«Bare ring og spør etter Jane …»

– Boken min handler først og fremst om morsrollen. Om det å ønske å bli mor, og det å ikke ønske å bli mor, samt alle gråsonene imellom, sier Heather Marhall om sin kritikerroste roman Spør etter Jane.

– Enten du velger å få barn eller ikke, er det en stor avgjørelse. Om du vil ha dem, men ikke kan, eller ikke vil ha dem og ender opp gravid. Spør etter Jane handler om alle disse store spørsmålene i kvinners liv, sier Heather Marshall. I boka blir vi kjent med tre kvinner hvis liv er bundet sammen av et forsvunnet brev. Morskjærlighet og et hemmelig nettverk av kvinner som kjemper for retten til å velge, står sentralt.

Ble selv gravid

Marshall ble selv gravid med sitt første barn mens hun skrev boka.

– Mitt barn var veldig etterlengtet, men det kan likevel oppleves litt skremmende å være gravid. Jeg klarer nesten ikke å forestille meg hvordan det er å bli gravid mot sin vilje, å ikke ha bestemmelsesrett over egen kropp med rett til å avslutte svangerskapet om jeg hadde ønsket det. Den tanken er forferdelig. Like forferdelig er tanken om å bli fortalt at jeg ikke får lov til å beholde mitt eget barn, at foreldrene mine, staten og kirken sammen skal ta beslutningen for meg om at jeg må gi fra meg barnet, uansett hva jeg selv vil – som jentene på mødrehjemmene opplevde etter krigen, sier Marshall.

Tvunget til å gi bort barna

St. Agnes’ hjem for ugifte mødre i romanen er fiktivt, men representere de mange ekte mødrehjemmene som fantes i mange land – blant annet Canada – i etterkrigstiden. Nesten 600.000 fødsler ble registrert som «uekte» i Canada mellom 1945 og 1971, og over 300.000 mødre ble tvunget eller overtalt til å overgi barna sine til adopsjon i mødrehjemsystemet. De var offentlig finansiert og hovedsakelig drevet av kirker.

– I årene etter andre verdenskrig var det sterkt press om å utvide kjernefamilien. For de som ikke var i stand til å få egne biologiske familier, var adopsjon et attraktivt alternativ, og det førte til stor etterspørsel etter hvite spedbarn. Fargede mødre ble ikke så ofte sendt til disse mødrehjemmene, da fargede barn ble ansett som mindre ønskelige, eller til og med umulig å adoptere bort, sier forfatteren.

– Da jeg drev research på disse institusjonene i Canada og USA, viste førstehåndsberetningene at de fleste unge kvinnene beskrev tiden ved disse hjemmene på en skala fra moderat ubehagelig til grov mishandling. Jenter ble tvunget til å skrive under adopsjonspapirer, og mange ble fortalt at barna deres hadde dødd. Jeg tok et spesielt bevisst valg i boka om ikke å overdrive det jentene må ha tenkt, følt og opplevd på et sted som St. Agnes’ i 1960-årene, sier forfatteren. 

Jane-nettverket

En viktig del av romanen er Jane-nettverket, bygget på en miks av de mange undergrunnsnettverkene som fantes i storbyene rundt om i verden før abort ble lovlig. Slike nettverk finnes fortsatt i dag i land der abort er ulovlig. I Canada ble abort legalisert i 1988.
«Bare ring rundt til legekontorene og spør etter Jane. Da vil du etter hvert finne noen som jobber i nettverket» er oppfordringen en av romanens karakterer får, om hun skulle trenge en trygg abort. Navnet Jane er ekte, hentet fra et nettverk som opererte i Chicago.

– Til alle frivillige i «Jane-nettverk» som har gjort og fortsetter å gjøre store ofre, og som risikerer å bli arrestert eller slått ned for å hjelpe kvinner å få tilgang til trygge aborter: Jeg takker dere fra det innerste av mitt blødende feministiske hjerte. Fordi disse organisasjonene har vært ulovlige, er identiteten til de fleste deltakerne ukjent, men jeg håper at boken min har bidratt til å gi dem en stemme og løfte frem deres enorme bidrag til historien om kvinners rettigheter og menneskerettigheter, sier Marshall.

Redaksjonen

Til toppen

Når Evelyn Taylor ankommer St. Agnes’ hjem for enslige mødre, er hennes første tanke at hun vil være heldig om hun kommer levende herfra.
Det ser ut som en forlatt herregård, der beboerne for lenge siden pakket sammen all glede de måtte ha og overlot nøklene til rottene og den klatrende eføyen. Det var kanskje et vakkert herskapshus en gang, med karnappvinduer i øverste etasje, yttervegger kledd i dypbrun tegl og omgitt av frodige trær. Når Evelyns far stanser bilen i veikanten foran huset, vandrer blikket hennes oppover, og hun får øye på et par tomme øyne som stirrer tilbake på henne gjennom et av vinduene i øverste etasje. To hender dukker frem bak gardinene og haler jenta bort. Evelyn blunker, og skikkelsene er borte. Hun undrer seg kort over om hun bare forestilte seg dem. Det ligger en skremmende atmosfære over stedet, og en kald følelse av frykt brer seg i magen til og med før hun har åpnet bildøren.
Faren blir sittende i førersetet og stirre resolutt på et punkt rett foran seg, et eller annet sted på bilpanseret. Hun lurer på hva som foregår i hodet hans nå. Han kremter.
«Ja, ha det bra, da», sier han og unngår å møte blikket hennes.
Evelyn griper etter dørhåndtaket og kommer seg ut på veien, hun åpner bakdøren og haler ut kofferten sin. Faren tilbyr seg ikke å hjelpe. Han har ikke engang skrudd av motoren.
(…)
«Du må være Evelyn Taylor.» Det var ikke et spørsmål. «Ja, kom inn da, og la oss få ta en titt på deg.»
Hun tar et par skritt bort fra døren, og Evelyn går over terskelen. Nonnens kalde øyne får henne instinktivt til å legge en hånd over magen, noe hun angrer på i det samme.
«Du trenger ikke gå og holde rundt deg selv som et stakkars bortkomment lam. Det var deg selv som rotet deg og barnet ditt inn i denne floken.» Hun nikker mot Evelyns fremdeles flate mage. «Det er ingen her som hverken har tid eller lyst til å synes synd på deg.»
Evelyn lar hånden falle.
«Kom inn i stuen. Jeg heter søster Mary Teresa, og det er meg som er bestyrerinne på St. Agnes’.»
Nonnen marsjerer inn en dør fra forstuen, og Evelyn følger etter som en lydig hundevalp. Idet hun går inn gjennom dørbuen, ser hun det vakre blyglassvinduet i vinduet over dørbjelken og krusifikset som er spikret opp på veggen ved siden av.

Til toppen