Jeg lar deg gå (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 384
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: I Let You Go
Oversatt av: Farestad, Ulrik
ISBN/EAN: 9788202497293
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Jeg lar deg gå

Tar pusten fra deg

Kan du se det for deg? Du og femåringen din er på vei hjem. Det er mørkt, kaldt og det regner. Hele veien leier du ham, og så er dere hjemme, skal bare over veien, og du slipper hånden hans. Førstemann hjem.

Bilen kommer fra ingensteds. Den dumpe lyden av gutten din, som treffer frontruten, snurrer rundt og lander livløs på den våte asfalten. Sjåføren setter bilen i revers og forsvinner. Livet ditt er nettopp gått i stykker. Hva gjør du nå?

DET SOM ALDRI SLIPPER TAKET

Jeg lar deg gå lar deg absolutt ikke gå. Den holder deg på tå hev i 380 sider. Du har en følelse av at det er noe som ikke stemmer. Så kommer et knyttneveslag av et sant helvete.

For Jenna Grey finnes ingen trøst. Etter å ha mistet den lille sønnen sin velger hun å forlate alt. Hun flytter til en avsides landsby i Wales, hvor hun prøver å lappe sammen det som er gått i stykker. Men hvem er hun? Hva er historien hennes? Og hva består denne blandingen av sorg, skyld og frykt egentlig av? Samtidig er politiførstebetjent Ray Stevens og makker Kate i gang med etterforskningen av bildrapet. De står uten spor, og på kjøpet får vi innblikk i hvor vanskelig det er å kombinere karriere og et travelt privatliv for ektemannen Ray. Han og Kate jobber tett sammen, kanskje litt for tett, men én ting har de til felles: Den tragiske mordsaken slipper aldri taket i dem. Den løses.

En makeløs u-sving
Du leser videre, dette er virkelig et magadrag av en thriller. Du kan rett og slett ikke få nok, og absorberes i handlingen. Dette er annerledes enn de nye thrillerne, der du aldri vet hvem du kan stole på. Her er blåsvart tristesse, en gnistrende intensitet i språket og et enestående persongalleri. Vi følger politiarbeidet på nært hold, og sist, men ikke minst, gjør forfatteren en makeløs u-sving midt i historien. Jeg sier ikke mer, det er fort gjort å ødelegge spenningen. Jeg ble slått i bakken da sammenhengen åpenbarte seg.

En brutal fortid
I begynnelsen av sitt nye liv hjemsøkes Jenna konstant av de vonde bildene fra ulykken. Mens hun går lange, ensomme turer i det vakre walisiske kystlandskapet, famler politiet i blinde hjemme i Bristol. Livet er i ferd med å få mening igjen når fortiden plutselig innhenter henne på den mest brutale måten. Et nytt, alvorlig tema som altfor mange kvinner er utsatt for bringes inn i bildet. Å si mer går ikke, du kan bare forberede deg på en svært dramatisk avslutning. Når du tror at enda en u-sving er umulig, er det akkurat det som skjer. Og når alt er over blir du sittende og ta Jennas skjebne inn over deg. Du legger boken ned. Tittelen på boken lyser mot deg, og du skjønner at det er umulig å kvitte seg med en sånn historie.

En ufyselig stemme
Jeg lar deg gå er en sylskarp, mørk og fascinerende bok. Forskjellige fortellere skaper en helt spesiell dynamikk. Det skiftes mellom jeg (Jenna) og kapitlene om Ray og Kate, som er fortalt i 3. person. Når Clare Mackintosh tar i bruk en tredje stemme i andre del av boken, skrus tempoet opp. Akkurat den stemmen er så ufyselig at jeg måtte stålsette meg på vegne av eget kjønn. Til slutt et heidundrande klimaks, slik det skal være i god krim. Det satte et briljant punktum for en hjerteskjærende historie.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Denne velskrevne debutromanen byr på personlige tragedier, menneskelige dramaer - og et knyttneveslag av en overraskelse.
Tom Egeland, VG

Andre utgaver

Jeg lar deg gå
Bokmål Ebok 2016
Jeg lar deg gå
Bokmål Lydbok-CD 2016
Jeg lar deg gå
Bokmål Lydbok MP3-CD 2016
Jeg lar deg gå
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Jeg lar deg gå
Bokmål Heftet 2017
Anmeldelser av Jeg lar deg gå

NOMINERT TIL BESTE ROMANDEBUT AV HUFFINGTON POST I 2015

Clare Mackintosh har definitivt skrevet en av vårens beste spenningsbøker
Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet

Du legge ikke Jeg lar deg gå fra deg uberørt
Asbjørn Slettemark, Aftenposten A-magasinet

 

Denne debuten er noe av det sterkeste jeg har lest på en god stund.(...) Clare Mackintosh har gitt seg selv en hard oppgave med sin neste bok, for denne debuten skal det godt gjøres å overgå. Jeg skal ikke røpe mye av handlingen her, for de overraskende vendingene er noe jeg unner enhver leser å bli like slått av som jeg selv ble. Men dette er en fortelling om tap og svik og redsel, men også om styrke og mot og kjærlighetens potensial. Og boka er en godt fortalt politikrim samtidig som den er et intenst psykologisk drama.
Harald Birkevold, Stavanger Aftenblad (terningkast 6)

Til toppen

Om forfatter Clare Mackintosh

– Karakterene er mitt viktigste våpen

Clare Mackintosh har tatt den litterære verden med storm. Hennes første roman, Jeg lar deg gå, har fått en overveldende mottakelse internasjonalt, og er solgt til 24 land.

For fire år siden jobbet hun som politiinspektør, og en stor del av dagen besto av skriving. Vitneutsagn, referater fra rettssalen, saksvurderinger. Hun likte jobben, men savnet den kreative friheten. Hjemme hadde hun tre barn under tre år som så dagmammaen mer enn mamma, og dialogen med ektemannen gikk stort sett på e-post.

To års politipause
Hun bestemte seg for å ta en pause fra politiyrket, og prøvde seg i stedet som frilansjournalist på deltid. Det var vellykket, og da hun et halvt år senere fikk innvilget to års permisjon fra jobben, var hun ikke i tvil. Hun ville forsøke å skrive en roman som skapte de samme intense følelsene hun opplevde da hun mistet sin egen sønn. Dessuten hadde hun jobbet med en helt spesiell sak som politiinspektør.

Mistet sin egen sønn
– Det var en sak der en bilist drepte et barn for så å stikke av. Jeg ble ikke kvitt spørsmålet: Hva slags menneske kan gjøre noe sånt? Og hvordan kan en mor gå videre etter en slik hendelse? Flere år senere døde sønnen min av hjernehinnebetennelse, og jeg erfarte selv den traumatiske sorgen over å ha mistet et barn. Alt dette lå i bakhodet gjennom hele skriveprosessen, sier forfatteren.

Karakterer alfa og omega
Det var oppdagelsen om at du har styrken til å gå videre uansett hva du har vært gjennom, som skapte hovedkarakteren Jenna i Jeg lar deg gå. Mackintosh visste at Jenna flyktet fra fortiden, men ikke hvilken fortid. Da hun kom over en fryktelig sak på nettet, fant hun svaret, og hun begynte å skrive. Ti måneder senere var førsteutkastet ferdig, og så begynte den omstendelige redigeringen av teksten. Hun lærte én ting i den perioden: Neste gang skal hun bli bedre kjent med karakterene før hun begynner å skrive. I arbeidet med sin andre roman har hun bilder av karakterene hengende foran seg, og bakgrunnen deres er gjennomgått på forhånd. Karakterene er hennes viktigste våpen som forfatter.  

Elsker redigeringen
Arbeidsværelset hennes er et bøttekott – det eneste stedet der alt kan være akkurat slik hun vil det skal være. Gjennom skrivingen får Clare Mackintosh uttrykt seg på en måte som ikke er så enkel i muntlig form.
– Jeg får ofte spørsmål om hvilke tips jeg vil gi til dem som drømmer om å bli forfatter. Det handler om å bestemme seg for å gjøre alvor av drømmen. Dette koster, og på veien er et godt tips å lese alt du kommer over. Og høre på eksperter. Jeg har selv hatt en helt annen tilnærming til plot og karakterer i bok nummer to etter å ha fått gode råd. Da karakterene var etablert, skrev jeg ustanselig i tre måneder. Resultatet er et ufullstendig plot og en fortelling full av gjentakelser og løse tråder. Men nå kommer den fasen da jeg skrur alt sammen til det som forhåpentligvis skal bli en bedre fortelling enn Jeg lar deg gå. Det er nå magien skjer. Jeg elsker den fasen, sier Clare Mackintosh.

 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Jeg har ikke lyst på te, men tar imot kruset likevel. Med begge hendene rundt det bøyer jeg hodet over dampen til jeg skålder meg. Smerten prikker i huden, følelsen forsvinner fra kinnene og øynene svir. Jeg kjemper mot trangen til å trekke meg unna; jeg trenger denne nummenheten for å glemme bildene som stadig svirrer i hodet.
    «Vil du ha noe å spise?»
    Han tårner over meg, og jeg vet at jeg burde se opp, men jeg orker ikke. Hvordan kan han tilby meg mat og drikke som om ingenting har hendt? Jeg kjenner at jeg blir forferdelig kvalm, og jeg svelger unna den beske smaken. Han klandrer meg for det som skjedde. Han har ikke sagt det, men det trenger han heller ikke. Det er lett å se det i øynene hans. Og han har rett – det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham …
     «Nei takk,» sier jeg stille. «Jeg er ikke sulten.»
    Ulykken spilles av kontinuerlig i hodet mitt. Jeg prøver å pause den, men filmen lar seg ikke stoppe: kroppen hans smeller mot panseret, igjen og igjen. Jeg løfter kruset mot ansiktet enda en gang, men teen har kjølnet og varmer ikke huden nok til at det gjør vondt. Jeg kan ikke kjenne at tårene danner seg, men jeg ser de feite dråpene som sprekker når de treffer knærne mine. Jeg ser dem trekke inn i jeansen, og jeg skraper med neglen på en søleflekk på låret.
    Jeg kikker rundt meg i rommet i dette hjemmet jeg har brukt så mange år på å skape. Gardinene jeg valgte for å matche med putene; kunsten på veggene, som jeg delvis har lagd selv, delvis forelsket meg i og kjøpt på gallerier. Jeg trodde jeg lagde et hjem, men det ble aldri mer enn et hus.
    Hånden gjør vondt. Jeg kan kjenne pulsen som hamrer raskt i håndleddet. Denne smerten er kjærkommen. Jeg skulle ønske det gjorde mer vondt. Det var meg bilen skulle ha truffet.
    Han snakker igjen. Politiet er ute og leter etter bilen … vitner vil bli etterlyst i avisene … det kommer på nyhetene …
    Rommet snurrer rundt og jeg fokuserer på stuebordet, nikker når det virker naturlig. Han går to skritt mot vinduet, så tilbake. Jeg skulle ønske han kunne sette seg – han gjør meg nervøs. Hendene mine skjelver, og jeg setter fra meg den urørte teen før jeg mister den, men porselenet klirrer mot bordet. Han ser frustrert på meg.
   «Unnskyld,» sier jeg og kjenner en metallisk smak i munnen, før jeg skjønner at jeg har bitt gjennom innsiden av leppen. Jeg svelger blodet. Jeg vil ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å be om et papirlommetørkle.
    Alt har endret seg. Livet mitt ble endret i samme øyeblikk som bilen skled over den våte asfalten. Jeg kan se alt klart og tydelig, som om jeg står ved siden av og ser på. Jeg kan ikke fortsette slik.

Til toppen