Fotokunstner debuterer med roman.
Hun skriver: alltid denne sårheten rundt min egen person. Vi setter oss ved siden av hverandre, jeg og mor. Til middagen har far skrevet en tale til selskapet, et kapittel for hvert tiende år. Om tyveårene forteller han om moren min, sommeren de tilbrakte på den russiske grensen, og om det å få en sønn. At han ikke snakket, det ble aldri noen første ord. En viss glede i det, et barn som lignet mer en fugleunge, som søkte varme i halsgropen og aldri ville være alene. Hvordan nåde plutselig var blitt noe han tenkte på, og hvordan han hadde forvekslet det med å slippe smerte. I sin debutroman, skriver fotokunstner og forfatter Marthe Bleu fram en barndom, erindret gjennom en voksen datters hjemkomst til huset ved havet. Om en bror uten tale, en kasse med gamle fotografier, og en mor og far som også har levd et liv før henne.
Dykkerklokken er en lyrisk og årvåken meditasjon over hvordan vi formes av familien, landskapet og årstidene.
