| Forfatter: | Sarah Jio |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 288 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Morning Glory |
| Oversatt av: | Müller, Mari Johanne |
| ISBN/EAN: | 9788202429638 |
| Kategori: | Romaner |
Ada har alt: en spennende journalistjobb i New York, verdens beste ektemann og en liten datter hun forguder. Det finnes ikke en sky på himmelen. Ikke før det fatale skjer som skal komme til å forandre alt. Ada er på jobbreise og har kombinert det med en ferietur med familien. De skal kose seg og nyte livet. Så skjer det verste som kan skje, og i løpet av sekunder mister Ada de to menneskene hun er aller mest glad i.
I dylliske omgivelser
Verden raser sammen, men etter hvert innser Ada at livet må gå videre enten hun vil eller ikke. Hun bestemmer seg for å bryte opp fra New York for en periode for å komme til hektene igjen, og tilfeldigvis havner hun i Seattle. Her leier hun en av de sjarmerende husbåtene på Lake Union, og opplever at livet er helt annerledes her. Tempoet er roligere, og menneskene er mer avslappet enn det Ada er vant til. De som har sett filmen Søvnløs i Seattle, med Tom Hanks i hovedrollen, vil nikke gjenkjennende til stemningen Sarah Jio beskriver i Morgengry.
Gåtefull fortid
Ikke lenge etter at hun har flyttet inn, oppdager Ada en gammel kiste som viser seg å ha tilhørt en kvinne som bodde på den samme båten på 1950-tallet. Hun blir nysgjerrig på denne Penny Wentworth og begynner å spørre naboene. Hun finner ut at Penny forsvant sporløst en dag i 1959, men ingen er villig til å snakke om den gamle fosvinningssaken. Ada begynner derfor å grave i saken, og etter hvert som hun finner ut mer om bakgrunnen til denne ukjente kvinen, viser det seg at det er en forbindelse mellom Pennys mystiske fortid og Adas egen uvisse framtid. I jakten på den mystiske Penny får Ada hjelp av Alex, en fotgraf som holder til på en av de andre husbåtene. De blir raskt tiltrukket av hverandre, men begge har sår som ennå ikke er grodd.
Alltid håp
I Sarah Jios bøker er det korte avstander mellom sorg og glede. Derfor gjør det både godt og vondt på samme tid å lese Morgengry. Og det er vel nettopp slike bøker som gjør sterkest inntrykk på oss, fordi de får oss til å reflektere over vårt eget liv. Og viktigst av alt; forfatteren lar oss aldri miste håpet og troen, men viser oss at det alltid finnes noe som er verdt å holde fast ved, og som hjelper deg videre. Hennes personer kryper inn i oss. Du gråter med dem og ler med dem, og tar deg selv i å snakke dem til rette når de gjør noe dumt. Det er lett å si seg enig med en leser som sier:"Min eneste innsigelse er at jeg liker Sarah Jios romaner så godt at jeg ikke klarer å lese dem sakte."
Av Jorid Mathiassen
«Jeg har ennå ikke lest en Jio-bok der fortellingen og karakterene ikke har engasjert meg.»
- Historical novel society
Uansett hvor lang tid som går, vet jeg at jeg ikke kommer til å slutte å lage mat til to og en halv. Og mens jeg varmer støpejernspannen og lar litt olivenolje dryppe over den, kan jeg nesten kjenne armen til James rundt midjen, leppene hans mot halsen. Hvor mange ganger dyttet jeg ham vekk fordi jeg var opptatt? Hvor mange ganger sa jeg "Ikke i kveld"? Jeg slipper kyllingbrystene ned i pannen og hører at de freser. Som jeg ønsker at han var her nå. Som jeg ønsker at jeg kan få de øyeblikkene tilbake. Alle øyeblikkene.
Jeg skjærer brødet, lager en rask vinaigrette til å helle over den oppskårede romanosalaten, så klemmer jeg en sitronbåt over kyllingen i pannen og strør hakket hvitløk over, slik James pleide å gjøre. Til slutt åpner jeg vinen og heller en klunk i pannen, og trekker inn den berusende duften.
"Hei, min elskede", hører jeg ham si. Ingen kalte meg det før ham. Det var italieneren i ham. Romantikeren. Min Romeo.
"Jeg savner deg", sier jeg. Ordene gir gjenklang i det ensomme kjøkkenrommet.
"Jeg vil at du skal være lykkelig", sier han.
"Men jeg kan ikke det", sier jeg. "Ikke uten deg."
Han rister på hodet. "Du må prøve."
"Jeg vet ikke om jeg kan det, James", sier jeg.
"Gjør det for meg?"
Jeg tørker bort en tåre og bærer tallerkenen med kylling, salat og en skive brød med sprø skorpe ut på dekk. Klokken er over seks, og selv om det er en lett bris, flyter fortsatt et par seilbåter sakte, men sikkert over innsjøenene med spente seil. Jeg tar en bit og oppdager Alex som padler frem mot brygga si i en grønn kajakk. "Hei", sier han og klatrer opp på plattingen idet blikket hans møter mitt. Han har på seg jeans, en blå T-skjorte og en grå baseballcap.
"Hei," svarer jeg.
"Jeg forstår det slik at du ikke har brent ned stedet ennå?" sier han med et smil.
Jeg holder opp tallerkenen og smiler. "Suksess."
Han nikker. "Hva enn det er, så lukter det fantastisk."
Jeg trekker på skuldrene. "Bare kylling. Ikke noe spennende."
"Vel, det høres bedre ut enn ferdigmat."
Jeg tenker på det ekstra kylingbrystet i pannen, brødet på skjærebrettet og bollen som er full av salat som jeg aldri kommer til å spise opp. "Du kan jo komme bort en tur?" sier jeg med ett, og kjenner nesten ikke igjen min egen stemme.
