– Jeg elsker Downton Abbey

Sarah Jio har latt sin anglofile side få fritt spillerom i Den siste kamelia. At boka føles litt som Downton Abbey tar hun som et stort kompliment.

Den siste kamelia finner sted i England. Hva inspirerte deg til å legge handlingen til den engelske landsbygda?
– Jeg har lengtet etter å reise til den engelske landsbygda. Forfedrene mine er engelske, og bestemor Cecelia var stor fan av britisk litteratur og kultur. Så dette er noe jeg har hatt lyst til i lang tid.

Det er vanskelig å ikke se for seg karakterene fra Downton Abbey når man leser Den siste kamelia. Er du fan av den britiske TV-serien?
– Så gøy! Jeg elsker Downton Abbey, så dette er et stort kompliment. Boka mi passer for alle som liker Downton Abbey-universet.

Hvem er favorittkarakteren din i boka?
– Det er Flora, tror jeg. Jeg elsker lidenskapen hennes for botanikk, og eventyrlysten hennes. Jeg beundrer hvordan hun hoppet på et skip til England helt alene, da verden sto på randen av krig. Det er ganske modig!

Den siste kamelia har en mørkere og mer mystisk side enn de tidligere bøkene dine. Var den vanskeligere eller lettere å skrive?
– Den var vanskeligere på mange måter, deler av boken har noen mørke, vonde temaer. Særlig scenene fra Addisons fortid. Jeg planla det ikke sånn, det bare kom da jeg skrev. Det føltes riktig.

Krevde denne romanen mye research på botanikk? Er det et tema du liker?
– Absolutt! Ideen min om en perfekt dag er å bruke en hel lørdag på å plante og så. Jeg elsker også kameliablomster, har alltid gjort der. Så hage-settingen i boken appellerte veldig.

Mange av romanene dine tar oss tilbake til 1930- og 40-tallet. Hva er det som fascinerer deg med denne perioden?
– Jeg elsker disse tiårene, takket være moren og bestemoren min. De fikk meg til å se flere gamle filmer enn noen andre tenåringsjenter. Til gjengjeld ble jeg så betatt av musikken, stilen, livsstilen og fortiden. Seriøst, jeg vokste opp med en skikkelig forelskelse i Cary Grant! Jeg blir veldig nostalgisk av 1940-tallet.

Alle romanene dine har en romantisk side. Hva inspirerer deg til disse kjærlighetshistoriene?
– Jeg må innrømme at jeg er en romantiker av hele mitt hjerte. Jeg elsker en god kjærlighetshistorie! Jeg skriver den type historier jeg selv liker å lese, og når det er et element av romantikk i dem – da blir det enda bedre!

Basert på et intervju i NW Book Lovers

Til toppen

«Du sa at de fant henne i kamelialunden.»
«Ja», fortsatte hun. «Hun og lorden hadde kranglet den formiddagen. Det var ille. Jeg vet det fordi jeg skrubbet gulvene utenfor salongen. Hun kom styrtende ut, og jeg så at hun hadde grått. Hun drakk te på terrassen med den grufulle gartneren, herr Blythe, og så gikk hun for å spasere i hagen. De fant henne der den samme kvelden.»
«Hva hendte?» gispet jeg.
«Det er det ingen som vet», sa Sadie med dempet stemme. «Men jeg har aldri slått meg til ro med det. Lorden ga herr Blythe sparken på stedet.» Hun sukket. «Ingen andre enn vår hellige herre Jesus vet hva som hendte i den lunden», fortsatte hun. «Stakkars lady Anna, hun –» «Da var det nok, Sadie», sa fru Dilloway fra der hun sto i døråpningen. Hvor lenge hadde hun vært der? Ingen av oss hadde lagt merke til henne.
«Ja, ma’am», sa Sadie kjapt mens rødmen steg i kinnene. «Jeg fortalte bare frøken Lewis om –»
«Ja, jeg vet hva du diskuterte med frøken Lewis – og det er et tema man ikke snakker om her i huset», sa hun. «Kom deg i gang med soverommene nå. Det er klart for å hente inn klesvasken. Gå i gang nå.»
«Ja, ma’am», sa Sadie og var rask med å komme seg på beina.
Fru Dilloway sendte meg et misbilligende blikk før hun resolutt snudde på hælen.

Til toppen