- Taushet rundt vold og overgrep er det verste som kan skje.

Karin Slaughter har en sjelden evne til å vise hvor komplekse mennesker er. Hun holder ingenting tilbake i sine beskrivelser av voldsutøvelse. Og like rått skriver hun om dyp og inderlig kjærlighet. Denne styrken er særlig tydelig i De vakreste, og det gjør den til en svært lesverdig krimroman.

Krimforfatter Karin Slaughter, du har unektelig et treffende navn?
– Ja, det har alltid vært rart for meg, for navnet mitt er ekte, ikke et pseudonym som jeg har tatt for å selge flere bøker. Det er engelsk og kommer fra «lower slaughter», så familien min var nok relativt fattige utvandrere til Amerika i sin tid. Da jeg var barn, ble jeg ertet ganske mye for navnet mitt, og syntes det var ubehagelig. Men da jeg slo gjennom som forfatter og så effekten av navnet mitt på en stor plakat på et gatehjørne, må jeg innrømme at det var ganske effektfullt.

Du skriver mye om vold mot kvinner i bøkene dine. Er det et viktig tema for deg?
– Jeg leser mange krimromaner, og er det noen som kan skremme andre kvinner, er det oss kvinner selv. Mer enn noen mann. Jeg mener det er viktig å snakke om disse grufulle tingene som skjer kvinner uten en politisk agenda. Det er viktige tema som må belyses, som jeg er redd svært mange kan kjenne seg igjen i. Taushet rundt vold og overgrep er det verste som kan skje. Men jeg skriver alltid om dette i en sammenheng, forsøker å forstå hva som skjer ut fra en følelsesmessig bakgrunn. Hvor kommer vold fra? Hva gjør det med en familie? Å bli utsatt for vold forandrer alt.

I De vakreste skriver du om en familie etter at de har opplevd et enormt tap – en søster og datter som sporløst blir borte og aldri kommer til rette igjen. Hvordan kom du på det?             
– Familien representerer trygghet og tilhørighet, og jeg syns det er veldig spennende å forsøke å vise hva som skjer med oss når dette opphører. Da jeg vokste opp, herjet en seriemorder i Atlanta som drepte barn. Den utrygge følelsen har vært med meg helt siden da. Hva skjer når det blir personlig? Det syns jeg er viktig å ta tak i. Og når tiden går, hvordan lever en familie videre? Et slikt tap er fullstendig ødeleggende. Samtidig har jeg forsøkt å skildre en motvekt til det onde som skjer. Faren i boken er en genuint god mann som elsker sin kone og sine tre døtre. Når den eldste datteren forsvinner, går han helt til grunne. Det gjør familien forøvrig også, selv om båndene dem imellom faktisk forblir sterke.

De fleste forbrytere og psykopater er menn i dine bøker?
– Det er dessverre slik at menn faktisk begår flere onde handlinger enn kvinner. Flere menn er psykopater, utspekulerte og manipulerende. Likevel er det viktig for meg å ikke fremstille kvinner som svake ofre, for det er langt fra sannheten. I De vakreste er oppegående og intelligente kvinner hovedkarakterene. Det er viktig at leserne mine gjenkjenner personene jeg skriver om – og leserne er smarte. Jeg tror det å lese krim, det å forholde seg til at det onde finnes, forandrer vår måte å forholde oss til kriminelle handlinger på. Kanskje kan vi lettere gjennomskue manipulering og ondskap når vi har lest om det?

Men du er fascinert av ondskap?
– Jeg er fascinert av dobbeltheten. Ingen mennesker er onde hele tiden. «Skurken» i De vakreste er jo selve tryggheten for Claire, mannen som har ivaretatt henne og sørget for alt gjennom et ekteskap i 24 år. At det viser seg å være et spill, at han har lurt henne, forandrer jo ikke opplevelsen hennes av et godt ekteskap fylt med kjærlighet. Det er veldig interessant hvordan man kan la seg lure, hvor gode noen er på å manipulere. Som kona til en seriemorder som hardnakket hevdet at hun ikke visste noe, på tross av at flere lik lå begravet under verandaen. Kanskje det stemmer? Han innbilte henne at det var døde rotter, og hvorfor skulle hun ikke stole på sin mann? Hvor godt kjenner man et annet menneske, egentlig?

Av Anja Rålm

Til toppen