Vidunderbarn av Roy Jacobsen (Innbundet)

Vidunderbarn (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 265
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202305246
Kategori: Romaner
Omtale Vidunderbarn

Hun ankommer mutters alene, med Grorudbussen

Den nye romanen til Roy Jacobsen skildrer et forvirret år i en ung gutts liv. Finn er ti år og bor alene med moren sin i en boligblokk på Årvoll i Oslo. Faren, som var kranfører, omkom i en kranulykke på Akers Mek. Men før han døde, hadde han allerede forlatt moren til fordel for en annen kvinne. Så det har egentlig alltid vært de to, mor og Finn.

Romanen foregår i Berlinmurens og president Kennedys og Juri Gagarins år – 1961. Livet er elektrisk, vakkert og hardhendt sosialdemokratisk. Finn er ingen ensom stakkar. Han er smart og har venner, han er ute i gata blant gutta. Men han er heller ikke av de aller tøffeste – liten av vekst som han er, og dessuten flink på skolen. Til nå har hans verden stort sett vært trygg og fin. Men en dag ankommer en mystisk liten halvsøster, en jentunge på seks år som er datter av den avdøde faren og en narkoman mor. Hun ankommer mutters alene, med Grorudbussen. Hun heter Linda og er liten og tykk og fredelig. Eller som Finn tenker i ettertid: Det var den svarte novemberdagen da Svakheten gikk av Grorudbussen med en atomladning i en liten lyseblå koffert og snudde opp ned på tilværelsen.




En hyllest til barndommen

Det begynner med at mutteren og Finn skal pusse opp. Mor og sønn. Det verden stort sett består av, ifølge Roy Jacobsen. Men Vidunderbarn er så mye mer. Det er svik og rettferdighet og hverdagens mirakler. Og en herlig skildring av å vokse opp i blokk på sekstitallet.

Tror du at vidunderbarn er ekstremt musikalske, har høy IQ eller høy språklig intelligens? Etter å ha lest Vidunderbarn vet du at det er barn som har den elektriske følelsen av å rett og slett være barn. De elsker det livet som i neste øyeblikk kan vise seg å være livsfarlig. Akkurat slik var Finn og Linda og alle de andre barna i Traverveien.

Kjernefamilie på to
Vi er i president Kennedys år. Faren til Finn er borte etter skilsmisse og arbeidsulykke. Men moren er der. Med syvogførrelleve, stemorsblomster og nymotens hårlakk. Og uten tro på seg selv. De er en familie på to. I daglig vater. Men så begynner ting å skje. Først flytter leieboer Kristian inn med TV og spennende historier. Og så lillesøster Linda, som Finn ikke visste at han hadde …

Små mirakler
Så dukker alle de andre opp. Freddy I, Essi og resten. Alle har sin plass i Vidunderbarns beretning om vennskap på tvers av skillelinjer og oppdragelse. Vi er med på små mirakler i hverdagen. For eksempel når de tar båten til Håøya og ligger og spionerer på Stappmett, et overveldende kobberbrunt vesen som soler seg naken. Eller når de feirer komitragisk julaften i familien. Eller når det brygger opp til slåsskamp i gata. Vi suges inn i universet Roy Jacobsen presenterte for oss da han skrev Seierherrene. Vi er tett på, men Vidunderbarn er ikke en oppfølger. Det er en helstøpt kjærlighetserklæring til barndommen, og den står fjellstøtt på egne ben.

Svik og rettferdighet
Roy Jacobsen viser enda en gang at han er en fantastisk forteller. Han skriver enkelt og ujålete, slik at virkeligheten kryper sakte, men sikkert inn i deg. Han skriver følsomt uten å bli sentimental. Maskulint uten å bli barsk og misforstått. Finns rettferdighet og følelser for halvsøsteren Linda er bare én av mange grunner til å lese Vidunderbarn. For når moren svikter seg selv og Linda, er det Finn som gjør opprør for at balansen i den vesle familien gjenopprettes. Så lenge det varer …
 
Av Bernt Roald Nilsen



Og dette mener pressen om Roy Jacobsen og hans forfatterskap:


om hans store gjennombruddsroman SEIERHERRENE (1991):

”Stort bedre har det ikke vært fortalt på denne siden av Hamsun.”
                       Tinic Talén, VG

”Dette er en av de sterkeste skildringene jeg har lest om fattigliv og fattigkultur i Norden.”
                       Lars Olof Franzén, Dagbladet.no


om FROST (2003):

”Roy Jacobsen er en gudbenådet forteller.”
                       Øystein Rottem, Dagbladet

”En stor seier for den moderne romanen. Roy Jacobsen beviser med denne romanen at han ikke har glemt det viktigste av alt: Den gode fortellingen.”
                       Stefan Spjut, Svenska Dagbladet


om HOGGERNE (2005):

”Han er en fantastisk forteller, Roy Jacobsen. Han skriver enkelt og ujålete, følsomt uten å bli sentimental, maskulint uten å barske seg.”
                       Cathrine Krøger, Dagbladet

”Nok et eksemplarisk skriftstykke fra Roy Jacobsen.”
                       Terje Stemland, Aftenposten


om MARIONS SLØR (2007):

”MARIONS SLØR er en topproman som fortjener mange lesere!”
                       Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

”Årets Roy Jacobsen-bok føyer seg pent inn i rekken av sterke bøker fra den kanten.”
                       Sindre Hovdenakk, VG

Til toppen

Vinner av bokhandlerprisen 2009

Andre utgaver

Vidunderbarn
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Vidunderbarn
Bokmål Heftet 2010
Vidunderbarn
Bokmål Ebok 2010

Flere bøker av Roy Jacobsen:

Utdrag

”Ja, han er så flink at,” sa mutteren med en liten knekk i stemmebåndene. ”Jeg ville aldri ha klart meg uten ham.”
   Som er en setning jeg liker ganske godt, for det skulle ikke så mye til for å vippe mutteren av pinnen på denne tida, selv om vi bodde i hus av armert betong med svalereir på loftet og naboer som satt i ro på balkongene sine og drakk kaffe eller sto med hue under et bilpanser i time etter time og syslet med en bønn; jeg kunne både lese og skrive bedre enn de fleste, og lønningene hennes kom når de skulle hver fjortende dag, ja, selv om det egentlig aldri skjedde noe som helst her, så var det akkurat som om vi i ett sett var omgitt av farer som vi bare så vidt var så heldige å unngå, så lenge det varer, for å si det med mutteren, for det som ikke skjer, er det ingenting å lære av.
   ”Du vet, jeg er ikke så sterk lenger,” mumlet hun når et eller annet sto på, og da refererte hun – selv om jeg aldri spurte og hun aldri ga noen forklaring – til skilsmissen, som visstnok kom på henne som et steinras og som bare var innledningen til resten av en serie små kapitler i en slags evig elendighet. For selv om dette var Jurij Gagarins tid, så var det definitivt ikke skilsmissenes, det var ekteskapets, og bare ett år etter skilsmissen gikk han bort, som mutteren kaller det, i en arbeidsulykke. Min far, omkommet i en kranulykke på Akers mek. Jeg husker verken ham eller skilsmissen eller ulykken, men mutteren husker for oss begge, selv om det altså aldri er noe konkret å få ut av henne, om for eksempel hvordan han så ut eller hva han likte å gjøre, eller mislikte, på fritida, hvis han da hadde noen, hvor han kom fra eller hva de snakket om i de lykkelige årene de antagelig må ha hatt mens de gikk og ventet på meg; selv fotografiene sine holder hun tett til brystet, dette er kort sagt en tid vi har lagt bak oss.
   I kjølvannet av de to ulykkene fulgte så enda en, som hadde noe med en enkepensjon å gjøre; min far klarte nemlig å gifte seg igjen før han datt ned, og få en unge til, en jente, som vi ikke engang visste navnet på, slik at det nå satt nok en enke et eller annet sted der ute, og mottok de pengene som mutteren og jeg skulle ha hatt og sløste dem bort på tipping og drosjebiler og permanent.

Til toppen

Om forfatter Roy Jacobsen

Roy Jacobsen

Vidunderbarnas univers: EN VERDEN AV SMÅ MIRAKLER

”Verden består stort sett av mødre og sønner. Fedre må som regel nøye seg med å være riset bak speilet. Sånn har det vært, og sånn vil det alltid være. Det er mora di som gjør deg til den du er,” slår Roy Jacobsen fast.

Vidunderbarn kom av seg selv, ifølge forfatteren. Han hadde jo selve universet fra før. Romanen er lagt til samme sted som store deler av Seierherrene: Blokkene i Traverveien. Men noen oppfølger er det ikke. Han visste også at han skulle skrive om en kjernefamilie på to. Mor og sønn. Og da han stod og pusset opp eget hus, skjønte han hvordan romanen skulle begynne. Den begynner med at Finn og moren pusser opp leiligheten. De vil ha en forandring til det bedre. Da tyr gjerne folk til kulissene i livet.

Følelsen av å leve
”Og de får ikke bare én forandring. De får flere, og ikke bare til det bedre. Vidunderbarn handler om den utrolige livsfølelsen Finn og de andre barna i Traverveien hadde på sekstitallet. Den elektriske følelsen av å være barn, å være i livet, samtidig som livet i neste øyeblikk kan være livsfarlig,” forteller Roy Jacobsen samtidig som han understreker at dette ikke er en oppfølger til Seierherrene.
”Vidunderbarn står støtt på egne bein, selv om kulissene er de samme.”

Sans for rettferdighet
Vi får aldri vite hvor gammel hovedpersonen Finn er, men kan lett innbille oss at han er ti-tolv år gammel. Han er flink sosialt, men skjønner ikke en dritt når livet svinger, som Jacobsen selv sier det. Men én ting skjønner han. Han har lært hva som er rett og galt, og vet å følge sansen for rettferdighet når moren svikter både ham og halvsøsteren Linda, som etter hvert dukker opp.

En klasseanalyse
”Mora ser ikke Linda, hun står ikke opp og slåss for henne. Verken når det gjelder om hun skal gå i hjelpeklasse eller hva slags behandling hun trenger. Hun har nok med seg selv,” sier Roy Jacobsen. Men det skal vise seg at Linda får en positiv innvirkning på moren og bidrar til at hun kan leve sin egen barndom om igjen og få det bedre. Og når det etter hvert røyner på i den lille familien, gjør Finn opprør og hever seg over morens mangel på selvtillit. Sånn sett er det også en klasseanalyse av et miljø som egentlig er en underdog. En veldig stolt underdog, ifølge Jacobsen.

Hyllest til barndommen
”Jeg ønsket å få fram skjønnheten i det kaotiske barnesinnet. De mentale vekstsmertene. Hva det innebærer å vokse. Å lære noe i det ene øyeblikket, for å godta at det forandres i det neste fordi vi snur på verdiene. Alt dette gjør Vidunderbarn til en hyllest til barndommen. Nostalgisk, vil kanskje noen hevde, men er det nødvendigvis noe galt i det? Hvis det er slik at nostalgi er en egen form for løgn, så er det vel også slik at ingen av oss kan leve uten slike løgner?” sier Roy Jacobsen med et lurt smil, og føyer til at nostalgi betyr da også et gammelt sår som det er godt å klø på.

Fraværende og konsentrert
Før var Jacobsen et nattmenneske, men nå skriver han når han har tid. Gjerne tidlig om morgenen med en kopp kaffe eller tre innabords. Han er helt fraværende når han skriver, ifølge de som kjenner ham. Passe paranoid. Først skriver han hele historien ut, det kan ta opptil 3-4 måneder, og så begynner den verste jobben. Han skriver om igjen, han skriver seg bakover, kanskje om igjen enda en gang. Han jobber steinhardt for å få setningene stadig reinere, uten den fyllmassen og det dillet han ikke kan fordra. Han leter etter litterære poenger underveis, tvinger fram det levende språket og fjerner det han kaller opphopning av ”fint” språk. Alt går gjennom kverna, darlings blir drept, og til slutt er historien akkurat så tett og levende som han ønsker. Som i Vidunderbarn. Han brukte bare tre måneder på selve historien og ni måneder på den paranoide oppussingen av den, ifølge ham selv.

Treffende tittel
”Det kom rasende over meg,” sier Jacobsen når vi spør hvordan selve storyen ble til. Men han slet med tittelen. Så en dag ble Vidunderbarn foreslått. Men, er ikke det et uttrykk vi bare bruker på barn som er ekstremt musikalske, har høy IQ eller høy språklig intelligens? sa noen. Nei, sa Roy Jacobsen etter å ha tenkt seg om. Han fikk nærmest en aha-opplevelse da det gikk opp for ham at det var nettopp vidunderbarn det handlet om. Barn som opplever små mirakler i hverdagen.


Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen