Klassisk mord fra Grisham

– Opp igjennom årene har jeg drept mange advokater og dommere. Nå syntes jeg det var på tide å drepe en forfatter, sier John Grisham om sin nye bok Vindene på Camino Island.

John Grisham har denne gang skrevet et klassisk mordmysterium, det var lenge siden sist – og han elsket det.
– Ja, vi elsker vel alle mordmysterier? Tidligere har jeg skrevet om drap hvor man vet hvem morderen er, og de havner i rettssalen. Men Vindene på Camino Island er et rent mordmysterium. Jeg ville slippe ledetråder underveis, og løse mysteriet på slutten. Det var moro!
Og Vindene på Camino Island lander garantert helt på toppen av bestselgerlisten til New York Times, og i resten av verden, i likhet med alle Grishams andre 30 bøker – både lesere og kritikere er nemlig svært begeistret for boka.

Tilbake til Camino

Vindene på Camino Island er bok to i den frittstående Camino-serien, som er planlagt å telle minst tre bøker, med handling fra den fiktive øya Camino Island utenfor Florida. Disse bøkene er litt mer avslappet enn Grishams juridiske thrillerne, og passer godt som strandlektyre, ifølge forfatteren selv. Lesere og anmeldere har for øvrig påpekt at årets bok har mange tradisjonelle Grisham-elementer, slik vi kjenner fra hans tidligere thrillere.

Inspirert av lokal bokhandel

Hovedpersonen Bruce Cable er en svært fargerik personlighet, og en herlig karakter å bli kjent med.
– Bruce liker å lese, og han eier en bokhandel, Bay Books, som har oppnådd ganske stor suksess på øya. Bokhandelen hans er inspirert av en uavhengig bokhandel jeg selv har besøkt mye der jeg bor, og som jeg elsker, Square Books i Oxford, Mississippi. Den har flere avdelinger, en kafé, bar, en fin balkong, og jeg har møtt mange andre hyggelige forfattere der opp igjennom årene på ulike treff, fortalte Grisham under lanseringen av Vindene på Camino Island i USA.

Bruce på morderjakt

Årets Grisham-bok åpner med at Bruce venter besøk av en kvinnelig bestselgerforfatter til bokhandelen. Men så inntreffer orkanen, og en av vennene hans blir myrdet. Og siden politiet ikke rekker å etterforske drapet, tar Bruce saken i egne hender og prøver å løse mordmysteriet selv, sammen med et par venner. Dette er egentlig et par voksne gutter i 40-årene som plutselig befinner seg i en situasjon der de må jakte en morder, sier Grisham.

På spørsmålet om han egentlig skriver fra Amelia Island i Florida, hvor han har hatt sommerhus i mange år, svarer Grisham litt tvetydig; øya Amelia nok har inspirert ham, men Camino Island er likevel fiktiv, da står han også friere til å skrive om stedet akkurat slik han selv ønsker.   

Skrivestue

John Grisham har en egen liten skrivestue i hagen, ved siden av huset sitt. Der går han ut hver morgen kl. 7.30, og skriver til ut på formiddagen.
– Her er ikke noe internett, ingen telefon, ingen musikk, bare meg selv, en kopp kaffe og PC-en. Jeg starter på en ny thriller hver 1. januar hvert år, det har jeg alltid gjort, og målet er at den skal bli ferdig til 1. juli, på seks måneder. Det er mer enn nok tid for meg. Så jeg jobber nesten hver dag. Januar og februar er flotte måneder å skrive, da foregår lite annet, bortsett fra baseball på TV, men det er på kvelden. Det jeg faktisk strever mest med er å få tid til å lese. Jeg har alltid en bunke bøker jeg vil lese, og leser en god del. Men tiden er knapp og jeg synes det er vanskelig å holde konsentrasjonen oppe. Jeg blir fort distrahert, av for eksempel dårlige nyheter, bekymring for en venn, osv.

Med andre ord distraksjoner og bekymringer de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Men ingenting tyder på at den kunnskapsrike og produktive John Grisham ikke får med seg, eller ikke får gjort, det han skal. Det kommer nye bøker nesten årlig fra Grishams hånd. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

Redaksjonen

Til toppen

Nick rettet seg opp og sa: «Jeg synes vi skal gjøre følgende: La oss dytte liket ned slik at det havner på terrassen. Vi har behov for å se ansiktet hans og den andre siden av hodet.»
Bruce sa: «Jeg er veldig usikker på det. Purken har sett ham ligge der, og de vil skjønne at vi har tuklet med liket.»
Bob sa: «Helt enig. Jeg har’ke tenkt å røre ham.»
Nick sa: «Ja vel, men da legger vi ham bare tilbake der han ligger nå. Men vi har behov for å se alt.»
«Hvorfor det?» spurte Bruce. «Hva går teorien din ut på?»
«Drapsmannen smelte til ham én gang der inne og slo ham bevisstløs, før han slepte ham ut hit og slo løs igjen, sannsynligvis mer enn én gang, for å gjøre slutt på ham.»
«Mens stormen raste som verst?» spurte Bruce. «Og regnet sto som en vegg?»
«Nettopp. Drapsmannen var ikke redd for å bli våt. Dere skjønner vel det? Det var det perfekte tidspunktet for et drap.»
«Med hva da?» spurte Bob.
«Nettopp! Med noe drapsmannen fant inne i leiligheten. Han ringte ikke på døren med en kniv eller et skytevåpen mellom hendene. Han kom seg inn, kanskje var det en Nelson kjente, men som han faen så sikkert ikke visste hva ville, og som ble sluppet inn bare fordi han streifet omkring utendørs under en kategori fire-orkan. Fyren tok en ildrake eller et balltre eller et eller annet som han visste befant seg i leiligheten, og brukte det.»
«Du har lest for mange kriminalromaner,» sa Bob.
«Den bemerkningen har du allerede brukt,» parerte Nick.
De sto urørlige og glante på stakkars Nelson. Bruce trakk seg tilbake til skyggen og satte seg. Nick og Bob fulgte langsomt etter. Solen skinte stadig mer nådeløst, og temperaturen var stigende. Rundt dem tiltok redningsarbeidet i omfang, flere helikoptre var å se, og lyden av motorsager hørtes i det fjerne.
Det var gått en time siden politifolkene dro.

Til toppen