«Hei!» utbrøt mannen og bråsnudde seg i stolen. «Se hvor du går!»
«Jeg beklager så mye, sir, virkelig,» sa Colette fort og holdt blikket senket i tilfelle Vallotton forsøkte å studere ansiktet hennes. Men Annabel visste at det ikke var noen grunn til bekymring, for han ofret henne knapt nok et blikk i det hele tatt. Mens Colette fortsatte å stamme frem unnskyldninger, hektet hun av klokken hans og lot den gli fra Vallottons brystlomme inn mellom foldene på kjolen sin i en eneste, lynrask bevegelse.
«Det burde ikke være tillatt med unger i kaféer, det har jeg alltid sagt,» knurret Vallotton og sendte Annabel et bebreidende blikk. Hun snudde seg halvveis vekk og sørget for at Vallotton ikke ville være i stand til å beskrive henne senere, dersom det skulle bli aktuelt.
«Å, ja, sir, De har helt rett, sir,» sa hun muntert. «De er en ren landeplage.» Og uten å se seg tilbake fortsatte hun og Colette rolig og avslappet ut på fortauet og svingte til høyre, vekk fra kaféen. «Mamma!» sa Colette i samme sekund som de hadde rundet hjørnet. «Jeg klarte det! Jeg klarte det virkelig!» Hun var rød i kinnene av opprømthet, og øynene strålte. «Tror du at Robin Hood ville ha vært stolt av meg nå, mamma?»
«Jeg vet at han ville ha vært det.» Annabel blunket vekk noen tårer av ren stolthet. «Og det er jeg også. Du kommer til å utrette så mye godt i verden, jenta mi. Jeg gleder meg virkelig til å se hva fremtiden vil bringe.»
---
Selvsagt har jeg ikke lyst til å si nei, sier jeg til meg selv. Dan er perfekt. Holder alltid dører åpne for meg. Glemmer aldri å si vær så snill og takk. Han er den typen mann enhver mor ønsker for datteren sin. Min egen mor går aldri glipp av en sjanse til å minne meg på hvor heldig jeg er som har funnet ham. Jeg hadde ikke tenkt på ekteskap, men det er det neste logiske skrittet, ikke sant? Det er det folk gjør når de elsker hverandre.
«Kate?» Dans stemme river meg tilbake til virkeligheten.
Jeg kjenner at munnen min vider seg ut i et smil, samtidig som pulsen raser. «Ja,» hører jeg meg selv si. Og så, fordi jeg vet at det er det rette – selvsagt er det det – sier jeg det på nytt. «Ja, selvfølgelig, ja.» Vi er som skapt for hverandre, og da jeg sier det til meg selv, svulmer hjertet mitt. «Ja, jeg vil gifte meg med deg, Dan,» sier jeg og smiler til ham.
Han roper høyt av glede og spretter opp, trekker meg inn i armene sine og danser rundt med meg mens vennene våre plystrer og heier. «Kate Waithman,» sier han, «jeg akter å gjøre deg til verdens lykkeligste kvinne.»
Jeg ler sammen med ham da han lar ringen gli inn på fingeren min, der den fanger lyset og bryter det opp i en million bitte små stjerner. «Jeg elsker deg, Kate,» mumler han og trekker meg nærmere. Men det er bare så vidt jeg hører ham over den brusende lyden i ørene mine.
Til toppen
