærne kattedamer.»
Laura fniste. «Er det sant? Er leiligheten din full av kjøttetende planter og sånt?»
«Ja visst. Jumanji er ingenting i forhold til meg.»
Laura greide ikke å slutte å smile. Hun møtte blikket hans og kjente hjertet hoppe over et slag. Begge ble plutselig tause, og stillheten var ladet og rar.
Hun kremtet og håpet hun ikke rødmet for mye. «Jeg får vel komme i gang igjen. Men bare kom tilbake. Hva heter du?»
«Aaron», sa han.
«Jeg heter Laura.»
---
Den gode datteren
«Jeg beklager, sheriff. Jeg er trøtt og mer enn bare litt utmattet. Jeg tror ikke jeg er klar til å ha denne samtalen likevel.»
Han nikket. «Jeg forstår. Vi kan snakke senere.» Et utsagn, ikke en forespørsel.
«Hvis du bare kan fortelle meg hva som skjedde …»
Sheriff Prescott stirret ned på støvlene sine, skallen skinte i lysstoffrøret i taket. «Nødanropet kom omtrent en halvtime etter midnatt i forgårs natt,» begynte han og løftet hodet mens hans snakket, til han igjen hadde blikket i samme høyde som Robins. «Det var Cassidy, som skrek at foreldrene hennes var blitt skutt. Og så hørtes noe som lignet et pistolskudd, og så ble forbindelsen brutt. Politiet dro til huset så fort de kunne. De fant ytterdøren åpen og faren din og Tara lå på stuegulvet, med fullt av kuler i kroppen, Taras ansikt var så godt som skutt bort.»
Å, herregud. Taras vakre ansikt. Borte. Robin kjempet mot en overveldende trang til å kaste opp og fokuserte på punktet mellom sheriffens øyenbryn i et forsøk på å roe det gryende panikkanfallet. Øyenbrynene hans var mørkere og mer buskete enn hun først hadde lagt merke til. De lå der som to larver nederst i pannen. «Og Cassidy?»
«Hun var ovenpå i soverommet sitt, liggende rett ut på sengen. Bevisstløs. Hun pustet bare så vidt. Pysjamastoppen var gjennomtrukket av blod. Hun holdt telefonen i hånden.»
Hva slags uhyre skyter en tolv år gammel jente? spurte Robin seg selv igjen.
(…)
«Det ser også ut til at Taras ringer ble fjernet med makt. Hun hadde ingen på seg, og det var blåmerker på begge ringfingrene hennes.»
Robin så for seg den fantastiske tre karats-diamant-solitæren og den matchende diamantbesatte gifteringen som faren hadde kjøpt til Tara, og at hun aldri var forlegen over å vise dem fram. Hun hadde heller ikke vært tilbakeholden når det gjaldt å bære de få fine smykkene som en gang hadde tilhørt Robins mor, smykker som faren hennes hadde latt regne over sin nye kone, mens han lot Robin og Melanie sloss om juggelet.
Til toppen
