Kniven i ilden (Innbundet)

Ruijan rannalla - Sanger fra ishavet

Forfatter:

Første bok i romanserien Sanger fra Ishavet!

Kniven i ilden av Ingeborg Arvola har fått fantastisk mottakelse, og vant i november Brageprisen for årets beste norske roman 2022. Dette er en fengslende historisk roman og kjærlighetsfortelling lagt til Finnmark på 1860-tallet.

1859: Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Hun har stått i kirketukt for omgang med en gift mann, nå vil hun starte et nytt liv. Målet for reisen er Bugøynes, der havet koker av torsk. Men på veien møter hun Mikko, en gift mann. Og brått står Britas følelser i brann som aldri før …
 

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 448
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202762742
Kategori: Romaner
Omtale Kniven i ilden

Størst av alt

Brita Caisa gjør inntrykk på alle hun møter. Ikke bare er hun uvanlig vakker, hun har også varme hender. Men når hun legger øynene på Mikko, en gift mann, settes alt på spill. 

Året er 1859, og Brita Caisa Seipajærvi utvandrer fra Finland for å søke lykken i Norge. Med seg har hun sønnene Aleksi og Heikki. Guttene har to ulike fedre, og begge er født utenfor ekteskap. Hjemme i Lappland måtte Brita stå kirketukt for omgang med en gift mann; fire søndager på rad, til spott og spe under gudstjenesten. Nå vil hun legge skandalene bak seg og starte et nytt liv. I Bugøynes sies det at havet koker av torsk. Der kan hun finne arbeid, og en ugift fisker å gifte seg med.

Skjebnen rår

Turen over vidda til Sør-Varanger er lang, på ski med rein og pulk, i snø og kulde. Underveis trenger en familie hjelp av Britas varme hender. Hun har denne gaven, hun kan helbrede mennesker og dyr. Dermed kommer hun for sent til vårfisket, og må bli i Neiden som gårdshjelp frem til neste vårfiske. Skjebnen sender henne til gården Askalaiset, der gårdbrukeren Mikko bor med sin kone Gretha Lisa. De er barnløse, men svært respekterte folk, og de har bygget den største gården i området.

Vakre, gjeve Mikko

Brita Caisa synes Mikko er den fineste mannen hun noensinne har møtt. Hun lengter etter å være nær ham, og dragningen mellom dem er sterk. Men Mikko er gift, og en ordentlig kar, og kona hans er både snill og flott. Men når Mikko og Brita drar på vårfiske sammen året etter, og Gretha Lisa blir igjen på gården, kan de ikke motstå hverandre lenger. De møtes i smug, så ofte de kan. Tilbake i Neiden sitter Mikkos kone, uvitende.
Kan Britas store kjærlighetseventyr i det hele tatt ende godt? I manges øyne har hun bare rotet seg bort i enda en gift kar …

Sanselig og sterkt

Det slår gnister når Ingeborg Arvola skriver om Brita og Mikko, deres lengsler og begjær. Karakterene er rike og komplekse, fulle av både tro og tvil. Forfatteren spenner dessuten opp et stort episk lerret over myldrende liv og landskap i Finnmark på 1860-tallet, med gårdsbruk og fiske, arbeid og slit, gudstro og overtro, enkeltmennesket og samfunnet. De finske innvandrerne, kvenene, kom det mange av på denne tida, de levde side og side med nordmenn og samer. Naturen og livet skildres like levende som kjærligheten, enten det er forblåst vinterhav, irrgrønne sommersletter, eller potetfeiring med bålfest, trekkspill og sauna. Som leser kan vi lukte, sanse og høre det hele, det er som å være til stede i selve romanen.

Planlagt romanserie

Slutten av boka roper etter en fortsettelse, og den kommer også! Forfatteren har nemlig lovet flere bøker om Brita Caisa, Mikko og etterkommerne hennes. Det er bare å glede seg. Sjelden har vi lest en så frodig og medrivende norsk roman, mot et så spennende historisk og kulturelt bakteppe. Arvola skriver om sin egen tipp-tipp-oldemor. Den vakre Brita Caisa er en levende modell, det står skrevet om henne i kirkebøkene. Dette tilfører leseopplevelsen enda en sterk dimensjon.
Ingeborg Arvola vant nylig Brageprisen 2022 for denne boka. Kniven i ilden er dermed offisielt utropt til årets beste roman, gjennom Norges gjeveste litteraturpris. Gå ikke glipp av den!


Redaksjonen

Til toppen

... en medrivende og historisk interessant roman
Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Andre utgaver

Kniven i ilden
Bokmål Ebok 2022
Kniven i ilden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022
Kniven i ilden
Bokmål Heftet 2023

Flere bøker av Ingeborg Arvola:

Intervju

Skriver om sin egen tipp-tipp-oldemor

Ingeborg Arvolas tipp-tippoldemor Brita Caisa Seipajærvi var kjent for sin skjønnhet – og for flere skandaler i sin levetid. Nå har hennes dramatiske historie blitt roman.

Ingeborg Arvola har tidligere utgitt flere kritikerroste og prisbelønte bøker; Kniven i ilden omtales som hennes store gjennombrudd. Boka har tatt lesere og anmeldere med storm denne høsten. «Vidunderlig og storslagen» skriver VG og gir boka terningkast 6. «Som en vill vårflom av sensualitet», skriver Aftenposten, og trekker blant annet frem de vakre skildringene av kjærlighet og erotikk. Og i slutten av november kom det som nok kan kalles kronen på verket: Kniven i ilden er tildelt Brageprisen 2022 for årets beste norsk roman. I tillegg ble den nominert til årets Bokhandlerpris.

Ingeborg Arvola forteller at det føles utrolig fint å få så mange lesere, ros og gode tilbakemeldinger. Og litt rart og uvant.
– Ja, jeg var fornøyd før også. Jeg har vært glad og takknemlig for å kunne holde på, og leve av å skrive gjennom alle disse årene, selv om bøkene ikke nådde ut til like mange, sier hun.

Skandaleombruste Brita Caisa

Arvola fikk ideen om å skrive om sine formødre og kulturen deres, og dukket ned i historiske kilder om kvenene i Sør-Varanger og Finnmark. Det var oldemoren Eva Niva Arvola som først vekket interesse. Hun henger i glass og ramme hjemme på Arvolaneset, med en rive i hendene. Hun var et arbeidsjern, og veldig sterk. Men mens Ingeborg gjorde research på oldemor, dukket en annen spennende slektning opp.
– Brita Caisa var omtalt i en del historiske verk fordi hun var uvanlig vakker, og også beryktet, med to straffesaker på seg. En av skandalene var at hun fikk den gifte Mikkel Aska til å gå fra kone, gård og grunn. Og ikke en hvilken som helst gård, men en av områdets beste, som han hadde kostet ham 20 års hardt arbeid å bygge opp. Jeg hadde hørt litt om henne fra før, men nå fant jeg igjen sakene i gamle rettsdokumenter og kirkebøker.

Må ha hatt noe ekstra

– Hun må ha hatt noe helt ekstra ved seg, sier Arvola om tipp-tipp-oldemoren. – Jeg tenkte veldig mye på hvem hun kunne være. Skammet hun seg over alt som hadde skjedd, «rømte» hun? Jeg tror ikke det, jeg tror hun var uredd og trygg i seg selv, selv om hun kom fra en familie der faren er omtalt som «tølper» i en av kirkebøkene, og hun selv opplevde kirketukt. Jeg tror hun ville se framover, og håpet å finne en å gifte seg med, så framtiden kunne bli tryggere både for henne og barna, sier Arvola.

På denne tiden var det mange som innvandret fra Finland til Finnmark for å skape seg et nytt liv og jobbe i fiskeindustrien, som vokste eksplosivt. Men så møter Brita Caisa altså kjærligheten i en gift mann, på ny.  
– Var hun klar over at hun var en skjønnhet og spilte på det hele tiden? Litt en sånn person som man ikke liker så godt? Eller var det slik at – av og til så faller man bare for noen, så ekstremt? funderte Ingeborg Arvola da hun skrev. Hun falt ned på det siste, at Brita Caisa og Mikko bare ikke kunne hjelpe for at det gikk den veien det gikk.

Varme hender – og harde liv

Hadde tipp-tipp-oldemor også varme hender, som Brita Caisa i romanen?
– Nei, denne egenskapen la jeg til henne fordi jeg ville vise en virkelighet der gudstro og overtro og folkemedisin går hånd i hånd. Bygdene Neiden og Bugøynes ble veldig læstadianske i løpet av det neste tiåret, men varme hender var også viktig. Å kunne stanse blod, å kunne lese over sår, samt å gande, var både viktig og veldig tilstede i folk sine liv og tanker, sier Arvola, som har lagt ned mye research i arbeidet med romanen. Hun forteller at på denne tiden levde alle harde liv.

– Døden var nær hverdagen. Barn døde i alle ungeflokker, menn døde på sjøen, kvinner døde i barsel, det var bare sånn det var. For å holde ut med så mye risiko trengte folk både gudstro og overtro. Og arbeidet var aldri over, de jobbet fra morgen til kveld, barna også. Fiske, jordbruk, dyrehold, matauk, tilberedning av mat, måltider, brensel, husbygging, båtbygging, jakt, lage klær og redskaper. Vann måtte de hente i elva. Når de ikke jobbet ute, satt de rundt bordet inne og jobbet, og da snakket de og fortalte historier og sang. Ofte to–tre familier rundt bordet, samt gårdshjelp, som kanskje var forbireisende på vei til fiske, eller ungdommer som hadde mistet familiene sine.

Mange lesere vil lure på hvordan det går videre med Brita, Mikko og de andre. Og heldigvis, flere bøker skal det bli, lover forfatteren. Her finnes nemlig dramatisk stoff nok til en romanserie, både om Brita Caisa og etterkommerne hennes. 


Redaksjonen

Til toppen

Utdrag

Midnattssola gikk ned for noen timer siden, men himmelen er fremdeles lun og rød, og steinene er fremdeles varme av sola under oss. Folk har gått hver til sitt. Folk har gått til ro, husene i Pippola sover, husene i Mykvika sover, lenger bort sover husene på landtungen, og bortenfor der igjen sover Neset, kanskje noen fiskere og sesongarbeidere fremdeles skråler utenfor fabrikken, men de er langt unna. Det kan være fugler vi hører. Vi flytter oss enda nærmere. Hadde det ikke vært for vinden, at den ikke blåser, hadde det ikke vært for at alle sover, hadde det ikke vært for tidenes torskefiske, hadde det ikke vært for sola, hadde det ikke vært for steinene varme av sol. Hadde det ikke vært for Mikko. Alle andre enn Mikko. Hadde det ikke vært for meg. Det er varmt å lene seg bakover på steinene.
– Får du vondt i nakken, mumler Mikko søvnig og tilbyr armen sin.
Nakken min mot armen hans.
(…)
Nærmere enn dette har vi allerede sovet i den overfylte fjøsbygningen, siden mannfolkene bytter på å sove nærmest ytterveggen, så flytter de seg plass for plass innover, en natt inntil meg og så er det ut til ytterveggen igjen. Jeg har fått sove innerst hver eneste natt siden jeg er eneste kvinnfolket. Men nå er det bare oss. Nå er det bare varmt og blått og stille og enkelte drukne mennesker som ligger slengt utover landskapet. Mennesker som sover der de ligger. Alle sover. Verden sover. Sola skinner like under horisonten. Steinene fremdeles varme under ryggene våre. Vi strekker oss ut. Så nært, det gjør vondt å ha ham så nært, vondt å være så sliten, vondt å ønske seg noe så mye. Snart suser det i ørene mine. Mikko er min egen vind. Han feier gjennom meg. Jeg legger leppene mine mot halsen hans. Jeg gjør ingenting. Jeg bare puster.

Mikko legger seg over på siden, tar meg i armene, leppene hans finner mine, slipper ikke taket, tett holder han, jeg legger armene mine rundt nakken hans, smyger meg nærmere, nærmere, presser meg inntil ham, tviholder rundt nakken mens armene hans, hendene, hvor rolig og bestemt han kjenner på kroppen min, rykker løs forkleet, varme fingre innenfor skjorta, nå er det ingen vei tilbake, (…)

Til toppen