– Jeg elsker ham virkelig. Og jeg er ikke den eneste.

Cara Hunters bøker om kriminaletterforsker Adam Fawley har nådd 1 million solgte, og nå planlegges det tv-serie. Men da hun startet å skrive disse bøkene, visste ikke engang forfatteren selv om hovedpersonen var mann eller kvinne. 

I det første utkastet het Fawley Chris til fornavn, på engelsk brukes det av begge kjønn. Men etter hvert ble Chris til Adam, og det var ikke lenger tvil om at det var en mann som hadde hovedrollen i Hunters bok.
– Men starten på Adam Fawleys liv kan forklare hvorfor han har en så sterkt feminin side, og er så intuitiv og medfølende. Det gjør det kanskje også enklere for meg som kvinne å skrive om ham. Det er så mange jazz-elskende politifolk som er harde på flaska i krimlitteraturen, jeg ville at Adam skulle være annerledes. En mann som har enorm kjærlighet for sin kone, men som har opplevd et forferdelig tap, som kan true den kjærligheten.

Elsket etterforsker

Det kommer nok ikke som en overraskelse at Hunters favoritt i egne bøker nettopp er politietterforsker Adam Fawley, og allerede nå kan hun love minst tre bøker til om ham og kollegaene i Oxford.
– Jeg elsker ham virkelig. Og jeg er ikke den eneste. Han har faktisk blitt fridd til flere ganger. Jeg tror leserne faller for hans integritet, lojalitet og engasjement. Men han er langt fra perfekt, han har kort lunte noen ganger, og han er ofte utålmodig. Men han føles veldig ekte for meg. Det er ganske mye av meg i ham. Vi har samme humor, og han vokste opp i den samme kjedelige forstaden i London som meg, og det har påvirket mye av karakteren hans. Men han er adoptert, det er ikke jeg. Og han har blitt forelder, det har ikke jeg, så han er definitivt ikke meg. Men jeg identifiserer meg veldig med ham.

Hekta på true-crime

Som forfatter henter Hunter inspirasjon fra det meste i hverdagen. Hun er dessuten hekta på true-crime. Ideen til hennes siste bok Ingen utvei kom da også fra en virkelig hendelse.
– Det var en forferdelig sak i Storbritannia, et grusomt eksempel på fenomenet «familieutslettelse». Jeg endte med å utvikle en helt annen historie, men fortsatte å utforske noen av de samme temaene. Jeg er som alltid veldig interessert i familiedynamikk, og hvordan vanlige folk reagerer på ekstraordinært press. Men det vanskeligste var uten tvil fremstillingen av barna. En liten gutt dør i brannen i starten av boken, den andre blir alvorlig skadd. Det var veldig tøft å skrive, og jeg gråt over noen av scenene.

Frem med høvelen

Cara Hunters bøker krever mye research, men det er en prosess hun er glad i. Hun har både en etterforsker, en åstedsgransker og en advokat å rådføre seg med. I arbeidet med Ingen utvei tilbrakte hun i tillegg en del tid med Oxford Fire Service, for å forstå hvordan de går frem når de etterforsker mistenkelige branner.
– Det var fascinerende, og ikke minst opprivende. Men jeg fikk også en litt “lettere” overraskelse. I førsteutkastet av boken hadde jeg en brannmann med skjegg. Men jeg fikk raskt vite at det har de ikke lov til å ha, fordi det kan være problematisk med røykdykkermaske. Så da måtte brannmannen barberes.

Verdens beste jobb

Selv om Hunter nå er en internasjonalt bestselgende og anerkjent forfatter, slutter hun ikke å glede seg over at hun kan leve av å skrive.
– Jeg er så heldig! Jeg elsker selve håndverket det er å skrive, lykken i å jobbe med ord, og arbeidet med å utvikle plott og gi liv til karakterer. Men det aller beste med å være forfatter er å snakke med leserne mine, enten det skjer ansikt til ansikt eller via sosiale medier. Når noen du aldri har møtt tar seg bryet med å ta kontakt for å si at de elsket boken din ... det finnes ingen bedre følelse i verden!

Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Jeg hører de fire signalene, som forventet, og så et klikk, og en nestenmenneskelig kvinnestemme som opplyser om at personen jeg ringer, ikke er tilgjengelig for øyeblikket. Så kommer pipet.
"Alex – det er meg. Det er ikke noe alvorlig. Jeg ville bare høre om du har det bra. Om det hjelper. Altså, om det hjelper å ha tid til å tenke. Som du sa."
Hva er det med telefonsvarere som forvandler formodentlig oppegående mennesker til plaprende idioter? Det er en klissete, brun flekk på kjøkkenbenken. Jeg kan ikke kan huske å ha sett den før, og jeg skraper på den med tommelneglen.
"Hils søsteren din fra meg." En pause. "Det var det, tror jeg. Kan du ikke ringe meg, er du snill?" Jeg lytter til stillheten. Jeg vet at det ikke fungerer slik, men jeg håper likevel at hun lytter nå, og at hun skal ta telefonen. "Jeg savner deg."
Jeg elsker deg.
Det var det jeg burde ha sagt. Jeg prøver å erindre når jeg snakket med henne sist. Er det en uke siden? Mer. Jeg tror det var på tredje juledag. Jeg håpet at hun skulle ombestemme seg etter nyttår, og at vi kunne legge dette bak oss – som om dagenes arbitrære nummerering skulle ha innvirkning på følelsene hennes. Følelsene mine.
Vannet koker, og jeg roter rundt i skapet etter kaffe. Nå har jeg bare den billige pulverkaffen som Alex har stående for å servere håndverkere. De fancy kapselgreiene tok slutt for flere dager siden. Det var Alex som ville ha den maskinen. Men det er litt krutt i pulverkaffen, og jeg har nettopp skjenket meg kopp nummer to da telefonen ringer.
"Alex?"
"Nei, sjef. Det er meg. Gislingham."
Jeg blir varm i kinnene. Virket jeg like desperat som jeg syntes selv? "Hva er det, Gis?"
"Beklager at jeg ringer så tidlig, sjef. Jeg er i Southey Road. Det har vært en brann her i natt. De prøver fremdeles å få flammene under kontroll."
"Er noen omkommet?"
Jeg vet svaret før jeg spør. Gis hadde ikke ringt meg kvart på sju hvis ingen var døde.
Jeg hører at han trekker pusten. "Bare én så langt, sjef. Et lite barn. I tillegg var det en eldre gutt her, men de klarte å få ham ut i tide. Han er i live – så vidt. De har fraktet ham til John Radcliffe Hospital."
"Har dere funnet foreldrene?"
"Ikke ennå."
"Faen."
"Ja, det kan du si. Vi prøver å holde den opplysningen skjult for pressen, men de kommer til å få nyss om det før eller siden. Jeg vil nødig hale deg ut av sengen, men jeg tror du burde komme hit –"
"Jeg var våken allerede. Og jeg er på vei."

Til toppen