Fra øya i havgapet

Da Jorid Mathiassen skapte Hjartøy, var det med sterk inspirasjon fra sin barndoms øy Dønna på Helgelandskysten. 

Hvordan var det for deg å komme tilbake til vakre Hjartøy?

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har savnet Hjartøy! Det kjentes trygt og godt å vende tilbake dit etter hvert som verden rundt ble mer og mer utrygg. Det var koselig både å treffe igjen gamle kjente og få muligheten til å grave dypere i personer som bare var bikarakterer i Der hvite liljer vokser. Hjartøy ble et slags tilfluktssted.

Fortell oss litt om Birthe og Erle i boka. Hvem er de, og hva begir de seg ut på?

Birthe er en sammensatt person som det tok tid for meg å komme inn på. Hun er en vellykket tv-fotograf fra Oslo, og hun har en personlighet som gjør at folk lett åpner seg for henne. Hun inngir tillit. Paradoksalt nok er hun samtidig en ensom sjel uten mange nære venner. I løpet av romanen mister hun en del av sin tilhørighet, noe som setter henne på prøve – og som leder henne til Hjartøy. Erle, som er pensjonert lærer, flyttet i sin ungdom fra København til Norge sammen med en venninne. En dramatisk hendelse i livet hennes gjorde at hun måtte bort fra sine vante omgivelser, og ved en tilfeldighet – eller et skjebnens puss – havnet hun på Hjartøy. Hemmeligheten fra fortiden har hun levd godt med, og hun hadde tenkt å ta den med seg i graven. Men slik skal det ikke gå …

Kjærlighetshistorien mellom Agata og Andris er så vakker, og dramatisk. De blir kjærester i Riga i 1939. Hvordan var det å skrive om disse to?

Hjertet mitt blør for disse to unge menneskene som er ment for hverandre, men som møter hindringer både fordi de tilhører to forskjellige sosiale lag og fordi krigen bryter inn i tilværelsen og snur alt på hodet. Mens Agate er den romantiske og impulsive rikmannsdatteren, er Andris den ansvarlige arkitektstudenten med arbeiderklassebakgrunn. Han elsker Agate over alt på jord, men er også opptatt av å følge konvensjonene og vil vise seg verdig før han ber Agates strenge foreldre om å få gifte seg med deres eneste datter. Når Latvia blir trukket inn i andre verdenskrig, oppstår det både nye hindringer – og muligheter – men i tumultene går det ikke som verken Agate eller Andris har tenkt …

Hva fascinerer deg mest med Latvia?

Jeg besøkte Latvia for første gang i 1995 i forbindelse med en jobb, og visste ikke hva jeg kunne forvente – men Riga føltes umiddelbart som mitt sted. Til tross for at byen bar preg av å ha befunnet seg bak jernteppet i mange år, var det ikke vanskelig å se at det var en vakker og stolt by med lange tradisjoner for kunst og kultur. Den var annerledes og spennende. I tillegg viste det seg at latvierne var et vennlig og utrolig gjestfritt folk som følte en sterk tilknytning til Skandinavia. Før krigen var Latvia et av Europas mest moderne land, og det har vært spennende å følge utviklingen tilbake til denne storheten.

Okkupasjonsmuseet i Riga viser hvilke grusomheter latvierne ble utsatt for i løpet av andre verdenskrig og senere under det sovjetiske regimet. Da jeg var innom museet fikk jeg øye på en bitte liten heklet dukke i en monter, ikledd latvisk nasjonaldrakt. Den var laget av en kvinnelig fange, og hun hadde skapt den av tråder fra sin egen fangedrakt. Det vesle ansiktet virket så livaktig, og jeg glemte aldri dukken. Mange år senere ble den inngangen til fortidshistorien i Blå som anemonen.
Jeg har et todelt ønske med bøkene mine: at leserne skal bli underholdt samtidig som de får innsikt i et historisk tema. Hva som skjedde med de baltiske landene under og etter andre verdenskrig, tror jeg er ukjent for mange, og det har vært viktig for meg å forsøke å levendegjøre deler av denne historien.

Og kjærligheten – det er litt romantikk i luften på Hjartøy også – eller …?

Ja, det stemmer! Det oppstår varme følelser mellom et par av karakterene, noe ingen av dem er helt forberedt på …

Kan vi glede oss til flere bøker fra Hjartøy?

Det fins faktisk en historie til fra Hjartøy som jeg har lyst til å fortelle, men den må nok vente en stund. Akkurat nå er jeg nemlig i gang med et annet prosjekt. Jeg skriver på en historisk romanserie inspirert av mine tipp-tipp-oldeforeldre som flyttet fra Bergen til Helgelandskysten i første halvdel av 1800-tallet.

Redaksjonen

Til toppen

Hun lukket øynene og trakk inn den trygge duften av ham. Ingen skulle noen gang få skille dem! Han hadde sittet i skogkanten og ventet på henne, og hjertet hennes flommet over av kjærlighet til ham. Det var ikke et menneske som ville finne på å dra på skogstur i denne varmen, alle søkte mot stranden og havet. Derfor kunne de kjenne seg helt sikre her i skyggen under de gamle eiketrærne. De la seg ned på det myke gresset, tett inntil hverandre, og lå der lenge uten å si noe mens kroppen nøt gjensynsgleden.
«Agate?» sa Andris til slutt forsiktig.
«Ja? Du høres så alvorlig ut,» sa hun og kysset ham på nesetippen.
«Jeg har tenkt mye etter at jeg fikk brevet ditt. Det var uansvarlig av meg å ta deg med til Sigulda, jeg skulle aldri ha gjort det …»
«Men det var jo jeg som maste om at vi skulle gjøre det!»
«Jeg vet det, men likevel. Jeg er eldre enn deg og burde ha forstått at risikoen var for stor.»
(…)

Forsiktig viklet hun av papiret, og en liten eske kom til syne. Hun ventet litt før hun tok av lokket, ville holde på spenningen. Øynene hennes ble store da hun så hva det var som lå der på en seng av bomull.
«Noe så vakkert,» hvisket hun da hun tok opp smykket og holdt det mot lyset, som fikk steinen til å glitre.
«Hvilken farge har øynene dine …» begynte Andris.
«Blå som anemonen,» fortsatte hun og smilte mot ham. Han visste hvor glad hun var i bøkene til Janis Rainis, og dette sitatet var fra skuespillet Den gylne hesten.
Akkurat da han hadde festet smykket rundt halsen hennes, hørtes et dunk, som om noen banket hardt på døra. Så begynte hun å le. Selvsagt var det Andris som tullet med henne igjen. Men da hun merket hvordan kroppen hans spente seg, og hun så det skremte blikket hans, skjønte hun at det ikke var noen spøk denne gangen.

Til toppen