Engelen i Berlin:
Katharina åpnet døren og slapp lille Adelaide inn. Hun gikk som alltid rett til de små apene. De var en måned gamle nå og hadde blitt modige nok til å forlate mødrene i korte perioder. De likte og stolte på Adelaide, og en av dem hoppet opp på skulderen hennes og klamret seg fast til håret hennes, som om hun var moren.
«Se, Kätsche! Se på meg!»
«Jeg ser. Hun elsker deg virkelig.»
«Hun gjør det. Hun gjør virkelig det!» Jenta smilte, kanskje det første ekte smilet Katharina hadde sett hos henne siden morens tragiske død, og hun så på Gisela og Dieter for å dele gleden med dem.
«Vi har mye å lære av dyrene,» sa Gisela og lo da en av de andre babyene lekte med sølvbrosjen hennes og snudde på den for å se den glimte i lyset.
«Kanskje alle politiske møter fra nå av burde holdes i dyrehager,» foreslo Katharina. «Selv de mest maktsultne menn kan ikke unngå å bli sjarmert av dyrenes naturlighet og åpenhet.»
Gisela så skrått på Katharina. «Kom igjen, Kätsche, du har sett løvene med kjøttet sitt. De er brutale.»
«Når de er sultne, ja, men ikke bare uten grunn.»
(…)
Dieter lukket øynene sine mot noe bare han kunne se, og da han åpnet dem igjen, var de fulle av sorg. «Hun kommer ikke til å være trygg hvis de kommer. Ingen av dere er det. Russerne vil ikke bare ha seier, de vil ha hevn. Hvis de kommer til byen, blir det forferdelig.»
Gisela stilte seg tettere inntil Katharina.
«Så hva gjør vi?» spurte hun mannen.
Dieter svarte med å se på Oskar.
«Transporten,» sa han, «foregår den fortsatt?»
---
Den evige hagen:
«Beatrice.» Han trakk henne forsiktig til side så de var skjult for forbipasserende blikk av et høyt og robust pinjetre. Men det var ingen andre i nærheten, og ingen kunne se dem fra veien. Det føltes som om de var helt alene.
Hun kjente den ru barken mot ryggen, kunne kjenne de skarpe furene og kjenne duften av kvae, som bitter honning.
«Matteo.»
Han lente seg mot henne. Bea løftet ansiktet mot hans, og leppene hans strøk mot hennes, ømt og fristende. Den elektriske tiltrekningen var uimotståelig. Hun trakk ham inntil seg, og han presset seg mot henne, la hendene rundt ansiktet hennes og kysset henne mer intenst.
Lengselen dunket gjennom henne og feide bort alle tanker til bare begjæret sto igjen. Et kyss ble til ett til og enda ett, og sekunder senere var hendene hans på brystene hennes og hennes under jakken hans og ved skjorta for å ta på huden hans.
«Beatrice.» Han stønnet lavt, og til slutt trakk de seg gispende unna hverandre og stirret på hverandre i måneskinnet.
Bea hadde aldri før følt det slik. Hun var i sjokk. Hun kunne ikke fatte hvor lyst hun hadde på ham.
«Ikke her», sa han. «Nei, certo ikke her», sa hun. Og ikke nå. Det var vel altfor tidlig?
«Vi burde sette oss i taxien», sa han bedrøvet.
«Ja.»
Hun rettet på kjolen mens han rettet på jakken. Hun tok ham i armen da de gikk mot den ventende taxien. Bea ville ha en del å forklare for faren sin, men hun greide ikke helt å bry seg om det.
Til toppen
