Akkurat i det samme kom servitøren bort til bordet, men ikke for å ta bestillingen vår. Han så rett på meg. «Er du Esther?»
«Ja,» sa jeg forvirret.
«Bra,» sa han. «Jeg burde ha visst det etter beskrivelsen herremannen ga meg. Han sa du ville være den peneste damen i restauranten.» Kelneren kastet et unnskyldende blikk på Rose. «Beklager. Du er ganske så vakker selv, frøken.» Men Rose smilte som om hun ikke brydde seg, og jeg visste at hun ikke gjorde det.
Han dro en enkelt tulipan frem fra bak ryggen, yndlingsblomsten min – helt hvit, med rødt i tuppen på hvert kronblad. Jeg hadde aldri før sett en slik tulipan, og synet gjorde meg nærmest åndeløs.
«Til deg», sa han og ga meg blomsten og en konvolutt. Navnet mitt var skrevet med Elliots håndskrift. Jeg husket e-ene hans, og også den spesielle krusedullen han la til på hver s.
«Les det for deg selv,» sa Rose. «Jeg blir her med barnet.»
«Takk,» sa jeg. Hun visste at jeg måtte nyte hvert ord.
Jeg løp ut på fortauet og satte meg ned på en benk før jeg rev opp konvolutten.
Min kjæreste Esther,
Det er galt av meg å strekke ut hånden til deg på denne måten, jeg vet det. Du er gift, og jeg hører at du har et barn. Men jeg må si deg noe, jeg må få alt på det rene. Kan du møte meg, i kveld, på stranden nedenfor huset mitt? Jeg skal være der og vente på deg, i håp om at du vil komme. Og om du gjør det, vet jeg at det er meningen at vi skal være sammen. Og om du ikke gjør det, vet jeg at det er slutten for oss, at jeg må legge planer for å forlate øya, og la hjertet ta farvel. Vær så snill, si at du vil komme. Fortell meg at til tross for alt, vil du komme. Det er mye å be om, men jeg ber om at flammen som ennå brenner i meg, også brenner i deg. Jeg skal vente.
Din Elliot
Jeg trykket brevet til brystet, og en enslig tåre trillet nedover kinnet. Idet jeg tørket den vekk, så jeg en bevegelse i øyekroken. Men da jeg snudde meg for å se, hadde hva det enn var, eller hvem det enn var, forsvunnet.
Til toppen