Menneskemøtene som endrer oss

– Jeg tror det finnes mennesker som har evne til å forandre oss, som hjelper oss å åpne øynene våre og gi livet my retning, sier bestselgerforfatter Alyson Richman.

Forfatterdrømmen fikk Richman da hun studerte kunst. En av foreleserne fortalte henne at hun hadde et spesielt talent for å formidle historiene bak maleriene og få motivet til å bli levende. Og er det noe Alison kan, er det å gi liv til epoker, personer og steder.
– Mot slutten av kunststudiene spurte jeg meg selv hva jeg aller helst ville gjøre. Jeg skjønte at det jeg virkelig elsket var å skrive historier, sier forfatteren. 

Utspring i virkeligheten
New Yorkeren Alison har siden debuten høstet internasjonal anerkjennelse og høye salgstall for romanene sine. Det store gjennombruddet kom med Hele livet på en dag, som er planlagt filmatisert. Romanene hennes har til felles at de ofte tar utgangspunkt i historiske begivenheter og konkrete steder.
– Jeg er glad i å lære noe av hver bok jeg skriver, og jeg elsker å reise til landene jeg skriver om, for å lære om kulturen og de ulike landskapene som historiene utspiller seg i. 

Tragedier vi kan lære av
Den siste dagen er lagt til året 1979 på Long Island, New York, med tilbakeblikk til Vietnamkrigen og årene etter. En amerikansk krigsveteran må stable livet på beina etter traumer og en stor skade fra krigen. 10 år gamle Bao må, som likhet med tusenvis av vietnamesere på 70/80-tallet, flykte til Vesten etter krigen fordi familiene deres hadde støttet amerikansk side. Den tredje hovedpersonen er Grace, en innflytter fra Irland til New York som også har en fortid å stri med. Møtet mellom disse endrer livet til alle tre på inngripende vis.   
– Jeg vil vise de tragediene som rammer oss i livet, hvordan det er å ha store indre konflikter når vonde ting rammer gode mennesker. Jeg tror også det finnes mennesker som har evne til å forandre oss, som hjelper oss å åpne øynene våre og gi livet ny retning – fordi veiene deres tilfeldigvis krysset våre, sier Richman.

Karakterer fra virkeligheten
Flere av karakterene i romanen er basert på virkelige personer.
– Jeg oppsøker mennesker som har levd samtidig eller kan dele noe om epokene jeg skrive om, for å forstå bakgrunnen og hvilke utfordringer et menneske kan møte, sier Richman. Hun har fått levende beskrivelser fra en båtflyktning som ankom USA etter en dramatisk flukt på 80-tallet. Et av barna kvinnen flyktet sammen med i båten, ga inspirasjon til gutten Bao. I 2020 reiste Richman til Vietnam, der hun fikk mange historier om de kaotiske årene etter «den amerikanske krigen». Grace er også basert på en virkelig kvinne, en innvandrer fra Irland som gjennom Sankt Josef-søstrene på Long Island møtte vietnamesiske båtflyktninger gjennom et sponset foretak.

Personene viktigst
For det er nettopp menneskene som opptar Alison Richmond mest. Hun tror det er avgjørende i leseopplevelsen at leseren bryr seg om karakterene på et dypere plan.
– Jeg kan se ansiktene deres. Jeg ser hvor de bor og forestiller meg barndommen deres. Jeg kan se disse detaljene helt tydelig når jeg begynner å skrive, og det er slik jeg gir dem liv.

Redaksjonen

Til toppen

Til å begynne med klarte Rosie nesten ikke å se på Grace. Hun kunne forstå hvorfor Tom syntes hun var pen, meddet honninggule håret og de lyseblå øynene, men så å si altved henne virket fremmed. Den irske aksenten, den religiøsemedaljongen rundt halsen. Men sammenlignet med de hippienesom Tom holdt seg med i skoletiden, med sine langebondeskjørt og hvite bluser uten bh under, var Grace veloppdragen,munter og en kvikk samtalepartner.
«Hun er spesiell, mamma,» sa Tom etter den første middagen.«Jeg ville ikke ha tatt henne med hjem for å hilse pådeg og pappa hvis jeg ikke syntes det.»
Rosie strøk ham over kinnet. Sønnen hennes, som haddevært livskilden hennes siden det øyeblikket han ble født, varnå en voksen mann som prøvde å finne ut av livet sitt ettermange humper i veien.
«Jeg kan forstå hvorfor du liker henne, Tom. Hun ernydelig. Men dere kommer fra to forskjellige verdener.»
«Hun kom hit for å starte et nytt liv, akkurat som din morog far.» Han så ned. «Hun mistet sin søster i ung alder, sådet kan hende at jeg føler meg trukket mot henne fordi hundeler den goldenske filosofien om at man må finne en måteå bevege seg fremover på.»
Rosie nikket. «Det er noe,» måtte hun medgi. «Men jeger redd det ikke er nok.»

*

Avisenes overskrifter proklamerte nye tider – romprogrammetsmål om å frakte en mann til månen, innsettelsen avden første svarte høyesterettsdommeren, og demonstrasjonermot Vietnamkrigen – og Toms beiling til Grace ble feidmed i en bølge av fremskrittstenkning som foreldrene hans ikke kunne ignorere.
«Hun er en grei jente,» sa Harry til sin kone da han kominn på soverommet, hvor hun satt stille med en bok i fanget.
«Hun er bra for ham. Du ser jo det.»
«Jeg vet det,» sa hun. «Men jeg kan fortsatt ikke se formeg at jeg en dag skal gå i dåp i stedet for brit mila.»
«Den ene er i hvert fall mindre smertefull enn den andre,»sa Harry, og kom bort og kysset henne på hodet. «La oss gidet hele en sjanse, Rosie. Det er første gang jeg ser at Tomhar gnist i øynene etter ulykken.»
«Ja, du har rett.» Hun la fra seg boken på nattbordet også på ektemannen. «Det er bare det at jeg alltid har ønsketat sønnen vår skulle få det vi har.»
Harry strakte seg frem for å slå av lyset. «Så lenge de harkjærlighet, Rosie, har de det.»

Til toppen