«Jeg fortjener henne ikke. Det har jeg alltid visst. Jeg giftet meg med en som er altfor bra for meg.»
Det er ikke mange som ville vært enig i Matthews selvnedsettende vurdering. Tross alt er han kjekk, vellykket og snill – alle tre svært gode kvaliteter i en ektemann. Men likevel spiller han alltid andrefiolin når det gjelder forholdet til Elaine. Hennes personlighet er tydeligere, humoren er skarpere, selvtilliten bedre.
«Det er overhodet ikke sant», sier jeg og prøver å berolige ham.
Han lar fingeren gli langs konvoluttkanten og blir stående fortapt i dype tanker. «Vel, hver eneste dag våkner jeg med drømmedama. Det er mitt livs største glede.»
Jeg smiler. «Så vakkert sagt. Skrev du det på kortet?»
Han rister på hodet. «Nei, jeg skrev bare: Ha en fin valentinsdag.»
Vi kikker opp begge to idet Lo kommer inn i butikken bærende på to bøtter med grønt. Matthew sier ha det og går. Er ikke det mannen til venninnen din Elaine?» spør Lo da døren har glidd igjen bak ham. «Jepp», sier jeg og følger ham med blikket, der han forsvinner inn i markedet utenfor vinduene. «Det er noe som ikke er helt i orden på den fronten for tiden, men jeg vet ikke hva som foregår.»
«Hold øye med dem», sier hun. «Kan hende det er noe for den eldgamle boken din. Apropos, har du tenkt noe mer på det den franske dama, Colette, fortalte deg?» «Det har jeg», sier jeg. «Faktisk er det umulig for meg å få ordene hennes ut av hodet.»
Lo nikker bifallende.
«Men», fortsetter jeg. «Jeg gjorde noe skikkelig dumt på nyttårsaften.»
Hun gliser. «Å, jaså, sier du det?»
Jeg himler med øynene. «Nei, det er ikke det jeg mener. Det var bare en fyr, en skribent. Jeg var skikkelig brisen, og vi begynte å snakke om kjærlighet. Det var et eller annet overbevisende og selvsikkert ved ham, og det fikk meg til å ville fortelle sannheten, og bare buse ut med det, snakke om denne gaven jeg har fått.»
Lo ser tankefull ut. «Og hvordan reagerte han?» «Han trodde så klart at jeg spøkte. Eller at jeg bare løy.» Jeg trekker på skuldrene. «Det var teit av meg å si det til ham.»
«Kanskje du sa det fordi du likte ham?»
Jeg rister på hodet. «Nei, han er ikke helt min type.»
«Jane», sier Lo. «Du har ingen type.»
«Men om jeg hadde det, ville det ikke vært han. Og i tillegg er han en venn av Flynn. Han vet hvordan han skal komme i kontakt med meg, og han har ikke ringt. Jeg mener, ikke at jeg forventet at han skulle gjøre det, eller noe, men –»
«Vent», sier hun og legger hånden oppgitt mot pannen. «Jeg kan ikke tro at jeg glemte å si det til deg. I forrige uke kom det faktisk en fyr innom og spurte etter deg. Jeg er så lei for det, Jane. Jeg må ha vært så sløv.»
Til toppen
