Om å finne sin egen plass
Hun har jobbet med bøker i hele sitt voksne liv, og heiet andre forfattere frem mot sine litterære mål. Nå er Jorid Mathiassen selv ute med sin første bok, Der hvite liljer vokser.
På en kirkegård i en landsby i Serbia spirte ideen om selv å bli forfatter. Jorid Mathiassen oppdaget et utydelig navn på en gravstein, dekorert med et bilde av en jente som døde ung. Det satte i gang tanker om hvilket liv jenta hadde hatt. Å løfte frem ukjente historier, vise frem ukjente steder, hylle levde liv, fortelle om eldgamle håndverk - der har du Jorid. I boka møter vi et eldre ektepar som har levd hele livet på Hjartøy, en velstående klokkestøperfamilie i Serbia, en vei i Nordland som ble bygd av krigsfangers blod og slit. Dette føres sammen med skjebnene til Marie og Linnea, og til miljøet på Helgelandskysten, hvor Jorid vokste opp. Legg til kjærlighet med store utfordringer og en ærlig hyllest til naturen, og summen er enkel: Norsk feelgood av høy klasse. Der hvite liljer gror har alle ingredienser som gjør den til en bestselger.
Lang erfaring som redaktør
Hun vokste opp på Dønna på Helgeland. Tok først Biblioteksskolen, deretter hovedfag i nordisk språk og litteratur. Hun jobbet på Statens Bibliotektilsyn i Oslo, så gikk turen til magasinet Bok & Samfunn, før det ble åtte år som redaktør i Cappelen Damm. De tre siste tre årene har hun vært redaktør i Bonnier forlag. Når Jorid nå skriver selv, har hun tre nøkkelord i bagasjen. Tålmodighet handler om å gi manuset god tid, la det få hvile underveis. Utholdenhet handler om å tåle utallige redigeringer, reise seg selv og manuset gang på gang. Sist, men ikke minst er viljestyrke en nødvendig egenskap for en forfatter. Å skrive er et håndverk, det er learning by doing, aller helst skrive hver eneste dag, og aldri gi opp.
Usynlige kvinner og hemmelig kjærlighet
–Jeg vil så gjerne fortelle historien om de usynlige kvinnene. Det er mange av dem, også på Helgelandskysten, ressurssterke kvinner i lokalsamfunn som aldri ble hedret for sin innsats, aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente. Og selvfølgelig hadde også disse kvinnene et kjærlighetsliv. Marie, som fungerer som en terapeut og et speil for Oslo-kvinnen Linnea nesten 70 år senere, må i tillegg holde kjærligheten hemmelig når hun innleder et forhold til Jovan, en serbisk krigsfange på Hjartøy, sier Jorid Mathiassen. Hjartøy er en fiktiv øy i Nordland, men inspirert av Dønna, hvor forfatteren selv kommer fra.
Om å finne sin plass i livet
–Romanen handler kanskje først og fremst om å komme hjem, finne sin plass i livet. Et sted i romanen sier Marie: Jeg fant en plass, og gjorde den til min. For å klare det må man kanskje vekk, men ikke reise i panikk. Linnea er sviktet i kjærlighet, venninnen har et gammelt hus å låne bort på Hjartøy. Det er mørketid og forblåst når Linnea kommer til øya, men så kommer den andre tiden, den lyse, og hun forelsker seg i hus og natur. Og det er ikke et hvilket som helst hus vi snakker om. Det er Maries hus.
Sterke kvinner i sentrum
–Jeg er nok selv en gammel sjel, sier hun. – Vi har mye å lære av dem som virkelig har levd et liv, ikke minst dyktige kvinner. For meg ligger det stor inspirasjon i det å vandre rundt på en kirkegård i Serbia, på Dønna eller St. Hanshaugen der jeg bor, og kjenne hvordan historiske bånd og linjer griper fatt i meg. Så det kommer mer fra meg med sterke kvinner i sentrum. Foreløpig har jeg planlagt tre bøker i universet knyttet til Hjartøy, men i bok 2 erstatter jeg Serbia med Latvia. Men utgangspunktet mitt er det samme: Sterke kvinner og en hardt prøvd kjærlighet før og nå, kombinert med historiske hendelser som fortjener mer oppmerksomhet, sier Jorid Mathiassen.
Av Bernt Roald Nilsen
Til toppen