– Jeg tror ganske mange har blandede følelser rundt julen
Siri Østlis nye juleroman Adventskalenderen handler om både skilsmisse, tap, selvfølelse – men også om nye muligheter, nye venner, nytt håp. Og med julen som ramme, på godt og vondt.
Kan du si litt om Fie, romanens hovedperson? Hvem er hun?
Jeg har før skrevet om unge kvinner, denne gangen hadde jeg lyst til å skrive om en noe eldre, ganske vanlig norsk kvinne som får livet snudd opp-ned. Skilsmisser i den alderen skjer jo ofte, selv om kvinner – heldigvis – ikke pleier å miste jobben samtidig. Men å få livet snudd på hodet, få dårligere økonomi og også ofte miste omgangskrets, er noe som skjer mange. Før bruddet er Fie komfortabel i ekteskapet, hun synes hun har det bra. Samtidig har hun tilpasset seg i så stor grad at hun ikke lenger vet hva hun selv vil.
Hvordan takler Fie den nye tilværelsen som singel?
Ikke så bra til å begynne med. Fie har forsøkt å være en god kone i sin manns øyne, en god mor og å passe inn i både familie og vennekrets. Hvordan vi framstår er jo viktig for selvfølelsen. Når Fie da faller sammen og bare ser avsky i deres øyne, takler hun det ikke og går enda lenger inn i pilletåken. Å balansere andres blikk og ens egen selvfølelse er en stadig og vanskelig prosess, for oss alle, tror jeg. Fie sliter først veldig, men ved hjelp av søster og nye venner går det bedre, og hun tør etter hvert å åpne seg mer for nye mennesker og muligheter.
Du har plassert Fie i en juleroman. Hvorfor julen?
Redaktøren min nevnte juleroman, om ikke det hadde vært fint å skrive en? Dette var i påsken midt under pandemien, alt var stengt ned, det regnet. Da var det hyggelig å kunne tenke på jul! Fies historie kunne skjedd når som helst på året, den dreier seg om å oppleve en krise, og forhåpentligvis komme styrket ut av den. Men julen ga fortellingen en ramme jeg kunne sette Fies opplevelser inn i, og det likte jeg godt. Jeg kunne godt tenkte meg å skrive enda en juleroman.
Hvilket forhold har du selv til julen?
Familien påstår at jeg er et ordentlig julemenneske. Jeg pynter 1. desember og går på alt jeg kan av julearrangementer. Selv om barna nå er store insisterer de på at alle tradisjonene må være på plass. Jeg er også veldig glad i julefilmer, og ser hvert år Tante Pose, Fanny og Alexander, Love Actually, pluss mange andre. Jeg kan dessverre se en god del dårlige filmer, bare de handler om jul.
Romanen din fokuserer også på at julen kan være litt vanskelig?
Ja, jeg tror at ganske mange har blandede følelser rundt julen. Det kan være et stort sprik mellom den perfekte julefeiringen vi får presentert i media, og vår egen med brente kaker, krangel, grinete unger og de fryktelige tidsklemma. Dessuten er julen sår for mange, med minner om mennesker man har mistet, og steder og tradisjoner man ikke lenger er del av. For folk med tendenser til melankoli (og jeg er en av dem) kan derfor julen være litt trist midt i all julegleden. Og, ikke minst, for noen familier kan julefeiringen inneholde rus og vold, og virkelig være noe å grue seg til.
Hva inspirerer deg når du skriver?
Det kan være hva som helst, noe noen forteller meg, noe jeg leser, ser på gata eller opplever selv. Og jeg er interessert i mennesker og liker å dykke ned i hvordan karakterene ville reagert på forskjellige situasjoner. Det er det som er gøy med skriveprosessen, synes jeg – hva ville Fie gjort da?
Bymiljøet rundt Fie er veldig levende skildret. Hvor er dette?
Fies univers er en blanding av Røros og Oslo øst. Jeg er selv fra en småby, Gjøvik, og bor i Oslo, men skriver alltid om fiktive steder jeg ser for meg. Redaktørene min spurte hvor dette er. Sagene passet veldig godt, syntes jeg, med småhus og leiegårder. Jeg liker blandingen av stor by og småbyfølelsen, det at man kan putte mange forskjellige karakterer inn i historien, og at de kjenner hverandre litt. Selv bor jeg på Frogner, og det er kjempefint, men jeg får ikke samme følelsen her. I bøkene mine bor stort sett karakterene på østkanten.
Du er en både mye lest og kritikerrost forfatter. Hvordan oppleves den suksessen?
Det å bli forfatter var uventet, og jeg opplever det som litt uvirkelig ennå, til tross for nå fem bøker. Jeg skriver på heltid nå, men det er heller ikke "forfatteraktig". Jeg sitter ikke dypt konsentrert, jeg virrer rundt, skriver i spisestuen, drar med meg pc-en inn på kjøkkenet og skriver to setninger der, rydder litt og skriver to setninger til, osv. Og noen sørgelige dager blir det bare med de to setningene. Jeg blir genuint begeistret og overrasket når jeg treffer noen som har lest bøkene mine og som forteller meg om det.
Redaksjonen
Til toppen
