Sterke kvinner forut for sin tid

Martha Hall Kerry toppet bestselgerlistene med Villrosene og Syrinpikene. Nå er hun her med Solsikkesøstre, et fremragende historisk drama basert på sanne hendelser.

Solsikkesøstre er den tredje og siste romanen om den historiske Caroline Ferridays familie. Denne gang er handlingen lagt til borgerkrigen i USA fra 1861 til 1865, og vi følger Carolines tippoldemor og hennes sju døtre. Alle sju var sterke kvinner langt forut for sin tid, og den ene er en av tre kvinnelige hovedkarakterer i Solsikkesøstre. Forfatteren er opptatt av strukturen i boken:

Tre kvinner i sentrum i alle tre bøkene

–De to andre bøkene mine om Carolines familie er Syrinpikene fra den andre verdenskrig, og Villrosene fra den første verdenskrig. Akkurat som i disse bøkene har Solsikkesøstre tre kvinnelige hovedkarakterer. Georgy er basert på Carolines tante Georgeanna Woolsey, og Jemma på en 17-årig slave på en tobakkplantasje. Plantasjeeier Anne-MayWatson er produkt av min egen fantasi, sier Martha Hall Kerry.

Mye research på plantasjer og museum

Favorittkarakteren hennes i Solsikkesøstre er Jemma, den unge slaven som lider så grusomt selv om hun har familien rundt seg på plantasjen (bortsett fra tvillingsøsteren som er solgt). Det skal bli enda verre tider for Jemma, for så å snu, og forfatteren innrømmer at kapitlene om Jemma var både tårefylte og vanskelige å skrive. Hun bodde i Atlanta da hun researchet boken, og besøkte flere plantasjer (som nå er museer) for å forstå hvordan slavene hadde det. En rikholdig avdeling om slaveriet på Atlanta Historic Museum var også til stor hjelp.

Et helt tilfeldig besøk dannet grunnlaget

–Selv om dette er min tredje bok, er jeg fortsatt i sjokk. Jeg trodde ikke at noen ville lese min første bok Syrinpikene da jeg skrev den, og at den ble så godt mottatt var en stor overraskelse. Trilogien har forandret livet mitt, og jeg er så takknemlig for at mannen min foreslo å besøke Bellamy-Ferriday House på en grå morsdag for mange år siden. Uten det besøket ville bøkene mine aldri ha blitt skrevet, sier forfatteren.

Fra journalist til bestselgende forfatter

Å skrive har alltid vært det viktigste for Martha Hall Kerry. Som 11-åring dro hun på skrive-camp med overnatting, og hun elsket det. Men forfatterdrømmen satt langt inne. Den trodde hun var forbeholdt skrivere med et helt spesielt talent og ditto fantasi. Så hun tok en master i journalistikk, og skrev reklametekster for kampanjer i trykksaker og på TV i mange, mange år. Den nevnte tilfeldigheten fikk henne til å prøve å skrive skjønnlitterært, det har hun aldri angret på, og nå er hun en verdenskjent forfatter.

Kommer med to romaner i en ny sjanger

–Disse tre bøkene er historiske romaner basert på mye research og sannheter. Mine to neste romaner er lagt til den kalde krigen, og er nok mer en slags samtidsromaner fylt av spenning. Det er godt å skrive i en annen sjanger etter trilogien, men det betyr ikke at jeg ikke kommer til å skrive flere historiske romaner. Jeg liker bare å fortelle det jeg mener er en god historie, uavhengig av sjangre, sier Hall Kerry og legger til at hun allerede kjenner kribling i kroppen for hvordan hennes nye sjangervalg vil bli mottatt.

Tre voksne barn er strenge manuslesere

Rent privat er Martha Hall Kerry mor til tre voksne barn som hun omtaler som manuslesere å stole på; fra dem får hun høre sannheten. Ektemannen Michael er den første som leser manus når hun er ferdig, alltid med gode råd, og han elsket ikke minst Solsikkesøstre fordi han er så opptatt av borgerkrigen. Martha og Michael reiser mye sammen, både for å gjøre research og kose seg, og de var blant annet sammen på en fenomenal reise i Paris og Russland for å gjøre research før Villrosene ble skrevet. Ellers er Frankrike og Italia favorittlandene, så skulle det komme en bok av henne med base i disse landene, ville ikke det være noen overraskelse.
–Så må du ikke glemme hele familiens kjæledegge, hunden Oliver, sier hun når intervjuet går mot slutten. Oliver er alltid en trofast venn når bestselgerforfatter Martha Hall Kerry setter seg til tastaturet.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Da lyden av kanonene tiltok utover morgenen, begynte de syke soldatene våre å røre på seg. Mor, som var lagd av sterkere stoff enn oss andre, klarte seg helt fint uten søvn, der hun satt på en kasse i skyggen av en snor med tørrfisk og skrev et brev til Henry Rauchs far. Jeg hadde akkurat begynt å dele ut flasker med melkepunsj til mennene som var i ferd med å våkne, da Frank Bacon slo opp klaffen i teltet vårt og kom inn.
Han gikk mellom sengene og stoppet her og der hos en pasient for å si et vennlig ord eller løsne eller rette på en stropp eller en bandasje. Så kom han bort til meg, høy og alvorlig, med et lite følge etter seg.
Da han kom nærmere, slo det meg at Mary hadde hatt rett slik hun alltid hadde – jeg hadde savnet ham, det vennlige ansiktet og de skarpe øynene hans. Han bar med seg den svarte legevesken sin og hadde på seg en hvit skjorte, åpen i halsen og med ermene brettet opp så de solbrune underarmene hans kom til syne. Selv omgitt av så mye lidelse og død var det som om han på en eller annen måte klarte å framkalle en mer optimistisk følelse overfor alt sammen. Hvordan hadde han klart å holde seg glattbarbert på dette forferdelige stedet?
Jeg løp bort til ham og strakte ut hånden. «Så innmari glad jeg er for å se deg, Frank.» Han tok meg raskt i hånden. «Godt å se deg også. Vi har arbeidet ute ved en sanitetsstasjon i felten.»
«Jeg har så mye å fortelle deg. Siden vi snakket sammen sist, har jeg fått mange ideer til prosjekter vi kan vurdere.»
Nathan, som vi hadde møtt i Washington, kom og stilte seg ved siden av Frank.
«Husker du Nathan?» spurte Frank.
«Naturligvis.» Jeg håndhilste hjertelig på ham.
«Så hyggelig å se deg igjen.» Frank snudde seg, grep Bethadas arm og ledet henne varsomt fram. Hun hadde på seg en burgunderrød kjole med nydelige, åpne pagodeermer, den typen det var aller dyrest å lage, og en fransk kyse som lignet på en jeg hadde beundret i magasinet Godey’s Lady’s Book.
«Og du husker vel Bethada?»
Jeg nikket til henne. «Naturligvis.»

Til toppen