Glemt på en søndag (Innbundet)

Forfatter:

Kristi Rédis Heggli (Oversetter)

Glemt på en søndag anbefales varmt til alle som elsket Å vanne blomster om kvelden – og til alle nye lesere av Valérie Perrins fantastiske forfatterskap.


21 år gamle Justine har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på et aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Mens Justine hjelper Hélène med å bearbeide minner om både kjærlighet og krig, inspirerer Hélène Justine til å ta et oppgjør med fortidens hemmeligheter og å takle sitt livs store tap. Men en dag begynner de pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2024
Antall sider: 320
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Les oubliés du dimanche
Oversatt av: Heggli, Kristi Rédis
ISBN/EAN: 9788202759032
Kategori: Romaner
Omtale Glemt på en søndag

Hjertets hukommelse varer evig

Valérie Perrins Glemt på en søndag er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.

21 år gamle Justine Neige har vokst opp sammen med besteforeldrene og fetteren Jules, fordi foreldrene døde i en bilulykke da hun var liten. Justine jobber som hjelpepleier på et eldrehjem, Hortensiahjemmet, og har en forkjærlighet for gamle mennesker. Hun steller dem, holder dem med selskap, og elsker å lytte til historiene deres.

Hélène

På eldrehjemmet får Justine et spesielt tett forhold til 96 år gamle Hélène, og bestemmer seg for å skrive livshistorien hennes ned i en blå notisbok. Hélènes liv har vært fylt av kjærlighet, sorg og dramatikk, og griper Justine sterkt. For første gang kjenner hun på behovet for å dukke ned i sin egen families fortid, og ta et oppgjør med det vonde som har skjedd i livet hennes.
Når Hélènes historie er ferdigskrevet, er Justines plan å gi notatboken til Hélènes barnebarn, Roman. Han har et blikk blått som havet, og er prikk lik Lucien – Hélènes gamle kjærlighet.

Glemt på søndager

Parallelt foregår det et mysterium på eldrehjemmet. Flere familier av beboere har i det siste blitt oppringt av en anonym person, og blitt fortalt at slektningen deres er død. Men da familiene dukker opp for å planlegge begravelsen, sitter den gamle der, lys levende, og veldig glad for besøk. Oppringningene skjer kun til dem som aldri besøker sine gamle slektninger. Søndag er besøksdag, men mange gamle blir glemt på søndager. Hvem er denne anonyme, barmhjertige samaritan? Vi blir sittende å gjette helt frem til siste side.

På tvers av generasjoner

Glemt på en søndag
tar opp temaer som kjærlighet og tap, sorg, minner, familie og forhold, løgner og hemmeligheter, og det å bli eldre. Valérie Perrin fanger forholdet mellom Justine og den gamle, Hélène, på nydelig vis. De er på helt ulike stadier i livet; Hélène er i ferd med å sluttføre sitt, mens Justine er så ung, og likevel så mistroisk til kjærligheten. Hun bærer på en fortid med vonde tap. Vil hun våge å åpne opp hjertet sitt?

Vakker og magisk

Glemt på en søndag
har, i likhet med bestselgeren Å vanne blomster om kvelden, en uimotståelig blanding av glede og melankolsk tristesse. Boken er klok, og full av sjarm og humor. Der Perrin forrige gang klarte å skape magi og skjønnhet rundt livet på en kirkegård, klarer hun det samme denne gang, på et eldrehjem. Forfatteren har øye for alle de små nyansene og pussighetene som utgjør et menneskes liv. Små og store gleder og sorger. Veivalg, tilfeldigheter. Karakterene er menneskelige og feilbarlige, og skildres med stor varme. To uløste mysterier skaper dessuten spenning gjennom hele boken.
Fans av Valerie Perrin vil elske denne romanen. Her er hun på sitt beste – og mest gjenkjennelige.

Redaksjonen

Til toppen

En original og sjarmerende heltinne, et overraskende univers, en historieforteller med stort talent.
Elle

Andre utgaver

Glemt på en søndag
Bokmål Ebok 2024
Glemt på en søndag
Bokmål Nedlastbar lydbok 2024

Flere bøker av Valérie Perrin:

Intervju

Alt hun elsker

– Glemt på en søndag var den første boken jeg skrev, og jeg puttet derfor alt jeg elsket inn i den – drømmer, fugler og gamle mennesker, sier bestselgerforfatter Valerie Perrin.

– Jeg har kjent på en enorm glede de siste årene. Etter at Å vanne blomster om kvelden ble en internasjonal suksess i 2020, har livet mitt endret seg totalt. Og det har gitt en boost til debutboken min, Glemt på en søndag, som ble gjenoppdaget i mange land, sier hun.

En av Perrins vakreste bøker

Glemt på en søndag
regnes som en av Valerie Perrins vakreste bøker, og forteller kjærlighetshistorien om Hélène og Lucien, gjennom tilbakeblikk, og gjennom den unge pleieren Justine, som jobber på eldrehjemmet hvor Hélène bor. Justine lytter til de gamles historier, og får et spesielt tett bånd til Hélène på rom nr. 21. Hun begynner å dokumentere Hélènes liv, skrive det ned i en blå notisbok.

Ung møter gammel

Forfatteren har en forkjærlighet for fortellinger på tvers av generasjoner, og for lange, episke historielinjer. Glemt på en søndag foregår over et helt århundre, fra 1919 til 2013. Og Perrin får mye skryt for sin utrolige og komplekse karakterutvikling.
– Jeg liker å la karakterene utvikle seg, og se hvordan fortiden virker inn på fremtiden deres. I denne romanen ville jeg undersøke alderdom gjennom et ungt menneskes blikk, for å se hva de gamle kan bidra med, og gi til de unge. Vår unge heltinne Justine har det ikke så enkelt i livet når hun blir kjent med Hélène.

Kjenner karakterenes følelser

Valerie Perrin kommer fra kino- og filmverdenen, og skrev manus for film i mange år før hun begynte å skrive romaner. Det har påvirket bøkene hennes på mer enn én måte, tror hun.
– Jeg har denne evnen til, og det er nok på grunn av alle filmene jeg har skrevet, å sette meg selv i skoene til de jeg skriver om, både et barn og et gammelt menneske, og både fysisk og mentalt. Jeg kan kjenne følelsene deres, uansett hvilken alder eller sosial klasse de tilhører. Jeg bruker også mye tid på forarbeid. Denne gang hadde jeg mange samtaler med datteren til en venn av meg, hun jobber som hjelpepleier på et eldrehjem. Det er så viktig å få greie på hvordan mennesker lever sine daglige liv, og hvilke situasjoner de kommer opp i i yrket sitt.

Tenker kino når hun skriver

Perrin er kjent for å balansere handling og stil på en elegant måte, der begge deler er veldig gjennomtenkt. Igjen takker hun filmbakgrunnen sin.
– Jeg tenker kino når jeg skriver, som om jeg holder et kamera og filmer karakterene og deres vesen, både i fortid og nåtid. Bøkene mine er som filmmanus, de har en tydelig utviklet setting og er fylt med dialog, og uttrykket er ofte svært visuelt. Det ville ikke vært for vanskelig å tilpasse bøkene mine til en film, sier hun.

Bygget som thrillere

Fordi Perrins bøker er veldig strukturerte, og i tillegg bygget opp som thrillere, noe hun legger mye arbeid og sjel i, tar det ganske lang tid å sette dem sammen. Hun bruker ca. tre år på hver roman. Vi lesere har mer godt i vente fra hennes kant. Men før det skal vi kose oss med Glemt på en søndag – en perle av en bok!

Redaksjonen

 

Til toppen

Utdrag
Hélène er den eneste beboeren jeg kaller ved fornavn. Hver dag etter morgenstellet setter vi henne i stolen som vender mot vinduet. Og jeg lover dere at det ikke er takene i Milly hun ser på, men noe uendelig vakkert, som et blått smil. Likevel er de klare øynene hennes akkurat som de andre beboernes øyne: med farge som et utvasket laken. Men ikke desto mindre ber jeg en bønn hver gang jeg føler meg deppa, om at livet skal gi meg en sånn parasoll. Parasollen hennes heter Lucien, det var ektemannen hennes. Eller nesten ektemannen, for de giftet seg aldri. Hélène har fortalt meg om hele livet sitt. Hele livet, men i puslespillbrikker. Som om hun hadde gitt meg den vakreste gjenstanden i huset sitt, men knust den i tusen biter først, uten å gjøre det med vilje.
(…)
Det villeste kapittelet i mitt liv begynte forrige torsdag i tretiden. Jeg dyttet opp døren til rom nummer nitten og så ham sitte like ved lenestolen til Hélène. Portrettene av Lucien henger på veggen. Det var ham. Jeg ble stående og stirre på dem som en tosk, jeg våget ikke å røre på meg: Lucien holdt Hélène i hånden. Selv hadde hun et ansiktsuttrykk jeg ikke hadde sett før. Som om hun hadde oppdaget noe helt utrolig.
Han smilte til meg. Og han sa: «Hei, er du Justine?»
Jøss, Lucien vet hva jeg heter, tenkte jeg. Det må være helt normalt. Gjenferd vet sikkert hva de levende heter. De må vite mye vi ikke vet. Men mest av alt tenkte jeg: Jeg forstår hvorfor Hélène har ventet på ham på stranden. Jeg forstår hvorfor hun har stanset tiden.
Plutselig går det opp for en: En sånn type, det er som om livet leverer alt i én pakke.
Blikket hans … Jeg har aldri sett noe så blått. Ikke engang hvis man saumfarer postordrekatalogene til bestemor.
(…) Jeg tok Hélènes hånd i min.
«Tar dere med dere måken?» spurte jeg Lucien med tykk stemme.
Det uforstående blikket sa meg at han ikke hang med.
Mannen som sto foran meg, var ikke noe gjenferd. Der og da fikk jeg mitt livs støkk. Fyren fantes på ordentlig. Jeg snudde på hælen og snek meg ut av rom nummer nitten som en tyv.

Til toppen