Baldacci: Den skyldige
«Pass på hvor du setter føttene,» sa hun. «Slangene er ute, feite og gode, på denne tiden av året.»
Robie så en klapperslange som forsvant gjennom buskaset. Kort etter oppdaget han en mokasin, som svømte over det skitne vannet i en stillestående kulp ved elvebredden.
Taggert stoppet i en rydning og pekte. «Der borte. Bentleyen sto parkert ved siden av det treet. Han lå i forsetet. På sjåførsiden. Død.»
«Har dere bilder av sårene i halsen?»
Hun satte hendene i siden. «Hva i svarte var det du ikke forsto ved det jeg sa i sted? Du skulle ikke blande deg opp i etterforskningen, sa du.»
«Bare fordi jeg vil se på noen bilder fra åstedet?»
Hun sendte ham et skrått blikk. «Faren din var i infanteriet.»
«Jeg vet det.»
«Purple Heart og Bronze Star i Vietnam. Krigshelt.»
«Pappa snakket aldri om det han gjorde der borte.»
«Det heter seg at de som snakket mest, gjorde minst, og vice versa. Min erfaring er at det holder stikk i nittini prosent av tilfellene.» Hun stoppet. «Poenget mitt er at infanterisoldater lærer å drepe. De lærer hvordan man skal skjære over halsen på folk.»
«Er det politiets teori?»
Hun så bort. «Har du lyst til å se hvor de trakk Janet Chisum opp av vannet? Det er ikke så langt herfra.»
De satte seg i bilen og kjørte rundt fire hundre meter videre langs veien, som gikk parallelt med Pearl.
Etter at de hadde gått et par minutter gjennom skogen, var de framme ved åstedet. Taggert viste ham hvor liket hadde vært hektet fast til greinene på et tre som var blåst over ende.
Robie stirret på treet. Så lot han blikket gli oppover og nedover elven. Den var ganske smal på dette stedet.
«Liket ble sannsynligvis dumpet i elven høyere oppe,» sa han. «Så drev det ned hit og hektet seg fast til treet.»
«Det er sånn vi ser det, ja. De tekniske undersøkelsene har vist at hun hadde vært død i rundt tolv timer da liket ble funnet. En alligator hadde tatt en jafs av henne.»
---
Jewell: Familiens hemmeligheter
«Jason Mott?»
«Ja. Her. Det er meg.»
Jeg stirrer ned på den unge mannen som står under meg med gjørme opp til anklene ved Themsens elvebredd. Han har rødblondt hår som henger rett ned på hver side av et mykt, fregnete fjes. Han har på seg knehøye gummistøvler og en kakivest med mange lommer, og er omgitt av en sirkel av mennesker som står og glor. Jeg går ned til ham, mens jeg prøver å holde skoene mine borte fra gjørmen.
«God morgen,» sier jeg. «Jeg er kriminalførstebetjent Samuel Owusu. Dette er Saffron Brown fra vår kriminaltekniske avdeling.» Jeg ser at Jason Mott gjør sitt beste for ikke å vise hvor spennende han synes det er å møte to vaskeekte detektiver – uten hell. «Jeg hører at du har funnet noe. Kanskje du kan forklare?» Han nikker ivrig. «Ja. Altså. Som jeg sa i telefonen, er jeg guide for folk som vil dra på skattejakt i gjørmen langs elven. Det er jobben min. Og jeg var ute her i morges med gruppen min, og denne unge gutten her» – han peker på en gutt som ser ut til å være i tolvårsalderen – «han rotet rundt i gjørmen, og åpnet denne sekken.» Han peker på en svart søppelsekk som står på en liten haug med småstein. «Jeg mener, regel nummer én for elveskattejakt er at du ikke skal røre noe, men denne sto bare der, som om noen hadde kastet den fra seg der, så jeg antar at det ikke gjorde noe at han åpnet den.»
Selv om jeg ikke vet noe om regler for elveskattejakt, kaster jeg et beroligende blikk på den unge gutten, og han ser lettet ut. «I alle fall, jeg vet ikke helt, jeg mener, jeg er ingen kriminalteknisk ekspert …» Jason Mott smiler nervøst til Saffron, og jeg ser at han rødmer litt. «Men jeg syntes at det så ut som om det kanskje kunne være – du vet, menneskeknokler.»
Jeg tar meg forsiktig frem over singelen bort til sekken og åpner den så vidt. Saffron følger hakk i hæl og titter over skulderen min. Det første vi ser, er et menneskelig kjevebein. Jeg snur meg og kaster et blikk på henne. Hun nikker, og så tar hun på seg hanskene og ruller ut en plastpresenning.
Til toppen