De uverdige (Innbundet)

Forfatter:

En lesefest i særklasse!

De uverdige tegner et brutalt ærlig og varmt portrett av et miljø øst i Oslo under krigen. Og nok en gang blir det lille stort når Roy Jacobsen skildrer kampen for å overleve. Dette er en Roy Jacobsen-roman av aller beste merke!

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 288
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202774325
Kategori: Romaner
Omtale De uverdige

Sammen i tykt og tynt

Oslo, 1942: Vennene Carl, Olav og Roar vokser opp i samme bygård i Oslo øst, tett på et mylder av søsken og naboer, lek og ugagn. Og jenter. Men mest av alt er livet en daglig kamp for å overleve.

Det starter med en knyttneve. Og enda en. Carl er 14–15 år, og må ta imot kjeft og kritikk fra faren Erling, det er noe som ikke stemmer mellom de to. Det er krig og sommeren 1942 øst i Oslo, men denne romanen handler ikke først og fremst om krigen. Den er et ærlig portrett av et miljø som er fraværende i krigshistorien. En guttegjeng i tenårene gjør som de vil, hvorfor ikke, de har uansett fått beskjed om at det aldri vil bli folk av dem. De er De uverdige.

De stjeler, selger og overlever

En gjeng med gutter, og et par jenter, som lever i fattigdom. Skolegang er det så som så med. De gir faen, det viktigste er at de og deres familier overlever. De stjeler, selger på svartebørs, forfalsker dokumenter og utnytter fienden. De er skruppelløse gangstere, løsrevet fra krigens gang. Ingen løgn er bedre enn den såkalte sannheten, er slagordet. Og ja, vi heier på dem!

Lever i en velsignet uvitenhet

Som vanlig elsker Roy Jacobsen sine karakterer i tykt og tynt. Han tar oss rett inn i miljøet: Carl, som må ta imot farens knyttneveslag. Bestevennen Olav, som vil bli til noe og er sønn av ikke-jøden Aron. Roar, tredjemann i gjengen, skulker skolen han er så opptatt av å gå på. Når de tre stjeler kjøtt hos slakteren er det ingen vei tilbake, men foreløpig lever de i en velsignet uvitenhet om hva som skal komme til å skje ...

Statspolitiet kommer på døren

Faren til Carl er hovmester på Continental der Quisling holder sine møter, og holder en annen stil enn resten i nabolaget. En dag tar han Carl til side, gir ham et bykart med kryss på ni ulike adresser, og ber ham ta vare på det. Noen dager senere kommer statspolitiet på døra, ransaker leiligheten og tar med seg faren. Så henter de moren til Carl for å vise henne hva de har gjort med mannen hennes.

Hvem var egentlig faren hans?

I farens begravelse kommer en ukjent svartkledd kvinne med slør bort til Carl og sier at faren din var en viktig mann. Hva holdt faren på med? Hva mente han med at Carl skulle si Wo sind wir hvis han kom i trøbbel med tyskere? Når faren til Olav også forsvinner, blir båndene mellom Carl, Olav og Roar enda sterkere, og de utvider sin temmelig lysskye virksomhet. Kryssene på bykartet var fraflyttede hus, gutta tømmer dem om natten og selger verdifulle gjenstander via tvilsomme pantelånere og svartebørshaier. Når raidet deres er over, får de seg jobber på Gummifabrikken og flyplassen på Fornebu. Men det betyr ikke at tilværelsen blir enklere, for landet vårt er fremdeles okkupert.

En gedigen lesefest

Det lille blir stort når Roy Jacobsen skriver om små, mellommenneskelige hendelser. Det gjør godt å lese om et lite miljø preget av optimisme og tro på overlevelsen, tross krigens herjinger. Gled deg til et nytt frittstående kapittel i Roy Jacobsens solidariske innspill om hvem som var seierherrer, vidunderbarn, usynlige og uverdige. Vi berøres, dette er fiksjon, men akkurat slik kunne det ha vært, og for en oppvisning i bruk av ord, du humrer og koser deg over en sjelden klang i språket. Summen av alt dette blir rett og slett en gedigen lesefest!

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Andre utgaver

De uverdige
Bokmål Ebok 2022
De uverdige
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022

Flere bøker av Roy Jacobsen:

Intervju

– Jeg må jo bare ta imot når det kommer!

Han var i gang med å ta notater om en femte bok om De usynlige. Så kom De uverdige på besøk. Interessen for dem har han hatt hele livet, men plutselig raste stoffet på ham.

Roy Jacobsen er fascinert av de hvite flekkene på kartet, de glemte, de usynlige, de uverdige. Da de sistnevnte meldte sin ankomst, måtte han bare ta imot, han har jo levd med dem hele livet, folk som mister fotfestet og kjemper for å overleve, midt i byen, midt i krigen.

Stoffet bare raste på

– Jeg må jo bruke det jeg har, og prosjektet om oppveksten på Åsen i Oslo under krigen har vært der lenge. Og så er det sånn at jeg har en jobb der jeg ikke alltid veit hva som kommer. Jeg forsto at jeg måtte sette De usynlige på vent. Stoffet raste på, var ikke ute av huset på 14 dager, prosessen var i gang, sier han, og kaller det et privilegium: Å ha både tid og ressurser, og ei kone som skjønner hva det handler om.

Ser det store i det lille

Som vanlig har han evnen til å se det store i det lille. Det er ofte skurkene, heltene og ofrene som vies plass, men hva med resten, hva med kameratskap, hva med dem som kan kunsten å overleve trass i dårlige odds? De underkommuniserte er kanskje en syltynn boktittel, men det er gjerne dem det handler om når han setter seg foran tastaturet. Og dannelsen i det han kaller formingsårene til gutta i De uverdige skjer selvsagt gjennom learning by doing.

Gatesmarte karakterer

– De stjeler, selger på svartebørs, forfalsker dokumenter og utnytter fienden, ja, de er mer eller mindre gangstere, men de er smarte, kreative, skruppelløse, og løsrevet fra det politiske bildet i 1942. De skjønner lite av hva som foregår rundt dem. Men hvem av oss har rett til å bruke et moralsk kompass av i dag til å fordømme det som skjedde for åtti år siden i et okkupert land? spør Roy Jacobsen, viden kjent for å være solidarisk med sine karakterer.

Vi heier på barna

– Det handler jo mye om trøkket, sier han på spørsmålet om hvorfor vi uansett heier på Carl, Olav og Roar og resten av folka i De uverdige. – Leserne presenteres for dilemmaer, og da er den iboende greia i våre liv helt grunnleggende: Konflikter mellom dem som bestemmer og dem som ikke vil bli bestemt over, sier Roy Jacobsen, og viser til en resonans i seg selv når det gjelder nettopp slike dilemmaer.

En roman om far-sønn

De uverdige er også en roman om forholdet far–sønn. Ikke bare ett forhold, men faktisk flere. Hva drev fedrene med på privaten under krigen? Hvorfor tok noen opp kampen, mens andre stakk av, og hva gjorde det med sønnene? Jacobsen skildrer en sår kontrast, en slags mangel på farsfigur samtidig som en ukjent karakter sier at faren var en viktig mann. Hva gjør sånne opplevelser med gutter i tenårene? Og i De uverdige: Hvilke dilemmaer var spesifikke under krigen?

Men kildene får vi aldri

– Markørene, sier han og smiler, alt det tidsspesifikke som gjør fortellingen troverdig. Han tar ikke lett på sånne ting, og han levde jo heller ikke da denne fortellingen fant sted. – Jeg henter inn et ganske detaljert teppe av info før jeg går i gang med skriving. Hvordan så for eksempel rasjoneringskortene ut? Historiske romaner må ha disse greiene på plass, og så må du være til stede geografisk sjøl. Hvis ikke, er heller ikke leserne dine det. Men kildene mine får du aldri, legger han til med et glimt i øyet.

Være større enn seg sjøl

– En historisk roman bør være litt større enn seg sjøl, sier han. – Den må ha gyldighet I DAG, relatere til noe kjent eller samtidig, sette opp moralske eller eksistensielle hendelser og/eller dilemmaer som handler om mennesket i dag. I tillegg vil jeg jo gjerne å gi leserne mine små og store opplevelser med detaljer som de kanskje ikke har hørt eller lest om før, men tar til seg fordi de tross alt er mennesker.  

Balsam for språksjelen

De uverdige er en roman med mye handling, ifølge Jacobsen: – Det skjer mye i flere familier hele veien, og det store lerretet gjør kanskje at ordforrådet er større her enn i De usynlige, sier han.
Uansett er den vakre, poetiske klangen som vanlig til stede, å lese De uverdige er balsam for språkøret, slik det var med De usynlige. Og så, helt til slutt – hvorfor akkurat den tittelen? Svaret er åpenbart. Nettopp fordi de var uverdige, ifølge Roy Jacobsen. 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Carl satte seg igjen på steintrappa utenfor nummer sju, hans trapp, la haka i hendene og trakk inn det samme synet som daglig hadde slått mot ham siden han tumlet ut her som toåring, unger i alle aldre, spireabusker og syriner med og uten snø, dritende og kurrende duer, skarer av usynlig spurv i busker og kratt, fedre og mødre som hastet hit og dit under en stabil firkant av en himmel som var hvit, grå, blå, og registrerte midt i bildet at Olav strakte ut vaieren for å ta mål, Roar som kappet den med en avbiter, Jan og Vidar som surret rundt med oljekanner og mer eller mindre velholdt verktøy fra Konrad Martinsens eventyr av et verksted, dette var Carls verden, guttenes rike.
Og jentenes.
Døra gikk opp bak ham, og Mona kom ut med hoffet sitt på slep, leende og mer eller mindre dansende inn i det viltvoksende syrinkjerret, der Carl og Olav hadde montert en sporveisbenk som de en natt hadde skrudd fra hverandre i Birkelunden og fraktet hit i dens enkelte bestanddeler. Mer jentelyd fra buskene. Avventende stillhet, før buskaset ble bøyd til side og Mona kom ut igjen og gikk dvelende mot sykkelreparatørene og stilte seg foran Olav med en hånd på hofta og et utfordrende smil på leppene, og spurte om han i fullt alvor trodde han fikk solgt vraket.
Olav rettet ryggen og så på henne med det tvetydige blikket sitt, dro for en gangs skyld munnen opp i et grin, og strakte rolig ut en oljet hånd og grep henne rundt den venstre puppen, som for å veie den. Mona skrek opp og slo hånda hans til side og løp tilbake til syrinbuskene. Mer høy latter og knising. Og ny stillhet, før lille Tone kom ut og gikk halvveis fram mot guttene, stilte seg opp som en skulptur og skrek med skingrende stemme at ingen får ta Mona på puppene.
Men dere kan få se på fitta mi.
Dro den utvaskede kjolen opp over hodet så Knud Graahs gates oppvoksende slekt fikk et altfor kort glimt av en mager og svai jentekropp, fra nakne, grønskefargede føtter og opp til en hvit rose av en navle, rev kjolen brått ned igjen og pakket den rundt seg som en blyg nonne før hun geipte og vendte verdens vantro øyne ryggen.
Du har jo’kke hår på’n engang, prøvde Vidar seg.
Det har jeg det så!
Få se da?
Aldri i verden, din dritt.
Tone ble mottatt med triumferende jubel i buskene, mens fire gutter kikket imponert på hverandre. Carl ville rope fra trappa at de hadde sett riktig, men stemmen hans bar ikke, den sprakk, og han rødmet. Olav kikket bort på ham, så Carl kjente det. Olavs smil. Og de samlet seg igjen om sykkelen.
De reparerte en sykkel.

Til toppen