Der himmelen lyser (Innbundet)

Forfatter:

Elisabet W. Middelthon (Oversetter)

En rørende og historisk spennende skildring fra førkrigstidens Kabul, via kuppet i 1978 og til Amerika, der en liten afghansk jente starter et nytt liv.

Der himmelen lyser er en hjerteskjærende, men likevel håpefull bok om å finne veien hjem – om Amerika og Afghanistan, tragedie og overlevelse, forsoning og tilgivelse, fortalt med Nadia Hashimis unike stemme.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 512
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Sparks like stars
Oversatt av: Middelthon, Elisabet W.
ISBN/EAN: 9788202722982
Kategori: Romaner
Omtale Der himmelen lyser

Tapt, elsket og vunnet

Der himmelen lyser er en hjerteskjærende, men likevel håpefull bok om å finne veien hjem – om Amerika og Afghanistan, tragedie og overlevelse, forsoning og tilgivelse, fortalt med Nadia Hashimis unike stemme.

Kabul, 1978: Ti år gamle Sitara tilhører en høyt respektert familie og lever et privilegert liv i Afghanistans hovedstad. Faren hennes er presidentens høyre hånd, og Sitaras familie disponerer en egen leilighet i presidentpalasset. Sitara leker med presidentens barn som om de var hennes fettere og kusiner. Men hennes verden blir knust når kommunistene gjennomfører et kupp og myrder både presidenten og hele Sitaras familie. Bare Sitara overlever. En vakt, Shair, smugler henne ut av palasset – han var egentlig ment å drepe henne. Sitara havner hjemme hos en amerikansk diplomat, Antonia, som adopterer henne og tar henne med til Amerika. I det nye landet får hun et nytt navn: Aryana Shepherd.

Et nytt liv i Amerika
Aryana vokser opp i New York, tar utdanning og blir etter hvert en velrenommert lege og kirurg. Hun har en kjæreste, Adam, men forholdet er uten de helt store romantiske følelsene. Aryana har valgt å ikke fortelle om barndommen sin til en eneste sjel, traumene forblir en vond hemmelighet. Det er vanskelig å bygge nærhet og tillit til andre mennesker, og lykken i livet lar vente på seg.

Elsket og mistet
30 år etter den fatale natten i Kabul, rystes Aryanas verden på nytt da en eldre pasient dukker opp på sykehuset der hun arbeider. Det er Shair, vakten som reddet henne ut av palasset. Synet av ham åpner gamle sår og vekker mange følelser hos Aryana: sorg, raseri, et brennende ønske om svar, og kanskje også et ønske om hevn. For å få vite hele sannheten om det som skjedde, legger Aryana ut på reisen tilbake til Kabul – og til den barndommen hun elsket og mistet.

En vakker kultur
Der himmelen lyser gir oss fantastisk historieformidling mot en levende bakgrunn av vakker afghansk kultur, sterke familiebånd, rystende politikk, og med dypt emosjonelle karakterer. I årene før kuppet satte president Sardar Daoud i gang store endringer i Afghanistan, ikke minst en forbedring av kvinners rettigheter. Etter kuppet i 1978 har det vært krig i landet, og kulturen ble endret for alltid. Forfatter Nadia Hashimis egen familiehistorie, hennes politiske engasjement og hennes egen bakgrunn som lege tilfører Sitaras historie en ekstra dimensjon av levende detaljer og fortellerrikdom.

Nadia Hashimi har igjen skrevet en svært god roman som berører og griper oss, og som i tillegg føles viktig.

Redaksjonen

Til toppen

Intervju

Det glemte, vakre Kabul

– Foreldrene mine ble født og vokste opp i en fredelig epoke i Afghanistans historie rett før kuppet. Når de forteller om barndommen, snakker de om saftige meloner, strenge lærere, drager og sykler, ettergivende klemmer fra en bestemor og netter fylt med poesi, sier afghansk-amerikanske Nadia Hashimi.

I Nadia Hashimis nye kritikerroste roman Der himmelen lyser er nettopp denne kontrasten stor, mellom før og etter presidentkuppet i Kabul i 1978.
– På 60- og 70-tallet gikk kvinnene uten hijab i gatene i Afghanistan. Disse bildene av frihet tok de med til et liv som flyktninger og immigranter. Jeg vokste opp med bildene, men de overrasker alle som bare er blitt kjent med Afghanistan de siste tjue årene. I romanen undersøker jeg hvordan et land som inspirerte til utferdstrang, modernisering og likestilling kunne vippe over i flere tiår med krig og opprør. Det er trist å se at landet der moren min hadde utdannet seg til ingeniør ble forvandlet til et sted der jenter ble nektet skolegang, sier Nadia Hashimi.

Dagen alt forandret seg

På morgenen 28. april 1978 ble president Sardar Daoud drept sammen med store deler av familien sin, da kommunistene stormet og kuppet presidentpalasset i Kabul. Siden har det vært krig i landet.
– Sitara og familien hennes i romanen er det jeg som har skapt, men mange av personene, detaljene og hendelsene i denne fortellingen er reelle. Min fremstilling av president Daoud Khan og selve kuppet bygger på mange kilder – venner og familie, bøker og samtaler, sier Hashimi.
I romanen arbeider Sitaras far som presidentens høyre hånd, og hun vokser nærmest opp i palasset sammen med presidentens barn. Hun er en av få overlevende fra kuppet og mister hele familien sin, men blir reddet ut og tatt med til Amerika, der hun får starte et nytt liv under et nytt navn, Aryana.

Føler seg heldig

Nadia Hashimi vokste opp i USA, som datter av to afghanske immigranter. De forlot Afghanistan tidlig på 70-tallet før Sovjetunionens invasjon, og skulle egentlig flytte tilbake etter noen få år, men da var det blitt for farlig å returnere. Hashimi har vokst opp med den afghanske kulturen, men besøkte hjemlandet for første gang i 2003. Det ble en påminnelse om hvor heldig hun er.
– Jeg vokste opp i en verden av mennesker som næret en stor kjærlighet for hjemlandet og en bunnløs fortvilelse over det som skjedde der. Jeg har fått muligheten til å bygge et nytt hjem et annet sted. Denne takknemligheten kjenner jeg på, den er et viktig fundament i livet mitt, sier hun.
Selv om Hashimi ikke kom til hjemlandet før i voksen alder, vet hun hva det vil si å være afghansk, og hun kjenner språket og tradisjonene.

Likheter med eget liv

– Aryanas historie er ikke min historie, men jeg støttet meg mer til egen erfaring for henne enn kanskje noen av de andre skikkelsene jeg har beskrevet. Akkurat som meg var hun en afghansk-amerikansk lege som studerte i New York den 9. september 2011, da Amerika brått vendte blikket tilbake til Afghanistan og strevde med å skille venn fra fiende. Som leger har vi begge hatt det privilegium å være sammen med mennesker i deres mest sårbare øyeblikk. Men likhetene stopper nok der. Sitara har opplevd store tap, og for å kunne skrive om henne måtte jeg lene meg inn mot sorgen hennes. Jeg hørte stemmen hennes i hodet mens jeg skrev, og målet var å skrive ned ordene hennes så direkte som mulig, sier Hashimi.

Travel forfatter

I tillegg til forfattergjerningen er Hashimi barnelege, gift med en nevrokirurg, og sammen har de fire barn. Hashimi har også i de senere år påtatt seg politiske verv for Demokratene, med særlig fokus på kvinners rettigheter og helse. I koronatiden, med hjemmeskole for barna, har hun skrevet på sin første roman for unge lesere, som skildrer erfaringen ved å være afghansk-amerikansk, og som hun håper å utgi neste år.
Dette blir nok et spennende tilskudd til Hashimis kritikerroste forfatterskap, som i tillegg til å underholde lærer oss mye nytt om et land og en kultur vi ikke kjenner så godt til.

Av redaksjonen

Til toppen

Utdrag

Soldaten gikk bort til døren og så nedover korridoren før han vendte tilbake til meg. Han grep meg i armen og geleidet meg ut av biblioteket med geværskaftet presset mellom skulderbladene mine.
Jeg våget ikke å se på ham og gikk.
Jeg hørte fottrinn og mumlende stemmer fra retningen der presidentens værelser lå.
Neelab? Jeg tvang min beste venninne ut av tankene og konsentrerte meg om å gå stille.
«Du kan ikke skjule deg. Det er ingen steder å gå,» sa han. Pusten hans var varm og harsk i øret mitt.
Ville han la meg få gjemme meg?
Under bordet i korridoren. I kjøkkenskapene med mange liter matolje. På badet med maleriet av fuglen på veggen. Bak baren i bankettrommet. Alle forslagene var fryktelige.
Så husket jeg kjelleren.
Jeg gikk fortere.
«Hvor?» spurte han.
Jeg gikk til den smale trappen som førte til kjøkkenet. Jeg tok forsiktige skritt, og soldaten fulgte etter.
Etter lyden fra åpning og lukking av skap og skuffer å dømme, var det minst to menn på kjøkkenet.
Jeg pekte på kjøkkenet, og deretter ned. Soldaten gikk rundt meg, senket våpenet og gikk ned trappen. Han gikk med tunge skritt over flisene på kjøkkengulvet.
Jeg klarte ikke å høre hva han sa. Jeg lurte på om jeg skulle løpe tilbake bortover korridoren i stedet for å forsøke å komme til kjelleren.
«Alt er sjekket. Denne etasjen også. Ikke mer å gjøre her.»
«Ja. Det var derfor kommandanten ba meg hente deg. Kanskje det gjelder noen endringer i oppdraget ditt.»
Jeg rykket til ved en kraftig lyd – en skapdør som ble slengt igjen.
Jeg krøp sammen i trappesjakten og holdt hendene for ørene da jeg ble grepet i armen og skubbet inn i et tomt kjøkken. Fingre ble presset inn til benet i underarmen min.
«Gå!» kommanderte han, og jeg skyndte meg mot kjellerdøren.
På skjelvende ben snublet jeg ned i den bekmørke kjelleren. Døren bak meg ble lukket før jeg klarte å gå ned to trinn. Jeg fant gelenderet og følte meg for med tærne etter neste planke før jeg tok et nytt steg. Da føttene møtte det kalde kjellergulvet, ble døren oppe i trappen åpnet igjen. Jeg dukket idet et hvitt lys skled nedover trinnene. En lommelykt.
Jeg tok den opp og slo av lyset.

Til toppen