Sluk (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 416
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202392499
Kategori: Romaner
Omtale: Sluk

Saabye er tilbake der det hele startet!

En stor roman som forener en strålende sommerfortelling fra Oslo på sekstitallet med et marerittaktig opphold i den amerikanske småbyen Karmack. Funder er seksten år den sommeren han tilbringer alene med moren, og seksti når vi til slutt møter ham på et behandlingssted i USA. Forfatteren selv understreker at romanen en en hyllest til den generasjonen kvinner hans mor tilhørte, og aller mest til henne.

En herlig forundringspakke!

Den uforglemmelige sommeren på Nesodden. En hyllest til mor og far. Oppvekst og dannelse på 60-tallet. Lars Saabye Christensen er tilbake der det startet med Beatles.

Kan prosa være poesi? Er det mulig å skrive vakkert om sin egen generasjons foreldre når du akkurat har mistet dem? Er ikke avstand i tid en forutsetning? Tydeligvis ikke. Saabye Christensens nye roman gir oss svarene. Sluk er en forundringspakke, så å si en bastard, av flere ulike sjangre. Det er som om forfatteren sier "Forsyn deg, kjære leser! Nyt hver eneste setning!" Det er nettopp det du gjør når du åpner boken. Du kan ikke dy deg, du kan ikke stanse, du sluker Sluk i en jafs. Og tenker at det går faktisk an å fornye seg ved å gjenta det beste av seg selv.

Den sommeren vi inntok månen
Først en prolog der hovedpersonen og hans far, arkitekten, står og ser på at Philipsbygget på Majorstua rives i april 2000. Når bygningen ligger i grus, går de hjem til mor, som har satt på middagen. Så er det sankthansaften 69, sommeren da mennesket landet på månen, og the sky ikke lenger var the limit. Vi er på Nesoddbåten. Chris, også kalt både Chaplin, Blackie og Funder, skal på hytta med mamma. En lang sommerferie ligger foran ham. Det skal vise seg å bli en sommer da tenåringen nærmer seg det mennesket han egentlig er. På godt og vondt.

Glede og kjærlighet
Første del av Sluk er et portrett av en generasjon svært mange av oss er en del av, en 60-tallsskildring vi gjenkjenner med glede. Med et tastatur fylt av både glede og kjærlighet, til tider svært personlig, geleider Lars Saabye Christensen oss tilbake til gamle tomter. Chris er en outsider, og har sine søkk, som forfatteren kaller dem, både fysisk og psykisk. Han skal bli dikter, og har med seg skrivemaskinen på hytta. Men flokene er mange, enten det dreier seg om tastene på skrivemaskinen, den første ungdomsforelskelsen til Heidi eller det ambivalente forholdet til Iver Malt, den skumleste gutten på Nesodden.

Trøster seg med Remington
Med en stor porsjon kjærlighet - og vemod - beskrives forholdet til moren, ja, hele hans generasjon av mødre. Lengter de etter sitt eget liv? Blir de noe av? Hele atmosfæren i den første delen av Sluk er preget av dette. Og hvor er far? Er det sant at han ble igjen inne i byen på grunn av et brukket ben? Chris - eller Funder som han selv velger å kalle seg - trøster seg med sin Remington Portable, men samtidig ønsker han at hele verden skal se søkkene hans. "Vær så snill, se dem!"

Herlige sommerfølelser
Sluk består av to korte prologer, to romaner som henger sammen. Sommeren på Nesodden er grunnmuren i romanen, den er gjenkjennelig og jordnær, hvem av oss har ikke følt oss som en sinke i ungdommen? Og hvem har ikke kjent den rastløse, inderlige sommerforelskelsen da vi var seksten? Du humrer deg gjennom vakre, nesten poetiske passasjer, og tenker at det er godt at noen er i stand til å forene den vage virkeligheten med litterære gullkorn slik Lars Saabye Christensen gjør det. Du har nok allerede skjønt det. Denne kommer du ikke utenom. Denne må du bare lese!

Av Bernt Roald Nilsen

 

... så originalt, elegant og poetisk at den slår meg helt ut.
- Cathrine Krøger, Dagbladet

... et uslåelig tilbud til norske bokelskere.
- Rune Hallheim, Aftenposten

Til toppen

...den gir en uvanlig leseropplevelse som denne leser ikke ville vært foruten
Jon Åge Fiskum, Trønder-Avisa

Andre utgaver

Sluk
Bokmål Lydbok-CD 2012
Sluk
Bokmål Lydbok MP3-CD 2012
Sluk
Bokmål Ebok 2012
Sluk
Bokmål Nedlastbar lydbok 2012
Sluk
Bokmål Heftet 2013

Flere bøker av Lars Saabye Christensen:

Om forfatter Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen:

En tilværelsens amatør

Amatøren het den første romanen hans, og han har sagt at alle hans romaner kunne hatt akkurat den tittelen. Gjennom alle hans karakterer har han utforsket hva det vil si å snuble gjennom livet etter noe man ikke vet hva er.

Om det er Kim Karlsen, Barnum Nilsen eller Bernhard Hval er underordnet. Han skriver gjerne om mennesker som sliter med stor usikkerhet og manglende oversikt over seg selv. Mennesker som tar gale valg og opptrer klossete. Sånn er det også i hans nye roman Sluk. Karakterene henger ofte i en tynn tråd, og den tråden er spunnet av tilfeldighetenes skygge, for å bruke et av Lars Saabye Chrstensens egne sitater.

Bare Saabye er Saabye
Jeg tror det er Arne Scheie som har sagt at bare fotball er fotball. Så avansert kan det sies. Det er fristende å stjele litt, og si at bare Saabye er Saabye. I førti år har han konstruert sitt littærere univers, som vi kaller Saabysk. Oslo er sentral, det Saabyske tar alltid utgangspunkt i den Osloske virkeligheten. Så også i Sluk, der han han tar oss med på hytta på Nesodden den berømmelige sommeren 1969.

Gjenkjennelig jordnært
Dette Saabyske, som så mange av oss ikke kan få nok av, hva er det? Jo, vi kjenner oss igjen. Denne outsiderposisjonen som han fremstiller så lekent, så humørfylt. Så morsomt og sårt. Det er så gjenkjennelig jordnært, vi tar den i forsvar, vi er karakterene hans. Det er en skrivekunst å krype inn under huden til leseren med karakterene som instrument. Vi har alle snublet i lave dørterskler og ledd på de gale stedene. Vi har alle våre kroppslige søkk, enten fysisk eller psykisk, som Funder i Sluk.

Egenrådig og folkekjær
Få andre forfattere er så litterært egenrådige og på samme tid så folkekjære som Saabye. Han pendler som det passer ham. Mellom diktsamlinger, noveller, hørespill, filmmanus, barne- og ungdomsbøker, reiseskildringer, sangtekster, musikalske utgivelser og selvsagt romaner. En sorgmunter forfatter, vil kanskje mange si, men det er for enkelt. Det ligger et essensielt mørke under det sorgmuntre i flere av verkene, Kim Karlsens to hundre sider lange dødsralling i Bisettelsen er et strålende eksempel på at dødens alvor kan kles i en munter språkdrakt. Eller når han skriver at Funder i Sluk har en personlig rekord i lykke på tjue sekunder. Det er så Saabysk at jeg fryser på ryggen.

Leker med tanken
Jeg har skrevet at "han er en fyr som beveger seg på skrå gjennom livet med krum nakke og blokk og blyant i hånda" i et intervju. Han ville fortsatt ha skrevet på skrivemaskin, og ikke PC, hvis han fikk lov. Helst ville han antagelig ha spilt elektrisk gitar i et rockeband, og vært playmaker på Frigg. Å bli arkeolog var selve drømmen en gang i tiden, men han ble en tilværelsens amatør. En som skriver og skriver og skriver. En ekte forfatter. Eller som han selv sier det så fint og følsomt: Jeg leker med tanken. Det er den jeg leker mest med. Jeg har ingen andre å leke med.

Av Bernt Roald Nilsen

7 SPØRSMÅL TIL LARS SAABYE CHRISTENSEN:

1. Hvordan fikk du ideen til Sluk?
Den har vokst sakte men sikkert. Det begynte med sangene som min mor pleide å synge, for seg selv, eller for oss, hennes ungdoms slagere, sanger som jeg har lært å sette mer og mer pris på, så som Over the Rainbow, We´ll meet again, Bei mir bist du schön, og ikke minst Blue Skies, som også er en sang som høres gjennom hele romanen. Jeg har søkt etter en letthet, en oppdrift, som disse sangene uttrykker, og det har ikke vært lett.

2. Hva er egentlig hovedtema i romanen?
Kanskje det er flere hovedtemaer, som fletter seg inn i hverandre? Jeg tror det. Blant annet kjærlighet og ærlighet, ganske enkelt og ganske vanskelig. Men kanskje et ord som trofasthet er sentralt.

3. Hvordan var det å skrive Sluk?
Det var både tungt og lett. Den er skrevet etter at mine foreldre døde, for tre år siden, og bærer preg av det, i den forstand at jeg ville skrive en slags hyldes til den generasjonen de tilhørte, og da særlig min mor. Mors-skikkelsen i romanen er for meg hovedpersonen.

4. Tanker om forholdet plot/karakter. Hva er viktigst?
Jeg tenker egentlig ikke i de baner. Jeg sitter ikke og pønsker ut plot. Det er karakterene som interesserer og bryr meg.

5. Hvordan jobber du når du skriver romaner?
Jeg kjøper meg en dress som er to nummer for liten, sulter meg til den passer og da begynner jeg å skrive, disiplinert, sulten og målrettet, hver morgen. fra kl 06.00 til jeg er ferdig. Det kan ta en halv time eller fire timer. Jeg vet alltid hva jeg skal skrive. Men idet jeg begynner, dukker alltid noe annet opp i stedet. Så jeg vil kalle skriveprosessen for målrettet intuisjon.

6. Sluk handler også om outsiderne i samfunnet vårt. Tanker om det?
De dukker alltid opp. De er mine folk. De står meg nærmest. Her er fortelleren også en outsider. Han får til og med en diagnose på at han er det. Det har noe med perspektivet å gjøre, den allmenne synsvinkelen, og i den ligger det som kobler tema til budskap: solidaritet.

7. Litt om sammenhengen mellom den første og den andre hoveddelen av Sluk?
Det er jo en bastard av en roman dette her. Hoveddelen, som også har tittelen Sluk, forholder seg til den andre fortellingen, Mellommannen, som kron og mynt. De er altså like mye verdt. Jeg har også gitt plass til noen av fortellerens, Funder, dikt, i tillegg er alt rammet inn av prolog og epilog. Dette høres komplisert ut, noe det på ingen måte er. Det er såre enkelt. Jeg ser på hele romanen som en sang, med vers, refrenger og broer. Så kan leseren føye til sin stemme.

Til toppen

Utdrag

Mor kommer ut fra salongen likevel, akkurat som hun pleier å gjøre, og stiller seg ved siden av meg. Hun har som vanlig kjøpt to båtis, det passer liksom om bord i Prinsen, ikke sant, hva ellers skulle man spise, nøtteis, nei, det passer bedre på land. Vi pleier å le litt av dette. Dette er uansett vår lille greie og nå spiser vi hver vår båtis mens vi ikke sier noe. Mor har på seg et blått skaut som er knyttet stramt under haken, omtrent som en sydvest, og hun virker som vanlig annerledes enn hun er resten av året. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, kanskje det er en slags skjødesløshet, uvørenhet, hun som ellers pusser alle vinduene annenhver dag og støvsuger hver eneste, hun som alltid holder masken, koste hva det koste vil. Alt som ikke blir sett har heller ikke hendt. Alt som ikke blir sagt finnes ikke. Mors perfekte verden er den usynlige. Kan hun også føle denne friheten som åpner rom hvor alt er mulig, denne friheten som innebærer, i hvert fall når det gjelder meg, at man samtidig må lukke dørene bak seg, en etter en i samme fart, hvis ikke vil man bare bli stående rådvill og livredd uten å komme videre? Kan hun oppleve min frihet? Det er skautet som er mors tegn. Det er hennes uniform når hun innrulles i sommerens armé. Så enkelt er det. Hjemme bruker hun aldri skaut, til nød innendørs, når det røyner på, men ute, ute blant mennesker i de brede gatene? Aldri. På landet, som vi kaller det, enda vi kan se Rådhuset fra altanen, tar hun seg den friheten. Vi nærmer oss Tangen brygge. Der står som vanlig Iver Malt og kaster med boks. Han har ikke fiskestang, så i stedet har han surret snøret rundt en blikkboks, skrudd fast et håndtak inni og der har du snurrevaden hans. Han er kledd i digre og ganske skitne kortbukser, helsetrøye, en skyggelue fra Essostasjonen oppe ved Senteret hvor faren hans jobber når han er edru, og på føttene har han ingenting. Iver Malt går alltid barbeint, i hvert fall hele sommeren. Hva han gjør ellers i året har jeg ikke peiling på, men det skulle ikke forundre meg om han gikk uten sko da også. Han er nemlig fastboende. Han tilhører ikke feriefolket. Han reiser ikke noe sted. Han blir. Han bor i brakkene som stod igjen etter tyskerne ute på Signalen, rett bortenfor brygga. Vi er visst jevnaldrende. Det er alt jeg vet om ham. Men det går mange rykter om familien Malt, at faren aldri er edru, at de har en mannevond hund som ikke kan gjø, at moren hans er tyskertøs og har enda en sønn, som altså er Ivers halvbror, og som ble tatt fra henne så snart han var født og plassert på et hjem fordi han var hakket mer evneveik og forsinket i hue enn hun som hadde pult med tyskerne og fått en uønsket bastard av en tyskerunge. Noen gikk til og med så langt som å kalle henne hore, og ikke bare det, men også en landssvikerhore. Sånn omtrent gikk ryktene om familien Malt på Signalen og de fleste trodde på dem.

Til toppen