Kongeriket (Innbundet)

roman

Forfatter:

Jo Nesbø tar oss med til det norske innlandet, hvor det er minst like farlig og hardbarket som i Harry Holes hjemby. Vi møter brødrene Carl og Roy som har vokst opp på familiegården Opgård. Gården ruver i fjellskrenten over Os, en innlandsbygd så urnorsk at det lukter bilverksted, bygdedans, nevekamp og kranglete lokalpolitikk av hver eneste side…

Nesbø tillater seg som vanlig å skrive lenger enn alle sine norske konkurrenter, og likevel er det nesten synd når «Kongeriket» tar slutt. Geir Rakvaag, Dagsavisen

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 630
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203268656
Kategori: Krim og spenning , Thriller og Krim og mysterier
Omtale Kongeriket

Kjærlighet, grådighet og svik på bygda

I en liten norsk bygd lever bilmekanikeren Roy et relativt fredelig og enkelt liv da lillebroren Carl vender hjem etter mange år i utlandet. Med Carl, hans nye kone Shannon og planene om et høyfjellshotell, begynner mørke hemmeligheter fra guttenes barndom igjen å piple fram. Og hvordan skal Roy takle forelskelen i brorens nye kjæreste?

I barndommen får brødrene Carl og Roy i oppdrag av faren å drepe familiehunden. Allerede her skjønner vi at de to brødrene er vidt forskjellige. Carl holder på å besvime av oppdraget, mens Roy på en eksperts vis tar frem kniven og sender hunden inn i evigheten.
Disse tilbakeblikkene til barndommen drypper vekselvis utover i boken, og gir oss bit for bit historien om det brødreparet vi treffer i nåtid i Kongeriket. Etter at foreldrene døde, ble Roy einstøing på gården, mens Carl dro til Canada for å studere økonomi. Når Carl kommer hjem til Opgård, er han en veltalende forretningsmann med amerikanske ord i dialekten og store høyfjellhotellplaner i bagasjen. Dermed blir familiegården og bygda en vilter bakgrunn for gamle konflikter og personlige allianser.

Utroskap

Med seg hjem har Carl også sin nye kjæreste, vakre og uutgrunnelige Shannon fra Barbados, og det tar ikke lang tid før de treffer Mari Aas. Mari var bygdas enerådende tenåringsdronning, ordførerdatter og ikke minst Carls kjæreste. Men Roy forteller oss at Carls utroskap mot Mari var årsaken til at han forlot Os til fordel for studier i utlandet.

Forlokkende rikdom

Den gamle lensmannen Sigmund Olsen, som døde så tragisk, er erstattet av sønnen Knut, og den tidligere lokale fotballhelten har et horn i siden til begge Opgård-brødrene. Det har mange av bygdefolket, men når Carl inviterer til et bygdemøte hvor han presenterer investormuligheter for høyfjellshotell, blir de likevel blendet av lovnadene om personlig rikdom og velstand for bygda.

Slåsskjempe med voldspotensial

Som i en hvilken som helst bygdefortelling, ligger det konflikter under hver stein, og gamle forhold og tiltrekninger blusser opp av hver minste gnist. Den gamle slåsskjempen Roy har også et stort voldspotensial som kan vekkes til live av irritasjon og problemer. Og hvorfor døde foreldrene til Carl og Roy? Hva skjedde med lensmannen? Hvilken rolle har Shannon i byggeprosjektet, og hvordan var egentlig oppveksten til brødreparet på den forblåste utkantsgården? Og hva skjer når Roy faller for lillebrorens nye kjæreste?

Intens spenning

Jo Nesbø skriver en bygdethriller, men i klassisk Nesbø-stil peker oss han i visse retninger med ene hånden, mens han med den andre hånden reiser et solid spenningsbygg. I tillegg er Kongeriket en krim som stiller noen store spørsmål: Hvem er vi og hva betyr oppveksten vår? Kan vi endre den vi er, og hvilke sannheter kan vi kalle våre egne? Det høres pompøst ut, men i all spenningen og det brennhete, dødelige bygdedramaet klarer Nesbø å tenke de store tankene og presentere dem enkelt – samtidig som spenningen renner ut av boksidene.

Som thriller har Kongeriket mange likheter med Nesbøs storselger Hodejegeren, mens kulissene og det personlige dramaet er Nesbøs beste dypdykk i Norge, langt utenfor Harry Holes lille Oslo-boble.


Av Asbjørn Slettemark

Til toppen

[...] en uhyggelig god roman, som ingen andre enn Nesbø kunne skrevet.
Cathrine Krøger, Dagbladet

Andre utgaver

The kingdom
Engelsk Heftet 2020
Kongeriket
Bokmål Ebok 2020
Kongeriket
Bokmål Nedlastbar lydbok 2020

Flere bøker av Jo Nesbø:

Anmeldelser Kongeriket

Nesbø tillater seg som vanlig å skrive lenger enn alle sine norske konkurrenter, og likevel er det nesten synd når «Kongeriket» tar slutt.

Geir Rakvaag, Dagsavisen

Hele anmeldelsen:
Jo Nesbø lar Harry Hole få en velfortjent pause. Hans nye roman er en frittstående fortelling som skiller seg fordelaktig ut fra de alminnelige forventningene til spenningssjangeren.

Jeg blir minnet om et essay Jo Nesbø skrev i Dagbladet for 20 år siden, om «bensinstasjonslokaliseringsprinisppet», der økonomen forklarte hvor det er best å legge en bensinstasjon, og hvordan det samme prinsippet gjennomsyrer taktisk tenkning i samfunnet for øvrig.

Ikke fordi den nye romanen bygger videre på denne tankegangen. Men beliggenhet er alt i denne fortellingen. Den handler om en mann som driver en bensinstasjon langt ute på bygda, og broren hans som vender hjem fra Canada med den ambisiøse arkitektkjæresten sin. De nyankomne har store planer for utmarka, selveste Kongeriket, som er i familiens eie.

Et lite stykke utover i lesningen må jeg minne meg selv om at dette ikke er en ny fortelling av Levi Henriksen. Det er riktignok Kongsberg som er nærmeste tettsted, ikke Kongsvinger, men her er den det samme følelsen av små, lokale forhold, de samme geografiske forutsetningene, de tett sammensveisede brødrene, såre familieforhold fra fortida, fascinasjonen for gamle biler, og uklare sammenhenger som vi skjønner skal komme for en dag etter hvert. Til og med en påminnelse om at den første snøen ikke blir liggende.

Sakte, men sikkert blir dette likevel en fortelling som minner om hvorfor Jo Nesbø er i en klasse for seg i norsk spenningslitteratur.

Med en intrige som skiller seg godt ut fra standarden, passelig mange sidespor, en fortellerglede med stor sans for detaljer, med grundig forarbeid – denne gangen med ornitologi som et gjennomgående tema som på ingen måte er nødvendig, men gir fortellingen passelig eksentriske trekk.

Foreldrene til brødrene Roy og Carl Opgard omkom for mange år siden da bilen deres kjørte utfor veien i svingen rett nedenfor huset deres. På et så vanskelig tilgjengelig sted at ulykken aldri ble ordentlig etterforsket. Dette stupet, med fjellveggen under kommer vi tilbake til om og om igjen i «Kongeriket».

Det er så farlig bratt at det er vanskelig å se det for seg etter beskrivelsen, men det fortoner seg som et slags Flåklypa fra helvete. Når lensmannen gjør et nytt forsøk på å finne ut av hva som skjedde nedi der en gang skjønner vi at dette ikke er noe Roy ser fram til. Ikke bare for det ripper opp i et opplagt gammelt traume. Den plagsomme lensmannen har arvet jobben fra faren, og gir seg ikke så lett.

Jo Nesbøs fornekter seg ikke som historieforteller. Leseren får til å begynne med bare antydninger om fordums skjebnesvangre hendelser. Vi skal mye fram og tilbake før vi begynner å se helheten.

Natta som ble et avgjørende vendepunkt i livet til brødrene må vi noen hundre sider inn i boka for å få vite mer om. Først halvveis ute i boka er fortidas hemmeligheter fortalt. Resten fortelles lineært, og bygger seg opp med de beste thriller’ske virkemidler.

Nå spares det ikke på noe. Her er mye som hører med for et løssluppent drama. Et fargerikt typegalleri med sladrekjerring, femme fatale, bygdedyr, bruktbilselger, avisredaktør og torpedo, Her er programmessig utroskap, utpressing og brannstifting, men også overgrep som gir fortellingen alvor og tyngre dybde.

Voldsskildringene i boka er brutale, men samtidig skildret med en nesten ironisk sjangerbevissthet som tar bort mye av ubehaget. Historien inneholder et makabert opptrinn med så svart humor at det overgår utedass-scenen fra «Hodejegerne». Nesbø tillater seg som vanlig å skrive lenger enn alle sine norske konkurrenter, og likevel er det nesten synd når «Kongeriket» tar slutt.



Jøss, så god han er! Terningkast 6
«Kongeriket» er ikke en thriller, men først og fremst en sabla god og nervepirrende roman.
Cathrine Krøger, Dagbladet

Hele anmeldelsen:
«En lavlitterær røverromanforfatter». Dette er karakteristikken professor Erik Bjerk Hagen gav Jo Nesbø da han anmeldte Nesbøs «Macbeth» (14.03.18) i Aftenposten. Da var det en heftig debatt om krimlitteratur generelt og Nesbøs litterære kvalifikasjoner spesielt. Morgenbladets Bernhard Ellefsen anmeldte den samme boka, som han forutsigbart nok slaktet (23.03.18), og da med alle mulige forbehold om hvor lite krim han hadde lest i sitt liv.

Det ble den gang en heftig debatt om kriminallitteratur som sjanger, og Dagbladets Fredrik Wandrup kom med en skarp og drepende kommentar om Ellefsens arroganse, der Wandrup så for seg hva som hadde skjedd hvis Ellefsen hadde anmeldt en diktsamling med det forbehold at han bare hadde lest to-tre diktsamlinger.

Med «Kongeriket» burde Ellefsen nedlate å ta Nesbø på alvor, tross sin mangelfulle innsikt i krim. Dette er først og fremst en sabla god roman og et shakespeariansk drama, med allusjoner til både bibelske urmotiv og greske tragedier. Det er dramaturgien, språket, de kjappe dialogene, portrettene, psykologien og miljøskildringen som driver boka, ikke thrillerelementet, selv om det også er der.

Skjebnedrama
Romanen, som tidligere har gått under navnet «Innbyggere 990», er lagt til ei lita bygd ved Budalsvannet noen timer fra Notodden. Der møter vi jeg-personen Roy. I prologen er han og den engstelige lillebroren Carl tenåringer. De skal ut og skyte fugl, og Carl skal overbevise guttenes brutale far om sitt mot. Carl fomler i vei, og treffer i stedet familiens hund Dog. Dog lider, Carl våger ikke å gjøre noe, og Roy tar kniven og dreper hunden raskt og effektivt. Han prøver å forsvare lillebroren overfor faren, men faren gjennomskuer ham.

«La Dog leve og lide, eller la Dog få dø og bli hans morder. Det krever mot å ikke vike unna når du plutselig blir stilt overfor slike valg», sier faren stolt til sin eldste sønn. Det skal vise seg å være dette som er skjebnedramaets sentrale tema, valg, skam, kjærlighet, skjebne. Med tanke på hva som skjer utover i romanen, er prologen både psykologisk finurlig og litterært elegant.

Selve fortellingen starter tjue år seinere. Einstøingen Roy bor fremdeles på den stusslige avsidesliggende gården. Foreldrene er døde, han driver bygdas bensinstasjon, og venter nå på broren Carl som skal komme hjem etter mange års suksess i Canada. Carl ankommer i Cadillac, har med seg sin underskjønne kone Shannon, og har store planer om et vanvittig hotellprosjekt.

Vi forstår at dette er Nesbøs særegne vri på fortellingen om Kain og Abel. Rollene er byttet om. Carl er den store og sterke, sjarmerende og suksessfull som han er blitt. Det kommer tidlig antydninger om at Roy elsker sin bror mer enn normalt er, og at foreldrenes ulykke muligens ikke var en ulykke. De to kjørte av veien med farens stolthet, en Cadillac de Ville, og vraket ligger fremdeles dypt nede i et juv like ved gården, kalt Huken. Hva som skjuler seg i Huken skal bli sentralt utover i boka.

Denne boka kunne like godt vært lagt til syttitallet i en amerikansk småby. Ikke bare det hardkokte språket og stemningen, men også de ulike typene. Den solariumsbrune sheriff-aktige lensmannen og den tyggegummityggende, yppige ungjenta som jobber på bensinstasjonen og stadig prøver seg på Roy. Bygdas vakre og hevngjerrige ordførerdatter, som engang ble sviktet av Carl. Den ondsinnede Grethe som driver solarium.

En av Nesbøs virkelige litterære styrker er at han både i språk, dramaturgi og plott tidlig evner å få leserne på kroken. En svakhet er at han ikke stopper i tide, men splæsjer på med urealistiske og blodige scener. Det skjer ikke her. Riktignok er det både mord og partering, men spenningen ligger i den langsomme og overraskende oppklaringen av forholdet mellom guttene, og da med en elegant vri på handlingen, der ingenting er slik vi tror det er.

Avslutningen er like skjebnesvanger som en gresk tragedie. Boka er lang. Sikkert for lang. Men det er en uhyggelig god roman, som ingen andre enn Nesbø kunne skrevet.

Til toppen

Intervju

– Kongeriket er summen av mitt liv i bygde-Norge

Jo Nesbø har reist Norge rundt med Di Derre, og vokst opp langt utenfor Harry Holes Oslo-boble. Disse erfaringene er viktige inspirasjoner når den bestselgende forfatteren drar til bondegården Opgård for å skildre livet og dramaet til brødrene Roy og Carl.

Hvem er disse to brødrene som leserne møter i ​Kongeriket?
– Roy er den eldste av de to foreldreløse brødrene, og jeg-personen i denne fortellingen. Roy er en litt mørksinna loner som ble igjen i bygda for å drive bygdas bensinstasjon da den yngre broren, den sosiale, utadvendte Carl, dro til USA for å studere økonomi. Faren til Roy lærte ham å bokse og under bygdedansene julte Roy opp de som ville jule opp lillebroren hans når Carl – uten helt å kunne hjelpe for det – sjarmerte damene deres. Skoleflinke Carl, som er kjæreste med ordførerdattera, er tilsynelatende den av dem med talent og oppdrift, men Roy er den som setter seg jordnære mål, tar ansvar – også for Carl – og synes å være den av dem med best moralsk gangsyn.

Kongeriket utspiller seg et godt stykke unna Harry Holes Oslo-boble. Hva var inspirasjonen til historien fra Os?
– Det er vel summen av den delen av mitt liv jeg har tilbrakt i det som det er mest av i Norge; bygd. Foreldrene mine vokste begge opp i bygder, og familien tilbrakte sommerferiene og påskene der. Etter at vi flytta fra Oslo til Molde i ungdomstida, var også bygdefesten en halvtimes kjøretur unna. Dessuten har pop-orkesteret jeg spiller i turnert Norge såpass grundig, at jeg tør si at vi kjenner bygde-Norge nokså godt.

Angående musikk, dukker blueslegenden J.J. Cale opp som en viktig del av lydsporet til Roys liv, hvorfor valgte du akkurat hans musikk?
– JJ Cale er vel et slags speilbilde av Roy; laidback, respekt for tradisjon, og med lite behov for at den ene dagen – eller sangen – skal være så ulik den andre.

Hva er de største forskjellene som forfatter på å skildre byfolk og bygdemennesker?
– Det er egentlig ingen forskjell. Om man ikke har bygda litt under huden er det selvfølgelig en risiko for at man karikerer og lager stereotypier. De bygdefolkene er med her også, for de finnes, karikaturene er ikke tatt ut av løse lufta. Men utover det er det mye mindre kulturforskjeller nå mellom by- og bygdefolk enn det var for førti år siden, da jeg var tjue.

Hvilke av bygdefolkene ble du ekstra begeistret for mens du formet dem i ​Kongeriket?
– Jeg må jo si at bygdas kjederøykende lensmann, dandy og avdanka fotballstjerne Kurt er en fornøyelig fyr. Han røyker selv mens han ligger i solarium. Og han vil så gjerne etterforske noe. Ikke minst hva som egentlig skjedde da hans far, gamle-lensmannen, forsvant i Breidalsvannet.

Var familiedramaet inspirert av arbeidet du gjorde med gjendiktingen av​ Macbeth?
– Det er umulig å ikke ta med seg tankegods når du har dykket dypt ned i noe som Macbeth, så ja, helt sikkert. Det er heller ikke slik at jeg prøver å unngå det, det du skriver er – og bør være, tror jeg – resultatet av det du lever og opplever. Og noe av det er jo også det du har skrevet før.

Kongeriket er både thriller og krim, men de dype personlige tragedier tar ofte hovedrollen i boken. Hva vil du som forfatter fortelle når du åpner opp en slik familie som Opgård?
– Det sies at velferdsstaten har overtatt såpass mange av funksjonene til den tradisjonelle familien at de sterke lojalitetsbåndene i familien er svekket. I familien Opgård er det ikke slik. Dette er en tradisjonell bondefamilie hvor familien går foran alt, det er – når alt kommer til alt – oss mot dem, som faren til Roy og Carl uttrykker det. Lojaliteten trumfer moralen. Sånn er det bare.

På hvilken måte skiller ​Kongeriket seg fra uavhengige bøker som ​Hodejegeren, så vel som Harry Hole-serien?
– Oj. Jeg vet ikke om jeg greier å gi verken et generelt svar eller si noe spesifikt om det, det må nesten andre gjøre.

Av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Utdrag

«Carl, hva mener du med at du er ganske sikker på at han er død?»
«Han må ha falt ganske langt. Og jeg hører ikke en lyd der nede fra. Men jeg kan ikke være sikker, han har forsvunnet for meg.» 
«Forsvunnet i …?»
«I Huken, selvfølgelig. Han er borte, selv når jeg lener meg ut kan jeg ikke se ham.»
«Carl, bli akkurat hvor du er. Ikke snakk med noen, ikke rør noe, ikke gjør noe. Greit?»
«Ja. Hvor fort kan du …»
«Femten minutter, ok?»
Jeg la på, gikk ut av vaskehallen og så opp mot Geitesvingen. Du kan se ikke se sjølve veien der den er kutta inn i fjellet, men om det kjører noen der kan du se den øverste delen av bilen. Og om en person stiller seg på kanten til stupet og har fargesterke klær, kan du på en klar dag se vedkommende. Men nå var sola for lav. 
«Jeg må hjem og fikse noe,» sa jeg høyt. 
Onkel Bernard vrei på munnstykket på vannslangen og kvelte strålen. 
«Hva da?»
«Jordfeil,» sa jeg. 
«Javel? Haster det sånn?»
«Carl må ha strøm i kveld,» sa jeg. «Skolegreier han må gjøre ferdig. Jeg kommer ned igjen etterpå.»
«Javel. Jeg stikker om en halvtime, men du har nøkler.» 
Jeg satte meg i Volvo-en og kjørte. Holdt meg til fartsgrensene. Til tross for at sjansen til å bli tatt jo er svært liten når bygdas eneste politimann ligger i bunnen av et stup.

( … )

Om natta drømte jeg om Shannon. 
Om dagen drømte jeg om Shannon. 
Når jeg spiste, kjørte mellom jobb og leiligheten, ekspederte kunder, trente, vaska klær, var på do, onanerte, hørte på lydbok eller så på TV, drømte jeg om Shannon.
( …)
Jeg prøvde å fortelle meg sjøl at det var den samme historien om igjen, den om Mari, om å forelske seg i kjæresten til broren min. At det faen meg var en sjukdom eller en feilkobling i hjernen min. Noe med å lengte seg gærn etter det du ikke kan få, eller det du ikke skal ha. Og at om det miraklet skulle skje at Shannon ville ha meg også, da ville det bare bli en reprise av Mari.

Til toppen

Om forfatter Jo Nesbø

Jo Nesbø (født 1960) er en av verdens fremste krimforfattere. Bøkene hans er solgt i over 40 millioner eksemplarer, og er oversatt til mer enn 50 språk. Særlig er han kjent for bøkene om politietterforsker Harry Hole. Nesbø har også hatt stor norsk og internasjonal suksess med de frittstående romanene Hodejegerne (2008), Sønnen (2014), Blod på snø og Mere blod (2015).

Til toppen