Å vanne blomster om kvelden (Innbundet)

Forfatter:

Kristi Heggli (Oversetter)

Utropt til verdens vakreste bok!

Valérie Perrin var en forholdsvis ukjent forfatter da Å vanne blomster om kvelden ble utgitt. Likevel ble den en enorm suksess og publikumsfavoritt, takket være dedikerte bokhandlere og begeistrede lesere.

Over 1 million eksemplarer er til nå solgt i Frankrike, og i 2020 ble den Italias store «lockdown-roman» og årets mest solgte bok, og den ble omtalt i italiensk presse som «den vakreste boken i verden». Gled deg til denne perlen av en roman i norsk språkdrakt!

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 464
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Changer l'eau des fleurs
Oversatt av: Heggli, Kristi
ISBN/EAN: 9788202712693
Kategori: Romaner
Omtale Å vanne blomster om kvelden

Lykke og drama på en gravlund i Bourgogne

Violette ble forlatt ved fødselen. Hun var 17 år og fosterhjemsbarn da hun møtte Philippe, sitt livs kjærlighet, og 18 da hun fødte datteren Léonine. 

Philippe gjør stort sett som han vil, fyker av gårde på motorsykkelen og legger ned den ene kvinnen etter den andre. Romanen starter når Violette er 50, og ser tilbake på sitt turbulente liv. Hun har opplevd både tap og kjærlighet, smerte og lidenskap. Og nå vanner hun blomster på en gravlund i Bourgogne.

Tragedien inntreffer

Tilbake til 1990-tallet: Violette og Philippe jobber som bomvoktere for tog. Violette treffer Sasha, vaktmester på en gravlund, og han blir hennes «surrogatfar». Philippe er sjalu. Léonine er 7 år, sommerferien nærmer seg. Violettes svigerforeldre, som hun ikke kan fordra, bestemmer at barnebarnet deres skal få dra på ferie på et gammelt slott sammen med andre barn. Når en tragedie inntreffer der, går Violette «rett i kjelleren».

Jobb på gravlunden

Philippe nekter å ta innover seg det som har skjedd, men blir med Violette når jobben som gravlundsvokter blir ledig. Nå starter Violette et helt nytt liv, der en fargerik gjeng av kollegaer samles i huset hennes hver eneste formiddag for kaffe, kaker, sladder og prat om begravelser. Philippe er på motorsykkelen. Så rammer en ny krise Violette, men nå er hun i stand til å se det som skjer i en ny og større sammenheng.

Letthjertet og vakkert

Hvis du nå tror at dette er en bok full av tragedier, er svaret tvert imot. Dette er en bok du smiler ofte av, letthjertet og vakkert skrevet. Violettes «karriere» på gravlunden er skrevet med kjærlighet til det grønne, til naturen, alt som vokser, og ikke minst til selve livet. Å få begravelser til å bli muntre er mulig, og forståelsen for hva folk kan få seg til å gjøre på en gravlund er betydelig styrket etter denne romanen, det er bare fantasien som setter grenser!

Et hemmelig forhold

Når Violette tror at livet endelig er i vater dukker Julien, detektiven fra Marseille, opp med asken etter sin avdøde mor. Han har funnet dagboken hennes, der hun vil dele grav med en advokat hun har hatt et årelangt, hemmelig forhold til. Fortellingen om Juliens mor og hva kjærlighet kan gjøre med oss lever sitt eget liv i romanen, og ikke nok med det: Når Julien graver i Violettes brokete fortid, oppstår plutselig vibrasjoner som forstyrrer den balansen Violette trodde hun hadde klart å etablere for alltid.

Ikke bare kvinner for Philippe

Det bør kanskje legges til at Philippe har sine grunner for å bare stikke av gårde hver dag. Ikke bare nye kvinner skal bestiges, etter hvert går også en grov mistanke ham på nervene, menneskene som mistanken rettes mot må oppsøkes, spørres, stilles til rette for det de har gjort. Men: Til og med når sannheten kommer for en dag, kan det være for sent ...

En stille bok om dramatiske liv

De ulike fortellingene fra nåtid og fortid er vevd sammen på en strålende måte av Valérie Perrin. I tillegg er det mange ulike karakterer, ikke minst gjengen på gravlunden, og drøye ting skjer i de ulike forholdene. Det er en stille bok, selv om den dreier seg om de dypeste, mest dramatiske aspekter ved livet vårt, og den har da også vært bestselger i Frankrike og Italia. Violette utbryter et sted i boken at et liv med bare plikter er et trist liv. Så legg vekk alle pliktene, og kos deg med en herlig, livsbejaende bok om gleden ved å vanne blomster!

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

  «...en roman som fenger, det er bare og glede seg.» 
Guri Hjeltnes, VG

Andre utgaver

Å vanne blomster om kvelden
Bokmål Ebok 2022
Å vanne blomster om kvelden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022
Anmeldelser Å vanne blomster om kvelden

Terningkast 6 Dagbladet
«Kunne gitt terningkast 7.»  Cathrine Krøger, Dagbladet

Terningkast 5 i VG
  «...en roman som fenger, det er bare og glede seg.»  Guri Hjeltnes, VG

Internasjonale anmeldelser:

«En ekstremt velskrevet bok som er vanskelig å
legge fra seg.»
-San Fransisco Book Review

«Leseren kastes mellom hemmeligheter og avsløringer og holder
pusten hele veien i denne finstemt, poetiske og menneskelige boken.
En hyllest til livet og dets enkle lykkestunder.»
-Pages

«.. et ømt og gripende dypdykk i kjærlighet, tap og forsoning.»
-Publishers weekly

«Fargerik og meget underholdende.»
-Kirkus Review

Til toppen

Intervju

Suksessforfatter Valérie Perron: – Ta vare på de gylne øyeblikkene

Valérie Perron fra Alsace i Frankrike var 48 år da hennes aller første bok ble gitt ut. Boken om Å vanne blomster om kvelden har inntatt bestselgerlister over hele verden.

Hun var bare fotograf. Nå er hun fotograf og forfatter. Hennes første roman kom i 2015. Tre år senere kom Å vanne blomster på kvelden. Den er gitt ut på 30 språk, og har vært en internasjonal, litterær sensasjon. Den tredje boken Trois (Tre) har nettopp kommet ut i Frankrike, og Perron regnes nå som en lysende morgenstjerne på den litterære himmelen.

Gråte og le om hverandre

– Jeg håper leserne vil like alt, er det enkle svaret på spørsmålet om hva hun håper de vil like ved Å vanne blomster om kvelden. – Jeg håper du vil like den måten jeg hele tiden skifter plot og tidslinjer, at du vil gråte og le om hverandre, og at boken er så fengende at du må bruke nattetimene fordi du ikke kan legge den fra deg, sier hun. Mye tyder på at hun får oppfylt forhåpningene sine, hun har allerede solgt over en million eksemplarer.

Kvinne av et annet format

– Kanskje er det fordi jeg skriver om livet slik det er for mange av oss. Oppturer og nedturer, sorg og tap, håp og kjærlighet. Violette er den sentrale jeg-karakteren i boken, og den som på godt og vondt gjennomgår mye, men klarer å bevare den positive innstillingen til livet når det blåser. Mannen hennes, Philippe, er en bortskjemt magnet av en kvinnejeger, han tenker stort sett på kvinner, motorsykkeltur og playstation, mens Violette er en kvinne av et annet format, ifølge forfatter Valérie Perron.

En telefon til en du er glad i

– Når du leser boken min, håper jeg du kan kjenne på at Violette er søsteren eller tanten eller moren din eller kanskje en venn. Og at du til syvende og sist vil forstå Philippe og hans måte å være og leve på. Han har, som oss alle, en oppvekst, et sett foreldre, en oppdragelse som er noe av årsaken til at han er blitt den han er. Det betyr ikke nødvendigvis at Philippe ikke vet hva kjærlighet er. Så håper jeg også at du som leser har møtt eller vil møte et menneske som Sasha eller Julien i det virkelige livet ditt. Og når du har lest Å vanne blomster om kvelden, er mitt høyeste ønske at du skal ta en telefon til en du kjenner og si at du er glad i vedkommende uten noen spesiell foranledning, smiler Valérie Perron.

De gylne øyeblikkene

Forfatteren er glad i de gylne øyeblikkene, samtalene, det viser hun flere steder i romanen sin. Hun husker selv det øyeblikket da hun forlot den kvinnelige redaktørens kontor etter å ha fått beskjed om at de ønsket å signere en kontrakt med henne. Ikke bare det: Et enstemmig panel av testlesere elsket manuset. Veien hjem fra møtet med redaktøren var som en magisk tur på et flyvende teppe. For første gang i sitt 48-årige liv skulle hun gi ut bok og bli ekte forfatter!

Svært sjelden litterær kost

Å vanne blomster om kvelden var et manus både enkelt og genialt, hverdagslig, likevel en sjelden litterær kost. Hvor tar hun fortellingene sine fra der hun sitter og skriver, gjerne sammen med sin mann, i Normandie? Perron leverte tross alt en bestselger i Frankrike i 2019 og årets mest solgte bok i Italia i 2020!

Kilde til permanent inspirasjon

– Det skjer noe når jeg setter meg til tastaturet. Da kommer plutselig noen av ordene som ble sagt i løpet av en dag, hverdagens øyeblikk, landskap og sanger som beveger meg, bøker jeg leser, TV-serier og filmer jeg ser. Kanskje jeg henter litt fra øynene til dem jeg elsker. Livet ditt kan i seg selv være en kilde til permanent inspirasjon hvis du kan kunsten å observere ...  

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Med en albue i bardisken kikket Philippe Toussaint på kompisene på dansegulvet mens han drakk på en whisky-cola uten is. Han så ut som en engel. Som sangeren Michel Berger, bare i farger. Lange, lyse krøller, blå øyne, lys i huden, ørnenese, en munn rød som et jordbær … klar til å bli fortært, et deilig, modent julijordbær. Han hadde på seg dongeribukse, en hvit T-skjorte og en svart skinnjakke. Han var stor, bredskuldret, perfekt. I det øyeblikket jeg så ham, sa hjertet mitt boum, som i sangen Mon coeur fait boum av min fantasifilleonkel, Charles Trenet. Hos meg fikk Philippe Toussaint alt gratis, til og med glassene med whisky-cola.
Han trengte ikke å gjøre noe for å få kysse de vakre blondinene som svermet rundt ham. Akkurat som fluer fløy de rundt et kjøttstykke fra grillen. Philippe Toussaint så ut til å gi blanke i det meste. Han strittet ikke imot. Han trengte ikke å løfte en finger for å få det han ville, annet enn for å løfte glasset for å ta en slurk fra tid til annen mellom to neonkyss. Han vendte meg ryggen. Jeg så bare de lyse krøllene hans, som vekslet fra rødt til grønt under lysprosjektørene. Blikket mitt hadde hengt fast i håret hans i en time. Av og til lente han seg mot munnen til en jente som mumlet noe i øret hans, og jeg studerte den perfekte profilen hans. Og så snudde han seg mot baren, blikket hans møtte mitt og slapp meg aldri mer. I selvsamme øyeblikk ble jeg favorittleken hans. (…)
Han smilte. Tennene hans var som mine, hvite og jevne. Da Philippe Toussaint stakk armen over bardisken for å stryke over min, tenkte jeg at livet mitt ville forandre seg. Jeg kunne kjenne hvordan huden ble hard, som om den hadde en forutanelse. Han var ti år eldre enn meg. Aldersforskjellen fikk ham til å kneise over meg. Jeg følte meg som en sommerfugl som kikket opp på en stjerne.
(…)
Jeg hadde knapt rukket å si ja, før vi satt på motorsykkelen hans, med en hjelm som var for stor, og hånden hans hvilende på mitt venstre kne. Jeg lukket øynene. Det begynte å regne. Jeg kunne kjenne dråpene mot ansiktet mitt. Foreldrene hans leide en hybel til ham i sentrum av Charleville-Mézières. Mens vi gikk opp trappen, fortsatte jeg å skjule de avbitte neglene mine i jakkeermene.
Idet vi kom inn av døren, kastet han seg over meg uten å si et ord. Jeg sa ikke noe, jeg heller. Philippe Toussaint var så vakker at det stoppet kjeften på meg.

Til toppen