Hennes amerikanske sjarmør er alt hun har drømt om – og mer til. Men er lykken ekte, og kan den vare?
Han strøk henne over håret. Ansiktet hans kom nær mere. Det var som om all kraft forsvant fra kroppen hennes– og ble erstattet av en behagelig nytelse. Den bredte seg i kroppen som … champagnerus. En slags lett glede fylte henne, blandet med en stor og voksende uforsiktighet. Hun kjente ikke seg selv igjen.
Leppene deres møttes. Hun kunne ikke si hvem som tok det første skrittet. De kysset. Lenge. Til han trakk seg litt til bake og holdt hendene om skuldrene hennes mens han be traktet henne, som om han ville innprente seg hvert trekk. Et øyeblikk ble hun redd for at han skulle si at han måtte dra sin vei, at han nå var ute etter å huske henne. Men at hun dessverre var altfor ung for ham.
«Dette har jeg lengtet etter siden den første dagen sammen med Dem.»
Hun klarte ikke å si noe.
«Kan jeg si Francesca?»
Hun nikket.
«Si navnet mitt.»
«Chris.»
«Jeg mener alvor,» sa han høytidelig. «Tvil aldri på det.»
Hun syntes hun hørte morens advarende stemme. Det var lett for en mann å si at han mente alvor, lett for en uerfaren kvinne å tro på ham.
«Jeg kommer fra en enkel bakgrunn. Jeg har ingen formue, men jeg tjener godt på arbeidet mitt, og kan forsørge en hustru. Vil du gifte deg med meg, Francesca?»
Ordene kom så uventet at hun begynte å le.
«Du er gal!»
«Kanskje.»
---
Han drakk en slurk av vinen, gransket henne og satte glasset fra seg. Fortsatte å granske henne. Hun kjente at hun rødmet. Hva tenkte han?
«Du er vakker, Agnes.» Hun ristet på hodet. «Det må være lyset i Venezia.»
«Det er ikke første gang jeg tenker slik. Du var vakker i Roma også.»
Hun burde knipe seg hardt i armen, slik at hun kom til fornuft. Eller fortelle seg selv nok en gang at hun ikke måtte la seg rive med og oppføre seg som om hun hadde hovedrollen i en romantisk film om norsk kvinne som drar til Italia og møter ytterst sjarmerende mann. Vennskap som kanskje går over til noe annet og mer. Men hun ville ikke lytte til det som kanskje – og kanskje ikke – var fornuftens røst. Her hun satt på en terrasse av marmor, som fløt som et skip på det skimrende vannet, kjente hun at hun hadde lyst til å forelske seg i ham – uten alvor, som en lek. Følg vinden. Når skjebnen eller livets tilfeldigheter hadde plassert henne her, sammen med ham, skulle hun da reagere med fornuft?
(…)
«Har du noe å fortelle?»
«Hva skulle det være etter så kort tid?»
«Jeg ville bare forvisse meg om at alt er som det skal.»
Nå ble han vel irritert, men det fikk stå sin prøve.
«Stoler du ikke på meg?»
«Jo, men situasjonen er … delikat.»
«Jeg har alt under kontroll. Din norske venninne er faktisk svært søt. Jeg tror nesten jeg kunne falle for henne.»
«Gabriele!» ropte hun. «Det forbyr jeg deg!»
«Forbyr?» gjentok han, og hørtes ut som om han smakte på ordet. «Du er ikke i en posisjon til å forby noe som helst. Ikke før dette året er omme. Glem ikke det.»
Til toppen
