Kjærlighetsbrevet til Paris

–Jeg velger meg alltid Paris. Jeg vil dra til min lille favorittkafé på Rue Cler, og deretter rusle opp til Montmartre og ta et glass vin mens jeg sitter og ser ut over byen.

Dette svarer Sarah Jio på spørsmål om hvor hun helst vil reise. Nå har hun skrevet sitt kjærlighetsbrev til Paris. Den nye romanen med den vakre tittelen Alle blomstene i Paris er hennes tiende roman på verdensbasis, og hennes åttende på norsk. Alle har blitt bestselgere. Jio ser ikke bort fra at det blir enda flere bøker fra «Lysets by».

En Paris-drøm

–I alle de årene jeg har skrevet og reist, har jeg alltid blitt trukket mot Paris. Og selv om jeg aldri har fått muligheten til å flytte dit – en drøm jeg har hatt siden studietiden – har jeg alltid visst at jeg kom til å skrive en fortelling med handling i Paris. Små deler og snutter av de tidligere romanene mine har utspilt seg der, men aldri før har jeg latt romanfigurene mine helt og holdent holde til i byen slik som er tilfellet i denne boken. For meg har det vært spennende i seg selv.

Vakreste Paris

Sara Jio har fått være med karakterene sine på de mest sjarmerende små kafeer, sittet på vakre balkonger, og til Paris’ vakreste severdigheter. Det har vært en minneverdig reise:

–Vi har gått opp trappene ved Montmartre, beundret de fargerike matbodene i Rue Cler, og nippet espresso i bortgjemte kafeer i små sidegater.

Hjertesorg og traumer

Men historien stikker langt dypere enn å handle om sjokoladecroissanter og å få se Eiffeltårnet en vårdag.
–Romanen min tar hjertesorg og traumer ved hornene, både i det krigsherjede Paris på 1940-tallet og i nåtiden, med romanfigurer som enten har evnen – eller som mangler den – til å motstå, tilgi og elske, forteller hun.

Glede i kaoset

I tillegg til mange reiser har Jio skrevet frem mye av handlingen mens hun har passet på de tre små guttene sine på 12, 10 og 8 år hjemme i Seattle. Hun har dessuten tre stesønner med sin nye mann Brandon.

–Jeg har lært meg å skrive i kaos, det er sikkert! Jeg skriver med barn løpende rundt, på bråkete flyplasser, kafeer og restauranter. Livet er ikke perfekt, jeg har mitt stress som alle andre mødre. Men jeg elsker barna, forloveden og denne karrieren hvor jeg kan dikte historier som vekker følelser hos leserne. For et privilegium!

–Og takk til alle mine norske lesere, som jeg hører fra daglig, for at dere leser bøkene og engasjerer dere i karakterene. Det er en stor ære å være bestselgerforfatter i Norge.

Til toppen

Han skjærer en bekymret grimase og ser meg dypt inn i øynene. «Derfor er jeg bekymret for deg. Og den tyske offiseren?» Han rister på hodet. «Du vil ikke at han skal gi deg noen som helst oppmerksomhet.»
Jeg nikker. «Hva burde jeg gjøre?»
«Du må holde hodet lavt, enda mer enn til vanlig», fortsetter Luc. «Ikke gå ut mer enn høyst nødvendig. Kanskje faren din kan drive butikkene alene i et par måneder, du må i hvert fall aldri være der alene.»
«Men det er jo helt umulig», sier jeg og rister på hodet. «Papa klarer seg ikke alene, med revmatismen og –»
«Han kommer til å klare seg», sier Luc.
Jeg skjelver, blunker vekk tårene så ingen kan legge merke til frykten som hekter seg fast i meg som en tornegrein.

Luc holder armen godt rundt meg på veien hjem, og han ser seg titt og ofte over skulderen. I stedet for å si god natt utenfor, slik vi alltid gjør, inviterer jeg ham inn, og han følger meg opp trappene. Papa og Cosi har gått til sengs for lengst. Jeg kan høre dempede snorkelyder fra rommet nede i gangen.
Jeg setter meg på sofaen, og Luc setter seg tett inntil. Nære, så nære. Jeg kan ikke huske at beina våre har vært borti hverandre før, og for første gang på alle de årene jeg har kjent ham, ønsker jeg å komme enda nærmere ham. Det føles som et snøskred på våren, eller som en bølge av kjærlighet som krigen har bragt med seg – slik føles det, og det får veggene rundt hjertet mitt til å begynne å rase sammen. En sprekk, så tre, så tjue, på samme tid, isen smelter, og med den forsvinner all min frykt, tilbakeholdenhet, usikkerhet. Jeg setter meg nærmere Luc, finner først hånden hans, så munnen.
Vi har gitt hverandre kyss før – små nuss til hilsen og farvel – men ikke som dette. Hjertet dundrer i brystet mens han drar meg inntil seg, fingene hans stryker over håret mitt, ansiktet, halsen. Jeg rører ved ham også, lar hendene gli over kinnbeina, den markerte kjeven, linjen langs kragebeinet under skjorten hans etter at jeg har åpnet de øverste knappene.
«Jeg elsker deg, Céline», hvisker han til meg. «Jeg har alltid elsket deg.»

Til toppen