Macbeth (Innbundet)

roman

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 572
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203371509
Kategori: Krim og spenning
Omtale Macbeth

Kjærlighet, makt og begjær

To dyktige politimenn er det store håpet for byen: Den nye politimesteren Duncan vil reformere politiet og kvitte seg med all korrupsjonen. Macbeth blir leder for den avdelingen som skal slåss mot dem som styrer byens kriminalitet og dopmisbruk.

En av disse er narkobaronen Hecate, som eier et av byens to kasinoer. Det andre kasinoet eies av Lady, en ”renvasket”, tidligere bordellmamma, som har planer om å nå til topps i byen. Å få sin yngre kjæreste Macbeth inn som byens politimester er første trinn i planene. Lady er villig til å ta i bruk alle midler for å gjøre drømmen til en realitet.

Ekte kjærlighet

I starten er det en ekte kjærlighet mellom Lady og Macbeth. Jo Nesbø kan kunsten å knytte to barske, skjøre sjeler sammen, noe nettopp bøkene om Harry Hole er bevis på. Men når Lady for alvor starter jakten på makten i byen, setter hun i gang prosesser som gjør de to til de verste gangsterne. Politimester Duncan må fjernes, og det er andre kandidater til politimesterjobben, som også må fjernes. Men Macbeth er ikke skapt for å drepe når han ikke må. Løsningen er et brygg som kan sette Macbeth i den tilstanden som må til, som gjør det lettere for ham å glemme sin egen moral. Et narkotikum som narkobaron Hecate kontrollerer. Macbeth har prøvd det før. Og erfart at det funker. En kort stund.

Menneskesinnet går amok

Lady og Macbeth fjerner ofrene og sporene etter aksjonene de står bak, men det er åpenbare logiske brister i handlingene deres. Politibetjent Duff, Macbeths aller beste venn fra ungdomsårene, innser sannheten, får med seg flere allierte, og sammen tar de opp kampen mot Macbeths og Ladys maktbegjær. Vi er med på en hensynsløs batalje der maktgalskap, drap, forræderi og mangel på lojalitet ser ut til å være nøkkelen til makt. Det er det selvfølgelig ikke. Det store spørsmålet er hvordan Macbeth takler slaget om kjærlighet og makt når det virkelig røyner på.      

En skriver i verdensklasse

Nok en gang viser Jo Nesbø at han er i verdensklasse når det gjelder å skape krim av rang. I en halvdød industriby der det alltid regner, og der et korrupt politisk system gjennomsyres av spillgalskap og maktbegjær, er du definitivt fengslet fra første til siste side. Nesbø har nok en gang skapt en maktthriller av dimensjoner!  

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Et spenningsnivå på topp - og en forrykende avslutning!
Sindre Hovdenakk, VG

Andre utgaver

Macbeth
Engelsk Heftet 2018
Macbeth
Bokmål Ebok 2018
Macbeth
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018
Macbeth
Engelsk Heftet 2018
Macbeth
Engelsk Heftet 2018
Macbeth
Bokmål Heftet 2019

Flere bøker av Jo Nesbø:

Anmeldelser av Macbeth

«Et spenningsnivå på topp - og en forrykende avslutning!»
Sindre Hovdenakk, VG - terningkast 5

Til toppen

Intervju

Skriver om det menneskelige – og om det umenneskelige

– Vi har en tendens til å huske fortiden som lysere enn den egentlig var. Se på syttitallet, for eksempel. Sannheten om syttitallet er annerledes. Kanskje som i Macbeth?

Joda, syttitallet var bra, det var den beste musikken, hippietid, sosiale omveltninger, materiell fremgang, starten på oljealderen, mange sånne ting. Problemet er at vi har denne tendensen til å huske fortiden som lysere enn den egentlig var – fordi det gikk så bra. Men hvis vi gransker den aktuelle epoken litt nøyere, ser vi at sannheten er en ganske annen. Ifølge Jo Nesbø.

Sannheten om 70-tallet

– Syttitallet var jo også en tid med langvarige kriger. Vietnam, selvsagt, og den iskalde krigen i Europa, som hadde vart helt siden femtitallet. Folk var redde for atombomben, det var skyhøy arbeidsledighet og ikke minst terrorisme. Vi tror vi lever i en terrortid, men sannheten er at langt flere døde av terror da. Byene var alvorlig forurenset, og kriminaliteten var høy. Ta New York: Enkelte deler av Manhattan, der folk nå rusler ubekymret, kunne man ikke bevege seg i på syttitallet, sier Nesbø i et større intervju om hans nye, mye omtalte krimroman, Macbeth.

Higen etter makt

Men vi skal ikke til New York i Macbeth. Vi skal til en by der det regner konstant. Kanskje er det Bergen, kanskje Glasgow, eller kanskje et helt annet sted. Et eller annet sted i Europa, kan forfatteren avsløre med et smil om munnen. Arbeidsledigheten i byen er høy, folk sliter, dette er byen med nedlagt industri, forfalne fabrikker og boliger, og maktkamp om posisjoner etter at politimesteren i byen er død. Det er krim, men ingen klassisk hvem har gjort det. Macbeth handler om hvor langt mennesket er villig til å gå i sin higen etter stadig mer makt, ifølge Nesbø.

En underholdningsforfatter

– Når jeg skriver, er mitt prosjekt det menneskelige, som ofte også tangerer det umenneskelige. Jeg skriver om den menneskelige tilstand, og tar det seriøst. Rettere sagt tar jeg underholdning seriøst, for i utgangspunktet er jeg en underholdningsforfatter, sier Nesbø. Han holder det svenske forfatterparet Mai Sjöwall og Per Wahlöö høyt. De leverte fantastisk krim på syttitallet, brakte spenningslitteraturen fra kioskene inn til bokhandlerne og bidro til at vi ble oppmerksomme på krimlitteraturens samfunnsoppgave. Nesbø er ikke så opptatt av realismen når han skriver. Han skriver eventyr og ljuger så det renner, som han sa det i et tidligere intervju. Virkeligheten vil uansett alltid overgå fiksjonen. Til og med i Macbeth.

Menneskets psyke

Jo Nesbø vet hva han vil. Og ikke vil. Da han ble invitert av sitt britiske forlag til å skrive en roman basert på et Shakespeare-drama, ba han umiddelbart om å få Macbeth. Det er den han har et forhold til. Hva kunne han bruke den til? Jo – for eksempel lage en krimroman der han går inn i den mørke siden av menneskets psyke.
– Kanskje bærer vi alle på mørke tanker og håndterer det på ulike måter? Alle har en eller annen form for aggresjon eller voldsomhet liggende latent, for ikke å snakke om en hevnfantasi, som heldigvis forblir kun fantasi hos de aller fleste, sier Jo Nesbø.  


Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Macbeth lå på siden med lukkede øyne. Bak seg hørte han den jevne pusten hennes og nede fra kasinoet bassen fra musikken som dumpe hjerteslag. Det holdt åpent hele natten, men det var sent selv for de spillesultne og alkoholtørste. Ute fra korridoren gikk de overnattende gjestene forbi og låste seg inn på rommene sine. Noen alene, noen med en ektefelle. Noen med annet følge. Det var ikke noe Lady la seg opp i så lenge kvinnene som frekventerte Kasino Inverness, fulgte hennes uskrevne regler om å alltid være diskré, alltid velpleide, alltid nyktre, alltid smittefrie og alltid, alltid vakre. Lady hadde en gang, ikke lenge etter at de var blitt sammen, spurt ham hvorfor han ikke så på dem. Og ledd da han hadde svart at det var fordi han bare hadde øyne for henne. Det var først senere hun skjønte at han mente det, helt bokstavelig. Han behøvde ikke snu seg for å se henne, trekkene hennes var brent fast på netthinnen hans, alt han trengte å gjøre – uansett hvor han befant seg – var å lukke øynene, så var hun der. Det hadde ikke vært noen før Lady. Jo, det hadde vært kvinner som hadde fått pulsen hans til å slå fortere, og definitivt kvinnehjerter som hadde banket hardere på grunn av ham. Og selvfølgelig den ene som hadde etterlatt et arr på hjertet hans. Men ingen av dem hadde han vært intim med. Da Lady hadde skjønt det og leende spurt om hun var blitt skjenket en ekte jomfru, hadde han fortalt henne historien sin. Historien som det inntil da bare hadde vært to mennesker i denne verden som kjente til. Og så hadde hun fortalt sin.

Suitens silkelaken kjentes tungt og dyrt mot den nakne kroppen hans. Som feber, varm og kald på én gang. Han hørte på pusten hennes at hun våknet.

«Hva er det?» hvisket hun søvnig.

«Ingenting,» sa han. «Jeg fikk bare ikke sove.»

Hun krøp inntil ham, og hånden hennes strøk ham over brystet og skuldrene. Av og til, som nå, pustet de i takt. Som om de var én og samme organisme, som siamesiske tvillinger som deler lunger, akkurat slik det føltes den gangen de hadde fortalt hverandre historiene sine, og han visste at nå var han ikke alene lenger.

Hånden hennes gled nedover overarmen hans, over tatoveringene, ned til underarmen hvor de strøk frem og tilbake over arrene. Han hadde fortalt henne om dem også. Og om Lorreal. De hadde ganske enkelt ingen hemmeligheter for hverandre. Ikke hemmeligheter, men det fantes grimme detaljer han hadde bedt henne spare ham for. Hun elsket ham, det var det eneste som var viktig, som var alt han måtte vite om henne.

 

Til toppen