Huset på Silvermoore:
En uke senere måtte jeg fortelle Tommy alt sammen. Og du skulle hørt hva han hadde å si!
Han grep meg i begge armene, og jeg trodde et øyeblikk at han skulle riste meg, selv om jeg burde ha visst bedre. Smerten og fortvilelsen jeg så i blikket hans, fikk meg til å angre på beslutningen min enda en gang.
«Å Josie,» sukket han. «Vet du ikke at du er det mest dyrebare mennesket i hele verden for meg? Jeg ville gitt hva som helst for å gjøre deg lykkelig. Og så har du kastet bort alt for min skyld! Selv om jeg ikke har muligheten til å komme meg vekk, betyr ikke det at du ikke kan gripe den.»
«Jeg er lykkelig!» protesterte jeg, men ga meg raskt. «Ja vel, jeg har kastet bort muligheten, jeg vet det. Men jeg gjorde et valg, Tommy. Jeg valgte deg. En dag får du muligheten til å komme deg ut, og da skal jeg også dra.» Men innerst inne hadde jeg begynt å tvile på det.
«Men Josie! Du ville ha møtt nye mennesker, du kunne ha hørt om en stilling til meg! Hos venner av familien Honeycroft, kanskje, eller naboer. Du kunne ha vært mine øyne og ører i en bedre verden. Vi kunne ha truffet hverandre når Coralie Honeycroft kom til Silvermoor. Å Josie, kan du ikke skrive til henne? Fortelle henne at du har ombestemt deg, og dra til York? Vær så snill! Jeg er redd du skal forakte meg ellers!»
Jeg gråt, og han tryglet, og midt i stormen av følelser glemte han seg helt og senket leppene mot mine. Kysset var så søtt, mykt og varmt, og fullt av alt vi ønsket oss i livet, men ikke kunne få.
Det føltes som tiden stoppet opp, og den eneste grunnen til at jeg trakk meg unna, var at vi sto ute på veien i fullt dagslys. Hvis mor fikk høre om det, kom hun til å ta det som bevis på at hun hadde rett. Og jeg ante virkelig ikke hvorfor hun trodde noe slikt! Guttene hadde aldri løpt etter meg, slik de løp etter Alice, og jeg hadde aldri løpt etter noen av dem selv. Men jeg ville ikke tenke på mor nå, jeg ville bare se opp på min flotte, vidunderlige Tommy og smile som en idiot, tydeligvis. Men jeg ville ikke skrive til miss Coralie. Med det kysset hadde Tommy gjort det motsatte av det han ønsket. Nå var det enda mindre sjanse for at jeg skulle forlate ham.
Venninner til evig tid:
ABBAs «Dancing Queen» dundret ut av høyttalerne.
You can dance, you can j-ive …
«Jeg elsker den sangen,» sa Kate.
Tully grep hånden til Kate og dro henne med bort dit hvor ungdommene danset. Tully slapp seg løs og falt inn i musikken og bevegelsene.
Da musikken gikk over i en langsommere rytme, var hun andpusten og lo høyt.
Men det var Kate som hadde gjennomgått den største forandringen. Kanskje var det det ene ølglasset eller den pulserende musikken. Tully var ikke helt sikker. Alt hun visste, var at Kate så fantastisk ut, med det blonde håret skinnende i lyset fra taklampen og det bleke, delikate ansiktet med roser i kinnene av opphisselse.
Da Neal Stewart kom bort til dem og spurte om Kate ville danse, var det bare Kate som ble forbauset. Hun snudde seg mot Tully. «Neal vil danse med meg,» ropte hun syngende. «Han må være full.» Hun strakte hendene opp i været og danset bort med Neal, mens Tully ble stående alene blant de andre.
Kate presset kinnet mot den myke t-skjorten til Neal.
Det var så godt, måten han holdt rundt henne på, hendene hans på korsryggen. Hun følte at hoftene hans beveget seg mot hennes. Det fikk hjertet hennes til å slå fortere og pusten til å gå raskere. En ny følelse overveldet henne, en slags åndeløs forventning. Hun ville… hva?
«Kate?»
Hun hørte den nølende måten han uttalte navnet hennes på, og det slo henne plutselig: Følte han det samme?
Hun så langsomt opp på ham.
Neal smilte ned mot henne. Han var bare litt ustø på føttene. «Du er så vakker,» sa han. Og så kysset han henne, midt på dansegulvet. Kate hev etter pusten og stivnet i armene hans. Det var så uventet at hun ikke visste hva hun burde gjøre.
Til toppen
