Kjærlighetsreisen
Brita Caisas og Mikko har opplevd dramatiske ting grunnet valget de tok. Hvordan står det til med kjærligheten mellom dem nå?
– Jeg tenker at kjærligheten mellom dem er veldig sterk, det kjenner de begge to når de er sammen. Men når Brita Caisa er uten Mikko, strever hun med tanker og tvil. Tenk om Mikko angrer seg, tenk om han likevel ikke vil velge henne når de sees igjen, til tross for følelsene de har for hverandre? Kanskje han velger å gå tilbake til kona nå som de har blitt straffet for samlivet? På denne tiden er det ikke uten videre lov å skille seg, sier Ingeborg Arvola.
Og i Vestersand føler vi tross alt også med den tredje kvinnen, hun som blir forlatt. Det kan ikke ha vært enkelt for Gretha Lisa?
– Ja, huff, stakkars Gretha Lisa. Hun vil ha mannen sin tilbake. Hun har ikke sluttet å elske Mikko. Hvem vet, kanskje hun elsker ham like høyt som Brita Caisa gjør? Hun sier mye stygt om Brita Caisa, og det forstår jeg godt. Hun venter og håper. Hadde ikke Gretha Lisa anmeldt Mikkos forhold i forrige bok, kunne hun fremdeles bodd som gårdskjerring på Askalaiset, og hatt et strevsomt liv, men også en viss trygghet i hus og hjem og kyr og eng. Nå som det har vært en straffesak der Mikko er dømt, går gård, eiendom og alle verdier med til å betale saksomkostninger. Gretha Lisa har flyttet til Enbusk-gården hvor hun bor og lever som arbeidshjelp og losjerende.
Hvilken side tok folk og samfunn i en slik situasjon?
– Folk dømte nok ikke like strengt som kirken eller øvrigheten. Dette kom trolig ikke bare av godhet, men av nødvendighet. Det er ikke bare-bare å snu ryggen til noen og kaste dem ut, når det er minus 30 utenfor døra vinterstid og flere mil til nærmeste hus. Eller når familiene kjente til hverandre og var fjernt i slekt, slik mange var i småbygdene i nord på den tiden. Et omkved sier at «kvener hjelper hverandre», og i det ligger det kanskje en sannhet, for ingen greier seg alene i liv og samfunn så utsatte som deres var. Men det skal også sies at omkvedet «kvener krangler» er like utbredt. En rystende historie som denne ble det helt sikkert snakket MYE om, men kanskje mest for underholdningens del. Og kanskje var det hele tiden til stede en «leve og la leve»-holdning, som ikke førte til heksejakter og lignende, sier Arvola.
Arvola leser alt hun kommer over om kvensk og norsk-finsk kultur og historie. Hun vet ganske mye om Brita Caisa og de andre karakterene. Ikke bare er tipp-tipp-oldemoren omtalt historisk i straffesaker, sakspapirer og kirkebøker, hun er også del av den rike fortellertradisjonen i nord, omtalt i Samuli Paulaharjus Finnmarkens folk.
– Folk har fortalt historien om Brita Caisa og Mikko mange ganger, holdt den levende i minnet. Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet. Jeg vet også at hun ble dømt til kirketukt før hun utvandret til Finnmark. Kanskje hun rømte, skammet seg, måtte komme seg vekk. Men jeg fikk det ikke til å stemme med fortellingen som «skjønnheten», så jeg lot henne være trygg i seg selv. En som rømte med halen mellom beina ville vel heller ikke «lagt seg etter» mannen på den flotteste gården i bygda hun kom til? undrer Arvola. I tillegg tilla forfatteren henne varme hender, evnen til å stanse blod og lese over sår. Dette var en viktig del av de norsk-finske samfunnene og kulturen.
Hva kan vi glede oss til videre?
– Jeg tenker at historien om Brita Caisa og Mikko er en triologi. Først var det én stor fortelling i én roman, men det ble for mye stoff. Det var oldemoren min Eva Niva jeg hadde tenkt å skrive om først, før Brita Caisa dukket opp. Det kunne vært spennende å følge opp henne. Jeg har også begynt å tenke på Marja, datteren til Brita Caisa og Mikko. Hvordan var det å være henne? Når hun nærmer seg konfirmasjonsalder? Jeg kan ikke si så mye om rammene rundt henne, men hun vokste jo opp som resultat av en veldig dramatisk historie, så det var kanskje ikke så enkelt?
Brageprisen, nominasjoner, virak og berømmelse. Hvordan har det siste året-halvannet vårt for Ingeborg?
– Jeg er veldig takknemlig for å ha lesere nå! Det er en stor glede. Og det virker som bøkene mine, som viser fram kvensk og norsk-finsk kultur og hverdagsliv i nord, at det er mange som opplever dem som deres fortelling, at jeg skriver like mye om deres familie som om min. For alle som har familie fra nord og har begynt å kikke litt i slekta, finner ofte noe kvensk, norsk-finsk og samisk. Og det er ikke skrevet så mye om det, særlig det kvenske har vært oversett altfor lenge, sier Arvola.
Redaksjonen
Til toppen
