Basert på en sann skandale

–Jeg kom over en artikkel på nett med tittelen Svindelen rundt Jusakademiene. Da jeg hadde lest den ferdig, visste jeg at den neste romanen min var i boks. 

 

Han liker best papiravisene. New York Times. Washington Post. Ofte leser han avisen med et ekstra blikk, som handler om at dette muligens kan være noe for en ny roman. Det kan for eksempel være historien om en advokat som stikker avgårde med alle pengene, fingerer sitt eget dødsfall og forsvinner. Slike historier klippes ut og legges til i den mappen som han kaller for fremtidige romaner.

Kyniske skoleinvestorer

–Jeg var faktisk ikke klar over den svindelen som foregår på mange jusakademier. Den kyniske praksisen som handler om at disse skolene har altfor høye skoleavgifter fordi de også kan hjelpe elevene med skyhøye lån, er omfattende i USA. Det er rett og slett en tragedie. Jeg fikk lyst til å grave dypere, sier John Grisham til en større avis i USA. han fant en mengde eksempler på hvordan studenter blir utnyttet av eierne av disse skolene, og bestemte seg raskt for å ta rotta på bransjen i en ny roman, som han kalte The Rooster Bar. Han så umiddelbart for seg tre fiktive, frustrerte jusstudenter med himmelhøy gjeld og null sjanse for å få jobb etter skoleslutt.

Opptatt av troverdighet

–Jeg er alltid bekymret for fortellingens troverdighet når jeg er i skriveprosessen. Hvor langt kan jeg strekke strikken, samtidig som fortellingen fortsatt er til å tro på? For eksempel dette at jeg lar de tre hovedkarakterene i The Rooster Bar lage sitt eget advokatfirma, finne på nye navn og operere uten lisenser. Men hvis du noen gang har opplevd at en nær kompis tar livet sitt og etterlater seg et budskap til å tro på, så kan du være villig til å gjøre det meste. Derfor innleder jeg romanen med Gordys selvmord; for å pushe de tre andre i gang med galskapen.

Fin sidehistorie om Senegal

Grisham hadde ingen betenkeligheter med å skape den kyniske karakteren Hinds Rackley, milliardæren som eier den skolen som studentene går på. Da Grisham skrev dette manuset, var det valgkamp i USA, og flere demokrater tok opp denne skolesvindelen, og det gjorde researchen rundt investorenes praksis enkel. Familiebakgrunnen til Zola, den ene av studentene, er en sidehistorie som Grisham virkelig koste seg med under skrivingen. Familien til Zola deporteres tilbake til Senegal selv om de har levd i USA i 26 år, og Zola får et umulig dilemma. Skal hun dra til Senegal for å hjelpe dem som hun er aller mest glad i, og hva skjer med kompisene Mark og Todd hvis hun velger å dra?

Fiksjon er helt fantastisk!

Uten å avsløre bokens geniale avslutning, sier Grisham at Mark, Todd og Zola ironisk nok er akkurat så kreative, problemløsende og risikovillige som de beste advokatene ofte viser seg å være.
– Dette er jo det fantastiske med fiksjon, sier Grisham. – Når klimaks nærmer seg, kan jeg plutselig gjøre karakterene mine smartere enn de faktisk er. Og jada, de tre juskompisene blir så visst heltene dine, du vil gjerne at de skal klare seg selv om de bryter loven gang etter gang.

Strengt skriveregime

Hele 30 bestselgere, flere av dem har også erobret filmlerretet. Hvordan ser arbeidsdagen og skriveprosessen til mannen bak dem ut?
– Jeg er et A-menneske, står opp klokken 6, er i gang med skrivingen klokken 7, skriver i fire-fem timer på kontoret mitt i et lite hus rett bak huset vårt. Ingen distraksjoner, verken internett eller musikk, samme pc, samme stol, samme bord, samme kaffekopp i alle år. Dette er dagens beste timer, etterpå gjør jeg arbeid som jeg ikke trenger å være så kreativ med, eller utfører dagens treningsøkt, sier mannen som skriver ut manus til en ny roman fem dager i uka i perioden januar-juli hvert eneste år.

 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Mark og Todd var sjokkert og sinte. Dette skjedde også på et tidspunkt som gjorde det særlig grusomt. Zola var fortvilet, måtte takle at kjæresten begikk selvmord, og så fikk hun dette på toppen av alt. De bestemte seg for å holde sammen, og ved midnatt sovnet de endelig – Zola i sin egen seng, Mark på sofaen og Todd i en stol ved siden av ham.
(…)
«Og hva hvis planen går til helvete og dere får store problemer?»
«Det kommer ikke til å skje, Zola,» svarte Mark.
«Jeg skulle gjerne trodd på dere, men er ikke overbevist om at dere vet hva dere snakker om.»
«Vi er heller ikke overbevist,» sa Todd. «Men vi har tatt en beslutning, og det er ingen vei tilbake. Spørsmålet nå er hvorvidt du blir med på dette eller ikke.»
«Dere ber om ganske mye. Forventer at jeg skal vende ryggen til tre års jussutdannelse.»
«Gi deg nå, Zola,» sa Mark. «Hva har jussakademiet gjort for deg, bortsett fra å ødelegge livet ditt? Vi tilbyr deg en vei ut av uføret. Det er kanskje ikke det mest rettskafne alternativet, men akkurat nå er det det vi har å by på.»
Hun knuste en nacho mellom tennene og så seg rundt i baren. Den var stappfull av unge menn i tretti- og førtiårene. De drakk og så basketball og hockey på digre flatskjermer. Det var noen kvinner blant dem, men ikke mange. Og det var nesten ingen studenter.
Hun spurte: «Og dere jobber her, begge to?»
Todd svarte. «Jepp. Og det er mye morsommere enn å være på forelesning og studere til eksamen.»
«Hvilke betingelser er det for partnerskapet?»
Mark sa: «Vi slår sammen tilskuddspengene vi fikk til dette semesteret. Titusen hver. Det dekker lanseringen: Nye laptoper, nye telefoner, litt kontorutstyr, nye identiteter, litt penere klær.»
«Blir du med?» spurte Todd.
«Jeg må få tenke litt på det. Jeg synes fremdeles dere er gale.»
«Det kan jeg godt forstå.»

Til toppen