– Jeg sover med et baseballtre under sengen

Hun har vært fascinert av forbrytelser og ondskap siden hun var liten. Og er fremdeles mørkredd. Sånt blir det krimsuksess av.

Mikaela Bley er et navn å regne med på Sveriges krimhimmel. De populære, frittståene bøkene om krimreporter Ellen Tamm utkommer i 12 land, og Hollywood har kjøpt filmrettighetene.
 –Jeg elsker å lese krim selv, og særlig psykologisk krim. Jeg er veldig fascinert av forbrytelser, har hun sagt. Som liten hadde hun mange historier i hodet, og hun satte sammen egne bøker. Særlig Helén-saken fra 1989 i Sverige berørte henne sterkt, der en 10-årig jente ble bortført og drept.
– Vi var begge mørkhårede og jevngamle, det var for fælt, har Mikaela sagt til Expressen. Foreldrene prøvde alltid å beskytte henne mot voksenverdenen, og de bodde i et trygt område der det aldri skjedde lovbrudd. Men fascinasjonen var der like fullt.

Onde kvinner?

Det var den samme fascinasjonen som drev Mikaela til å si opp jobben som innkjøper i TV4 og satse helhjertet på skrivingen. Vendepunktet kom da hun kjøpte inn serien «Kvinner som myrder». 
–Jeg leste alt jeg kom over om kvinnelige gjerningspersoner. Jeg fascineres av hvordan mediene beskriver kvinner, både som ofre og lovbrytere. Hvor hardt vi dømmer dem som går over grensen, som ikke opptrer innenfor normalen, sier Bley.
Selv om hun ikke har jobbet som nyhetsreporter i TV4, har hun sett hvordan det skjer. I sin nyeste bok på norsk, Louise, har hun tatt tempen på nettopp mediepresset mot en kvinnelig, kontroversiell politiker som blir forfulgt og utsatt for et umenneskelig press.
–Vi dømmer kvinner veldig hardt fordi vi fortsatt synes at hun skal være moderlig og god. En kvinnelig gjerningsperson ansees å være mer ond enn en mannlig. Eller galere. Det finnes så mange forventninger til hvordan en kvinne skal være.

Mikaela Bley har selv kjent på forventningene, og forteller at hun har veldig høye krav til seg selv. Skrivingen er lystbetont, men den innebærer også mye press.
–Det er mediene jeg synes er vanskeligst å håndtere. Jeg forsøker å si til meg selv: «Jeg gjør jo dette fordi jeg synes det er gøy». Men det er vanskelig å ikke fokusere på andres forventninger og verden der ute, sier hun.

Ellens suksessformel

Hovedperson, Ellen Tamm, er i likhet med forfatteren i overkant opptatt av mord. Og hun bærer på en gammel sorg.
– Jeg tror noe av suksessen ligger i Ellens personlighet. Hun er interessant fordi hun ikke har hatt det lett i oppveksten. Hun vet hva motstand er, men når den kommer legger hun lokket på, og gjør ting verre for seg selv. Kanskje er det mange som kjenner seg igjen, sier Bley, som også tror at mange liker å få innsyn i hverdagen til en TV-redaksjon.

Livredd

Ellen ser seg stadig over skulderen. Hvor redd er Mikaela selv?
– Jeg er kjemperedd, mørkredd og samtidig modig. Fantasien min tar meg til skumle steder og jeg tror litt på det overnaturlige, sier hun. Helst sover hun ikke alene i leiligheten. En gang mannen var borte og barna endelig hadde sovnet, ble hun utrolig redd. Da åpnet hun balkongdøren og slukket alle lys.
– «Innbruddstyver og annet, ta det dere vil!» ropte hun ut. – Jeg orket ikke å bry meg. Jeg sovnet, og ingenting skjedde. Etter at jeg utsatte meg for fare har det blitt bedre, selv om jeg sover med et baseballtre ved sengen.

Redaksjonen 

Til toppen

Louise Bohman lå i sengen og stirret ut i det mørke rommet. Selv om gardinene var trukket tett for, opplevde hun vinduene som truende.

Det var snart to dager siden hun hadde vært utenfor døren. Orket rett og slett ikke møte virkeligheten der ute. Redselen for hva folk ville si om henne, virket nesten lammende. Hun visste at neste dolkestøt kunne komme fra nær sagt hvor som helst: avisene, tv-en, mobilen, pc-en, brevsprekken i døren.

Men hva mer kunne de finne på å si om henne enn det som allerede var blitt sagt? Anders var død. Bare dét var vanskelig å ta inn – at han ikke fantes lenger.
(...)

Det hadde begynt lenge før Anders tok livet av seg. Hun hadde fått mye, og stort sett negativ, medieomtale i hele høst – til tross for at alt hun hadde sagt og gjort, var til folkets beste. Avisene elsket å skjelle henne ut, karikere henne, fremheve den spisse nesen hennes. Og det som ble skrevet, var ofte så overbevisende at hun nesten begynte å tro på det selv. Var hun så ond, stygg og farlig som de påsto?

Hun lå og vred seg urolig i sengen, og var så opptatt av sine egne tanker at det tok en stund før det gikk opp for henne at hun faktisk hørte en lyd. Som om det var noen i leiligheten.

Hun holdt pusten og ventet på at det skulle knirke i døren eller knake i en gulvplanke.
Langsomt satte hun seg opp. Uten å vekke Rolf listet hun seg ut i stuen, trykte seg inn mot veggen og lyttet før hun kikket forsiktig ut i entreen. Men der var det ingen. Hun trykket varsomt ned klinken på ytterdøren, og kjente at den var låst. Hun tittet ut gjennom kikkhullet, men trappeavsatsen lå i mørke.

Da hørte hun en lyd bak seg.
Det tok et øyeblikk før hun skjønte at den kom fra gjestetoalettet innerst i entreen.

Hun listet seg lydløst dit bort, og hørte snufsing der inne fra.
«Er det deg, Nora?» hvisket hun og banket forsiktig på døren. «Lukk opp, er du snill, vennen.»

Gjestetoalettet. Der var der Nora alltid hadde gjemt seg da hun var liten og redd for monstre. Da hadde Louise rett som det var funnet den lille datteren sin sammenkrøpet ved klosettet der inne.

Men nå svarte hun ikke. Louise hørte bare snufsingen – og redselen endret seg til en annen type angst.

Til toppen