| Forfatter: | Mary Higgins Clark |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 304 |
| Forlag: | Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | I heard that song before (tidl. untitled no. 25) |
| Oversatt av: | Frogner, Elsa |
| ISBN/EAN: | 9788204118271 |
| Kategori: | Krim og spenning |
Den sangen har jeg hørt før …
Kay Lansing vokste opp som gartnerens datter på den enorme, palasslignende eiendommen til familien Carrington. I dag er hun eiendommens frue og gift med Peter Carrington. Men deres lykke varer ikke lenge. Peter blir fengslet mistenkt for å ha noe med sin første kones drukning å gjøre. I tillegg mistenker de ham for å stå bak dødsfallet til en kjæreste fra studietiden. Og kanskje var det han som drepte Kays far …
Men Kay vet at Peter ikke har drept noen. Hun er overbevist om at mannen hennes er uskyldig. Hun vet også at de tre uforklarlige drapene kan ha sammenheng med det hun overhørte i eiendommens kapell den gang hun var en liten pike på bare seks år. Det var en samtale mellom en kvinne og en mann. Kvinnen forlangte penger, men mannen sa at han allerede hadde betalt henne nok. Da sa kvinnen, Kay husker det fortsatt ordrett: ”Dette kommer til å bli siste gang, jeg sverger,” og han sa, ”den sangen har jeg hørt før.” Og så, veldig lavt, begynte han å plystre melodien på den sangen moren hennes hadde vært så glad i …
Men hvem var det hun hadde overhørt? Og hvorfor plystret han akkurat den sangen? Og hvorfor var hun så sikker på at den samtalen hadde noe med de tre drapene å gjøre? Hun måtte finne svarene slik at Peter kunne bli renvasket, og de kunne fortsette livet de hadde planlagt sammen. Hun, han og barnet de venter.
Nok et mesterverk fra selveste Spenningsdronningen!
Publishers Weekly
Den natten la vi oss på mitt rom; jeg med hodet fullt av forventninger ved tanken på at jeg nå skulle begynne livet som Peters kone. Jeg vet ikke hva som vekket meg i løpet av natten, men noe var det. Peter var vekk. Selv om jeg visste at han trolig satt og leste inne på sitt eget værelse, følte jeg plutselig en brå uro. Jeg stakk føttene i noen tøfler, trakk på meg en morgenkåpe og tasset gjennom stuen. Døren inn til soverommet hans var lukket, og jeg åpnet den forsiktig. Det var mørkt, men det kom nok lys inn fra vinduet til at jeg kunne se at rommet var tomt.
Jeg vet ikke hva som fikk meg til å gjøre det, men jeg løp bort til vinduet og så ned. Herfra kunne man tydelig se bassenget. Selvfølgelig var det tildekket nå som det var februar, men der var Peter. Han satt på kne ved bassengkanten. Den ene hånden hvilte mot kanten, den andre hånden hadde han stukket under det tunge vinyltrekket som dekket vannet. Hele armen beveget seg frem og tilbake, som om han enten prøvde å skyve noe ned i bassenget eller trekke noe opp av det.
Hvorfor? Hva gjorde han? undret jeg. Og så, mens jeg fulgte med, reiste han seg, snudde, og kom langsomt tilbake mot huset. Et par minutter senere åpnet han døren til soverommet, gikk ut på badet, slo på lyset, tørket armen og hånden på et håndkle og rullet ned ermet på pyjamasjakken. Så slo han av lyset, kom inn på soverommet og sto med ansiktet vendt mot meg. Det var tydelig at han ikke var bevisst at jeg var der, og jeg skjønte hva som hendte. Peter gikk i søvne. En jente på sovesalen vår på college hadde vært søvngjenger, og vi var blitt advart om aldri å vekke henne brått.
Jeg fulgte taust etter ham da han gikk gjennom stuen. Han smøg seg ned i sengen på mitt rom. Jeg tok av meg morgenkåpen, sparket av meg tøflene og la meg forsiktig ned ved siden av ham. Etter et par minutter la han armen om meg, og den døsige stemmen mumlet navnet mitt.
Jeg kunne kjenne hvordan kroppen hans slappet av, og snart fortalte det jevne åndedrettet at han falt i søvn. Men selv ble jeg liggende våken resten av natten. Jeg forsto at Peter var søvngjenger, men hvor ofte hendte det? Og langt viktigere, hvorfor … i den forandrede tilstanden … gjorde han bevegelser som om han prøvde å dytte noe ned i bassenget eller trekke noe opp av det?
Noe … eller noen?
