Det glemte, vakre Kabul
– Foreldrene mine ble født og vokste opp i en fredelig epoke i Afghanistans historie rett før kuppet. Når de forteller om barndommen, snakker de om saftige meloner, strenge lærere, drager og sykler, ettergivende klemmer fra en bestemor og netter fylt med poesi, sier afghansk-amerikanske Nadia Hashimi.
I Nadia Hashimis nye kritikerroste roman Der himmelen lyser er nettopp denne kontrasten stor, mellom før og etter presidentkuppet i Kabul i 1978.
– På 60- og 70-tallet gikk kvinnene uten hijab i gatene i Afghanistan. Disse bildene av frihet tok de med til et liv som flyktninger og immigranter. Jeg vokste opp med bildene, men de overrasker alle som bare er blitt kjent med Afghanistan de siste tjue årene. I romanen undersøker jeg hvordan et land som inspirerte til utferdstrang, modernisering og likestilling kunne vippe over i flere tiår med krig og opprør. Det er trist å se at landet der moren min hadde utdannet seg til ingeniør ble forvandlet til et sted der jenter ble nektet skolegang, sier Nadia Hashimi.
Dagen alt forandret seg
På morgenen 28. april 1978 ble president Sardar Daoud drept sammen med store deler av familien sin, da kommunistene stormet og kuppet presidentpalasset i Kabul. Siden har det vært krig i landet.
– Sitara og familien hennes i romanen er det jeg som har skapt, men mange av personene, detaljene og hendelsene i denne fortellingen er reelle. Min fremstilling av president Daoud Khan og selve kuppet bygger på mange kilder – venner og familie, bøker og samtaler, sier Hashimi.
I romanen arbeider Sitaras far som presidentens høyre hånd, og hun vokser nærmest opp i palasset sammen med presidentens barn. Hun er en av få overlevende fra kuppet og mister hele familien sin, men blir reddet ut og tatt med til Amerika, der hun får starte et nytt liv under et nytt navn, Aryana.
Føler seg heldig
Nadia Hashimi vokste opp i USA, som datter av to afghanske immigranter. De forlot Afghanistan tidlig på 70-tallet før Sovjetunionens invasjon, og skulle egentlig flytte tilbake etter noen få år, men da var det blitt for farlig å returnere. Hashimi har vokst opp med den afghanske kulturen, men besøkte hjemlandet for første gang i 2003. Det ble en påminnelse om hvor heldig hun er.
– Jeg vokste opp i en verden av mennesker som næret en stor kjærlighet for hjemlandet og en bunnløs fortvilelse over det som skjedde der. Jeg har fått muligheten til å bygge et nytt hjem et annet sted. Denne takknemligheten kjenner jeg på, den er et viktig fundament i livet mitt, sier hun.
Selv om Hashimi ikke kom til hjemlandet før i voksen alder, vet hun hva det vil si å være afghansk, og hun kjenner språket og tradisjonene.
Likheter med eget liv
– Aryanas historie er ikke min historie, men jeg støttet meg mer til egen erfaring for henne enn kanskje noen av de andre skikkelsene jeg har beskrevet. Akkurat som meg var hun en afghansk-amerikansk lege som studerte i New York den 9. september 2011, da Amerika brått vendte blikket tilbake til Afghanistan og strevde med å skille venn fra fiende. Som leger har vi begge hatt det privilegium å være sammen med mennesker i deres mest sårbare øyeblikk. Men likhetene stopper nok der. Sitara har opplevd store tap, og for å kunne skrive om henne måtte jeg lene meg inn mot sorgen hennes. Jeg hørte stemmen hennes i hodet mens jeg skrev, og målet var å skrive ned ordene hennes så direkte som mulig, sier Hashimi.
Travel forfatter
I tillegg til forfattergjerningen er Hashimi barnelege, gift med en nevrokirurg, og sammen har de fire barn. Hashimi har også i de senere år påtatt seg politiske verv for Demokratene, med særlig fokus på kvinners rettigheter og helse. I koronatiden, med hjemmeskole for barna, har hun skrevet på sin første roman for unge lesere, som skildrer erfaringen ved å være afghansk-amerikansk, og som hun håper å utgi neste år.
Dette blir nok et spennende tilskudd til Hashimis kritikerroste forfatterskap, som i tillegg til å underholde lærer oss mye nytt om et land og en kultur vi ikke kjenner så godt til.
Av redaksjonen
Til toppen
