Heltinner fra virkeligheten

–Da jeg fant et gammelt avisutklipp om Eliza Ferriday i huset der hun bodde, forsto jeg at jeg måtte la henne få sin egen bok. Det ble starten på Villrosene.

Forfatter Martha Hall Kellys romaner er historier om heltinner fra virkeligheten. Debutromanen Syrinpikene handlet om Caroline Ferriday, datter av Eliza, og føk rett inn på New York Times bestselgerliste for noen år siden. Allerede her viste forfatteren en sjelden evne til å balansere sømløst mellom det vonde og det vakre. Nå har hun skrevet historien om Carolines mor, Eliza, og hennes bestevenninne Sofija, som er en del av det russiske aristokratiet. Vi blir også godt kjent med Varinka, ei fattig bondejente som jobber som hushjelp hos Sofija.

Russisk basar på Manhattan

–Avisutklippet handlet om at virkelighetens Eliza brukte den store leiligheten sin på Manhattan som basar. Der lot hun hviterussere som måtte dra fra landet sitt uten noen ting under første verdenskrig, selge ulike håndverksartikler. Jeg ville finne ut hva Eliza gjorde for disse kvinnene, og forsket så mye som mulig på russerne og miljøet de kom fra. Slik dukket Sofija opp, basert på livet til Edith Sollohub, en grevinne fra St. Petersburg, som mistet alt hun eide under revolusjonen. Varinka, den tredje kvinnen, er resultat av grundig research og min egen frodige fantasi, smiler Martha Hall Kelly.

Skjebnesvangre konsekvenser

–Jeg likte å skrive Syrinpikene fra ståstedet til tre sterke kvinner, og flette historiene deres sammen. Jeg har gjort det samme med Villrosene. Jeg var mest involvert i historien til Eliza fra start, men etter hvert ble Sofija en sterkere karakter som imponerte meg. Hennes reise fra å være en del av tsardynastiet til å bli en nødlidende kvinne på flukt, var en rørende skriveprosess. Varinkas rolle er annerledes. Hun er ei landsens bondejente, og tilfeldigheter gjør at hun får jobb som barnepike for sønnen til Sofija når Sofija må flykte ut på landstedet. Ansettelsen av Varinka viser seg å få skjebnesvangre konsekvenser, ifølge forfatteren.

Research i Russland og Paris

Martha Hall Kelly legger ned solid historisk research. Før hun skrev Syrinpikene, der andre verdenskrig dannet bakteppe, besøkte hun Tyskland og Polen. I Villrosene er Sofija kusinen til den russiske tsaren. Martha og ektemannen brukte mye tid på å sjekke ut palasser i St. Petersburg og den fattige landsbygda rett ved. Paris spiller også en viktig rolle i Villrosene, mange emigranter havnet her. Rue Daru i Paris ble russiske flyktningers episenter under første verdenskrig. Det var dessuten her vennskapet mellom Eliza og Sofija så dagens lys. Så selvsagt måtte Martha og mannen bruke tid på research også i Paris!

Karakterer som vil noe

–Jeg er visst i overkant besatt av dette med vennskap. Begge de første bøkene mine handler om vennskap, og det er også tema i min neste bok. I Villrosene er vennskapet mellom Eliza og Sofija sentralt fordi de mister kontakt når krigen først bryter ut, etter å ha skrevet brev til hverandre hver eneste dag. Eliza forstår at Sofija er på flukt, og bruker mye av livet sitt til å finne henne. Eliza og Sofija ønsker virkelig å se hverandre igjen i live i en tid da krig og død regjerer. Drømmen om å sees igjen er en sterk drivkraft i Villrosene, slår Hall Kelly fast, uten å love at ønsket blir oppfylt.

Flaks og tilfeldighet

–Det var rett og slett flaks at jeg kom over den virkelige historien, som danner bakteppe for Syrinpikene og Villrosene, og for den neste romanen min. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg tok en tur innom Bellamy-Ferriday House den dagen da alt startet. Og slik var det faktisk også med det russiske aristokratiet, via tilfeldigheter fikk de privilegier i samfunnet. Sofija i Villrosene forstår dette, og er takknemlig for det livet hun får leve, men mange andre rundt henne tar det bare for gitt.  

Troen på det gode i mennesket

Leserne bruker ord som «minneverdig», «klok» og «overbevisende» om Hall Kellys bøker. Intensiteten, troverdigheten og kjærligheten trekkes frem, og at bøkene hennes gjør noe med oss. Vi er inne i karakterene hennes. Som hun selv sier det: Når jeg skriver i jeg-form, er det lett å dykke ned i alle karakterene mine, de gode så vel som de onde. Men den aller viktigste årsaken til suksess ligger stødig plassert mellom linjene i Villrosene: Den energiske troen på det gode i mennesket.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Gjennom forgylte dører som var slått opp på vidt gap, kom vi inn i den enorme ballsalen med vegger dekt av skimrende turkis silke. I høye speil glitret det i gjestenes brokade, silke og perler, opplyst utelukkende av blafrende vokskjerter som brant i lysekronen over oss. Svære klynger med tårnende palmer, blomstrende appelsintrær og en enorm asalea i full blomst vaiet i brisen fra de åpne vinduene.
Eliza gispet. «Å Sofija, jeg har aldri sett et sted som dette før. Bare se på plantene.»
(…)
«Jeg skal presentere deg for tsarinaen, men vi må vente på tur», sa jeg og tok med meg Eliza bort for å stille oss i køen.
«Jeg aner ikke hva vi skal snakke om.»
Jeg trakk Eliza inntil meg for å hviske henne i øret, og hegrefjærene i turbanen hennes strøk mot kinnet mitt. Hvor mange stakkars fugler hadde måttet bøte med livet bare for kostymene til dette ene selskapet?
«Hun kommer til å stille deg spørsmål, for det meste om du har barn. Hun har en ringeknapp under foten som hun trykker på når det er på tide å bevege seg videre, og da fører hoffdamene hennes deg bort.»
Køen bevegde seg sakte. Etter hvert som rommet fyltes med folk, begynte vi å bli varme, og pelskostymene luktet som våte dyr. Mens vi sneglet oss framover mot tsarinaen, fikk jeg et glimt av henne, der hun satt med et funklende vell av diamanter på brystet og som vanlig så ut som om hun kjedet seg. Innså hun at ansiktsuttrykket hennes avslørte alt hun tenkte?
Eliza lente seg mot meg. «Tsarinaen er vakker. Men hun ser ikke lykkelig ut i det hele tatt.»
«Hun hater store selskaper. Hun vil mye heller lese en bok.»
«Hvor er tsaren?»
«Nede i Krasnoje Selo. Han har mer enn nok å ta seg av for tiden.»
(…)
Plutselig kom det et fryktelig rabalder fra ute i vestibylen, med rop og dameskrik. I de gylne dørene dukket en mann i palassets fløyelsuniform opp, holdt en pistol i været og ropte: «Lenge leve friheten!»
Eliza slo armene rundt meg idet mannen skjøt opp i taket så det regnet gips ned på oss begge. Musikerne reiste seg og sluttet å spille.
Jeg kunne knapt puste idet vaktene føyste tsarens mor og tsarinaen ut av tronene og løp ut med hoffdamene hakk i hæl. Andre vakter brøt mannen i golvet før de dro ham med seg ut.

Til toppen