Hodejegerne av Jo Nesbø (Innbundet)

Hodejegerne (Innbundet)

roman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 238
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203193910
Kategori: Krim og spenning
Omtale Hodejegerne

Kongen på haugen

Drap i fleng, en hodejeger med helt spesielle arbeidsmetoder, kunsttyverier ved høylys dag og en utrolig scene lagt til en god gammeldags utedo. Jo Nesbø sparer ikke på noe i sin nye kriminalroman om hodejegeren Roger Brown. Det skinner gjennom fra første linje at den uhyre populære forfatteren må ha hatt det ustyrtelig morsomt mens han diktet opp og skrev historien om Roger Brown og hans blendende vakre kone med et lite lukrativt kunstgalleri på hovedstadens beste vestkant. Hodejegeren er en roman med et plot og et driv mange av hans samtidige spenningsforfatterkollegaer bare kan misunne ham.

PRESENTERT AV PÅL ANDREASSEN

Det hadde vært så enkelt for Jo Nesbø å fortsette med suksessen med Norges mest populære krimfigur, Harry Hole. Spesielt etter den utrolige mottagelsen romanen Snømannen fikk i fjor. Men i stedet for å leve opp til en stadig økende leserskares forventninger – både i Norge og utenlands – har Jo Nesbø begått et aldri så lite kjærlighetsbarn av en krimroman om hodejegeren Roger Brown. En liten sprett på 168 centimeter som er den definitive kongen på haugen i rekrutteringsfirmaet Alfa. Med en intervjuteknikk som ligner mer på et regelrett avhør enn et intervju av de potensielle nye toppsjefene han er hyret inn for å plukke ut. Det betyr at alt, absolutt alt om kandidatens profesjonelle og ikke minst private liv avsløres. Til og med hvilke dyrebare kunstverk de har på stueveggen hjemme.

Drømmealliert

Med Ove Kjikerud fra vaktselskapet Tripolis har Roger Brown fått seg en drømmealliert i jakten på dyrebar kunst i private hjem. Kunstverk han sniker seg inn og bytter ut med forseggjorte kopier, mens jobbkandidaten blir utsatt for flere intime spørsmål av Browns kolleger. Det er en helt perfekt og genial ordning helt til han en dag kommer over et tilsynelatende ukjent maleri av 1600-tallsmaleren Peter Paul Rubens, med en antatt verdi på hundrevis av millioner.
   Maleriet er eid av hollenderen Clas Greve, som Brown er blitt overtalt av sin kone til å teste ut for toppjobben i teknologifirmaet Pathfinder i Horten. Det er tilsynelatende en perfekt jobb for Greve som inntil nylig har sittet i sjefsstolen hos Pathfinders konkurrent i Nederland, HOTE.

Røverroman

Men Clas Greve har ikke bare en fortid som teknologiekspert. Før han gikk inn i næringslivet, tilbrakte han åtte år i en antiterrorgruppe. En jobb som tok ham verden rundt og som medførte at han ble tatt til fange og ble utsatt for den grusomste tortur. Og hadde Brown vært litt mindre fokusert på tanken om Greves Rubens-maleri og litt mer på hans fortid, kunne han selv kanskje unngått det personlige helvete han snart skal oppleve.
   Det er noe klassisk i Nesbøs oppbygning av denne røverhistorien. For det er nettopp det Hodejegeren er, og attpå til en veritabel sådan. Småkjeltringen som plutselig en dag gaper over litt for mye, og bokstavelig talt står med møkk til opp over ørene. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg en filmatisering av denne romanen med sceneskifter fra designerdresser og armbåndsur i millionklassen i hovedstaden, til de dype granskogene nær svenskegrensen hvor Nesbø legger inn et ekstra actiongir.

Til toppen

Andre utgaver

Hodejegerne
Bokmål Ebok 2011
Hodejegerne
Bokmål Heftet 2015
Hodejegerne
Bokmål Nedlastbar lydbok 2008

Flere bøker av Jo Nesbø:

Utdrag

Det var et magisk øyeblikk. Et forvandlingens øyeblikk. Et slikt øyeblikk hvor man ser alt så klart at beslutninger som før hadde syntes vanskelig, plutselig fremstår som innlysende. Jeg ville bli far, jeg hadde planlagt å fortelle henne det først i kveld, men jeg visste plutselig at dette var det riktige øyeblikket. Nå, her, på selve åstedet, med Rubens under armen og dette vakre, majestetiske treet foran meg. Dette var øyeblikket som skulle støpes i bronse, det evigvarende minnet Diana og jeg skulle ha sammen og ta frem på regnværsdager. Avgjørelsen som hun, ubesudlet, skulle tro var tatt i et øyeblikks klarsyn og uten annen foranledning enn kjærlighet til henne og vårt kommende barn. Og som bare jeg, løven, familieoverhodet, skulle kjenne den mørke hemmeligheten bak; at sebraens strupe var blitt bitt over etter et bakholdsangrep, at bakken hadde vært blodig før byttet ble lagt foran dem, mine uskyldsrene. Ja, slik skulle vår kjærlighet nå befestes. Jeg tok opp telefonen, dro av meg den ene hansken og slo nummeret til Prada-telefonen hennes. Jeg prøvde å formulere setningen i hodet mens jeg ventet på å få forbindelsen. «Jeg vil gi deg et barn, min elskede.» Eller: «Min elskede, la meg få gi deg …»
John Lennons G11 sus4-akkord lød.
«It’s been a hard day’s night …» Så sant, så sant. Jeg smilte oppspilt.
Før jeg plutselig skjønte det.
At jeg hørte det.
At noe var helt galt.
Jeg senket telefonen.
Og fjernt, men tydelig nok hørte jeg The Beatles begynne å spille «A Hard Day’s Night».
Ringetonen hennes.
Føttene mine stod som sementert fast til gråpapiret på gulvet.
Så begynte de å bevege seg i retning lyden mens hjertet mitt slo tunge paukeslag.
Lyden kom fra bak en dør som stod på gløtt mot korridoren på innsiden av stuene.
Jeg åpnet døra.
Det var et soverom.
Senga midt i rommet var oppredd, men hadde åpenbart vært i bruk. Ved fotenden lå en koffert, og ved siden av den stod en stol med noen klær over ryggstøet. En dress hang på en henger i det åpne klesskapet. Dressen Clas Greve hadde brukt i intervjuet. Fra et sted i rommet sang Lennon og Mc Cartney tostemt med en energi de aldri helt skulle finne igjen på senere plater. Jeg så meg rundt. Og knelte. Bøyde meg ned. Og der lå den. Prada-telefonen. Under senga. Den må ha glidd ut av lomma på buksene hennes. Antagelig da han rev dem av henne. Og hun hadde ikke oppdaget at telefonen var borte før … før …

Til toppen

Om forfatter Jo Nesbø

Elitens eminenser

- Jeg har beveget meg i et belte fra Skøyen via Frogner til Voksenåsen. Dette er vestkantromanen min, sier Jo Nesbø om sitt nye, litterære overskuddsprosjekt Hodejegerne. Hvor morsomt hadde han det egentlig da han skrev den?

Av Tove Valmot

      – Veldig moro, faktisk. Det var en lett bok å skrive. Ikke noe jeg gikk og ruget lenge på. Jeg ønsket at boka skulle ha en kjapp form, og jeg bruker mye mer humor her enn i Harry Hole-bøkene.
       Den lystige utleveringen av elitens velkalkulerte forkjærlighet for Corneliani-dresser, Clive Christian-parfyme og håndsydde sko er imidlertid ikke ment å være noen søt hevn over et miljø som Jo Nesbø en gang var i nærkontakt med – mannen har jo en fortid i finansbransjen: 
       – Ingen grupper i samfunnet har monopol på kynisme. Tilbøyeligheten til å ville tjene en krone ekstra er ikke noe sterkere blant aksjemeglere enn blant drosjesjåfører. Jeg har vært begge deler, sier han.
       – Men Roger Brown er en blanding av folk jeg har møtt i meglerbransjen. Han er et konkurransemenneske og en sosial streber.
      
FBIs avhørsmodell
Ideen til Hodejegerne fikk han mens han gjorde research til en Harry Hole-roman: 
      – Jeg intervjuet en som forsket på forhørsmetoder i politiet, og han fortalte meg om den såkalte nitrinns avhørsmodellen som FBI bruker. Hva om en hodejeger brukte den samme metoden i jobbintervjuer?
       Dermed var Roger Brown, Oslo beste hodejeger, født.
      – Rekrutteringsbransjen er et miljø det er lett å dikte personer inn i. Den er uoversiktlig og lite strømlinjeformet, litt cowboybransje. Det er ingen autorisasjonskrav, og det åpner for useriøse aktører. Jeg snakker ikke om de store, tunge aktørene i bransjen, Rogers selskap tilhører de små i utkanten som rekrutterer i spesielle miljøer, sier Jo Nesbø.
       – Jeg ville ha en hovedperson som du må strekke deg litt for å fatte sympati for. Jeg ville skrive historien ut fra forbryterens synspunkt, med en førstepersonsforteller. Det skjer noe interessant da – du går litt på akkord med dine egne følelser. Som leser er du disponert for å føle sympati med jeg-personen. Da jeg leste American Psycho, tok jeg meg selv i å være redd for at Bateman skulle avsløre at han var morder.

Ingen robot
      – For meg er Roger Brown en troverdig person, med styrker og med klare karakterbrister. Litt mer ekstrem enn de fleste, selvsagt, jeg har dratt ham ut i alle retninger. Men han er ikke noen robot. Han er ikke en person som har fått tildelt et visst sett egenskaper i kapittel 1 og handler deretter.
      – Hans største problem er å holde på Diana?
      – Hans største problem er økonomi! Han elsker en kvinne som vil noe annet enn han vil, og han tror han må gjøre bot for at hun skal bli hos ham.
      – Så hun kunne ha klart seg uten kunstgalleriet og funkisvillaen som han gjør seg til tyv for å finansiere?
      – Roger ser alt fra sitt ståsted. Han trodde kanskje hun ville ha det sånn? I en litterær verden er damen vanligvis enten sterk og smart eller trygghetssøkende og teit blondine. Men jeg ville skape en kvinne som har litt av alt. Med noen egenskaper som skurrer litt. Litt overraskende er hun for eksempel interessert i engelsk fotball, men ikke i de store vinnerlagene – hun støtter Queens Park Rangers. «Fordi de trenger henne.»
 
Elsker å lide
     – De fleste fortellinger handler om hovedpersonens valg, sier Jo Nesbø. – Det er der slaget står. Du lurer på hva han vil gjøre for å holde på henne. Om Roger vil overvinne sin fiende – som like gjerne kan være hans egen moralske ambivalens som en ytre fiende.
       I Hodejegerne er den ytre fienden særdeles slagkraftig: I Clas Greve finner Roger ikke bare den perfekte kandidaten til lederjobben i Pathfinder og en rival til Dianas gunst, han møter også for første gang sin likemann. Eller overmann?
      – Pleier toppledere i Norge å være utdannet til å drepe?
      – Ja, erru gæern. Mange av næringslivslederne har befalskolen. En bakgrunn som fallskjermsoldat er vanligere enn du tror. Dette er folk som elsker å lide! Utpinte langrennsfolk som må gå Birkebeineren.
      – Til å være tidligere kommandosoldat er Greve litt treg på avtrekkeren? Hvorfor ikke skyte istedenfor å prate?
      – «Mannen med pistolen og det store meddelelsesbehovet», mener du? Et klassisk sjangergrep. Det må jeg kunne bruke for å få historien til å bli det eventyret det skal være!

Til toppen