– Det handler om å finne sannheten

Jørn Lier Horst er selve folkets forfatter. Gang på gang topper han bestselgerlistene med sine realistiske politiromaner om William Wistings oppriktige jakt på sannheten.

Ingen høst uten Horst, sies det, og det er sant. Nå er han her igjen. Nok en gang skal William Wisting figurere på høstens bestselgerlister. I bok nummer 15 om helten vår tar forfatter Jørn Lier Horst oss igjen med på innsiden av politiarbeid, og nye smarte metoder for etterforskning gjør det ikke akkurat enklere for Wisting, ifølge suksessforfatteren.

Hverdagen er sporbar

–Å skrive en god og realistisk politiroman blir stadig mer utfordrende, fordi politiet får stadig mer tilgang til nye metoder. DNA er gammelt nytt, nå må William Wisting fornye seg, og det gjør han. Hverdagen vår er blitt sporbar i en helt annen grad enn tidligere, vi vet ikke selv hvor sårbare vi gjør oss når vi klikker på både det ene og det andre. Det meste i livet vårt kan avleses, spores og forfølges på en helt annen måte enn for bare noen få år siden, og det stiller selvsagt større krav til en forfatter som ønsker å fortelle hvordan etterforskningen er lagt opp. Det er snart nesten like vanskelig å skrive en god realistisk politiroman som å begå den perfekte forbrytelsen, sier Jørn Lier Horst.

Handler om sannheten

Moderne etterforskningsmetoder står helt sentralt når Wisting i høstens roman Sak 1569 gjenåpner to gamle, kalde saker. I tillegg kobles det inn en fersk sak når Agnete Roll forsvinner en sommernatt i Stavern, og ektemannen mistenkes for å stå bak ugjerningen. De to gamle sakene er løst og dommene er sonet, men spørsmålet er om det skjedde på et troverdig grunnlag. For Wisting dreier det seg likevel ikke om tro eller verdighet, men om å finne sannheten. Å gjenåpne en sak handler ofte mer om hvem som står bak drapet enn hvem som faktisk utførte det.

Utfordrende balansegang

–Jeg liker uansett tanken på at jeg har med leserne mine i etterforskningsløpet og den taktiske tankegangen til Wisting & Co. Det er ofte utfordrende, det er fort gjort å overforklare og hele tiden minne leserne på helt opplagte ting. Samtidig må jeg jo passe på at det ikke blir altfor komplisert, med for mange personer involvert og for mye bytting av tidsplan. Jeg tenker ofte på moren min på 86 når jeg sitter i tårnet og skriver. Hun skal også forstå hva Wisting holder på med, jeg vil at han skal være en hverdagshelt for folk i alle aldre og alle samfunnslag, slår Jørn Lier Horst fast.

Trekker rullegardinen ned

Apropos forfatter Jørn i tårnet: Det er der, i tårnrommet i huset i Stavern, at suksessforfatteren klekker ut alle sine ideer, bøker og prosjekter. Han er en skrivende sjel, og sitter helst i tårnet, og hvis du tror at han sitter der på grunn av utsikten, tar du feil. Rullegardinen trekkes helt til bunns når Wisting skal ut i nabolaget og jakte på sannheten, og alle lyder slås av. Inspirasjon er en skjør egenskap og hjernen er ikke begeistret for multitasking, og det har Jørn Lier Horst for lengst innsett. Det betyr ikke at han ikke kan skrive på en kafé eller flyplass. Tvert imot. Han er bare bevisst på hvor han skriver aller skarpest.

En imponerende produksjon

–Jeg holder tolvtimersdagen hellig, sier han med et smil. Kapasiteten hans er det ingen ting å si på. Han er dedikert, som det heter. Tidligere i år kom krimromanen Slagside, som han skriver sammen med Thomas Enger, og i skrivende stund legges også siste hånd på manuset til opptak av sesong 2 med Wisting, som ble nominert i Edgar Awards i kategorien beste TV-serie. Som om ikke dette er nok blir Clue-serien (krim for 10–14 år) nå filmatisert, og han har dessuten en viktig finger med i spillet når Novemberfilm lager virkelighets-TV om Mysteriet Marianne.

Hverdagshelt William Wisting

Sak 1569 er siste bok i kvartetten med såkalte cold case-bøker. Det innebærer også at Stiller fra Kripos forsvinner ut av det litterære universet. Men Wisting kan vi altså stole på, og som vanlig begynte en ny idé å spire og gro da Lier Horst nærmet seg slutten på manuset til Sak 1569. Til tross for moden alder, tilegner den sympatiske seriefiguren seg nye metoder for å løse kriminelle mysterier. De femten bøkene om helten vår har vært en maktdemonstrasjon når det gjelder å skru sammen kunnskap om etterforskning, smarte plot og et språk med fin flyt. Det er bare å glede seg til de neste 15 bøkene om William Wisting!

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Tone Vaterland satte seg på sykkelen. Pedalen gnisset mot kjedekassa hver gang hun tråkket ned. Når hun kom opp i fart, begynte det å skrangle. (…)  
Det var bare snakk om et par kilometer langs den trafikkerte veien. På varme dager som dette pleide hun å stoppe ved Stokkevannet og ta seg et kveldsbad. Vaske frityrlukta ut av håret og få på rene klær. Det var det verste med jobben. Lukta av stekeos og frityrolje. Den satte seg i alt.
(…)
Mellom trærne på høyre side kunne hun se at det glitret i vannet. Hun svingte av, inn på restene av gamleveien, og satte sykkelen fra seg der stien begynte.
Det sto ingen andre sykler der, og hun hørte ingen lyder nede fra vannet. Antakelig fikk hun være alene.
Hun slengte sekken på skulderen og løp det siste stykket av stien, ned til U-berget. Noen våte flekker på fjellet røpet at det ikke var så lenge siden det hadde vært noen der. Hun så seg rundt.
Nesten helt over på andre siden av vannet var det et menneske i en kano, det var alt. Hun dro den lilla skjorta fra Bamblegrillen over hodet, tråkket av seg skoene og trakk av seg buksene. For to kvelder siden hadde hun badet naken.
Hun så seg om på nytt, og lurte på om hun skulle gjøre det igjen. Kanopadleren var på vei i motsatt retning. Det var ingen på stien. Alt som hørtes, var den fjerne trafikkstøyen fra E18.
Hun tok håndkleet og la det nede ved vannkanten sammen med sjampoflaska, slik at hun lett kunne få tak i begge deler. Så kledde hun raskt av seg, gjemte undertøyet under sekken og stilte seg opp for å stupe uti.
Hun følte seg så fri og ble stående og kjenne på følelsen. Snart 18 år. Alene hjemme hele sommeren. Tjente egne penger. Men det var ikke alt. Det var endelig slutt med Danny også.
Hun tok et lite skritt til, nærmere kanten, strakte armene i været og samlet hendene over hodet. Så gynget hun litt opp og ned før hun stupte uti. Hun gled flere meter under vann med lukkede øyne før hun brøt overflaten.
Vannet var enda varmere i dag enn kvelden før. Det lange håret klistret seg til ansiktet. Hun skjøv det bort med den ene hånden og kikket opp på land. Fremdeles ikke tegn til noen andre.
Hun svømte noen tak på ryggen før hun vred seg rundt og fortsatte med rolige brysttak. Løftet og senket ansiktet over og under vannlinjen. Fant en rytme.
Hun skulle jobbe i morgen også, men så skulle hun ha to dager fri. Hun og Maria skulle ta bussen til Langesund. Kanskje kom de inn på Tordenskiold. Maria kjente en av dørvaktene.
Tjue meter fra land snudde hun og svømte tilbake. Hun fant feste til føttene og vaklet på steinbunnen inn til sjampoflaska.
Noen fugler lettet fra et tre ved stien, ellers var det fremdeles helt stille.
Hun fylte håndflaten med såpe og lot flaska ligge og flyte i vannet mens hun masserte sjampoen inn i håret. Så reiste hun seg halvt opp og brukte sjampoen til å vaske resten av kroppen mens hun holdt øye med stien. Deretter tok hun noen svømmetak ut fra land, dukket under og skylte av seg før hun tørket seg raskt og kledde på seg.
Det var akkurat i tide, for hun hørte at det kom noen på stien.

Til toppen