–Jeg skal bli nummer 1!

Hun vet hva motstand er. Vokste opp i Bronx i New York på 1920-30-tallet. Og bestemte seg tidlig. Hun skulle ikke bare bli forfatter. Hun skulle bli nummer 1!

Mary Higgins Clark er nummer 1. Hun er krimmens dronning. Hun har skrevet mer enn femti bøker. De aller fleste av dem alene, noen sammen med datteren Carol, og de siste krimbøkene sammen med krimforfatter Alafair Burke. Det er bare å bøye seg dypt i tastaturet, hun nærmer seg 100, og nekter å gi seg. Og tror du at alderen preger skrivingen hennes, tar du grundig feil. Tornerosemorderen har fått svært gode anmeldelser. Mange mener den er en av hennes beste.

Mange mistenkte

–Samarbeidet med Alafair om Tornerosemorderen var akkurat slik det har vært med de andre romanene vi har skrevet sammen. Begge produserer cirka like mye, og skriver om hverandres manus hvis det er nødvendig. Vi sitter hver for oss og skriver etter å ha laget synopsis. Når vi har begynt å skrive, møtes vi for å diskutere innhold og hverandres tekster, i tillegg til å se på det videre arbeidet. Det som var litt annerledes med Tornerosemorderen, var at vi hadde så fryktelig mange mistenkte å holde orden på, smiler Mary Higgins Clark.

Ny problemstilling

Som så ofte ellers i romanene hennes er handlingen lagt til Manhattan og New York. Hun har selv en luksusleilighet der, i tillegg til en stor villa i New Jersey og sommerhus i Spring Lake, New Jersey og Massachussets. Tornerosemorderen er bok nummer tre i bokserien om Laurie Moran og TV-programmet Under mistanke, som tar opp gamle, uløste krimsaker og prøver å se på dem med et nytt blikk. I Tornerosemorderen er problemstillingen annerledes enn i de to første bøkene. Den dømte har allerede sonet en dom på 15 år. Spørsmålet er om rett person ble dømt.   

Smykkelykke etterpå

–Mange spør om jeg har spesielle rutiner i forhold til det enkelte skriveprosjekt. Det har jeg. Det viktigste er det som skjer etter at vi har levert det ferdige manuset til redaktøren, smiler Higgins Clark. Da unner hun seg en real tur ut i New Yorks luksuriøse shoppingparadis, og øverst på listen står smykker. Det er bare så fortjent etter flere måneder i skrivemodus. Slik var det også med Tornerosemorderen. Når manus endelig var levert, slo smykkelykken ut i full blomst. Ellers kom ideen til manus også denne gang fra virkelighetens verden. Higgins Clark har en skuff full av avisutklipp om lovbrudd som gir henne nye, spennende ideer.

Disiplin og effektivitet

Hun starter skrivedagene tidlig, med en kaffekopp som eneste selskap. Artrosen hennes gjør at hun sliter med å treffe riktig tast på tastaturet, men det går greit så lenge hun kan skrive for hånd eller bruke diktafon. Hun produserer 4-5 sider per dag, og sender 30 sider om gangen til redaktøren. På forhånd lager hun detaljert CV for alle de viktigste karakterene. Og disiplinen hennes er det ingenting å si på. Når hun leverer siste utkast til manus, går hun løs på arbeidet med et nytt manus neste dag. For Mary Higgins Clark er nemlig det å skrive en velsignelse.

Gjør alvor av drømmen!

–Skriving er en ensom prosess, det er deg og karakterene dine. Derfor har jeg vært medlem av en skrivegruppe i mer enn førti år. Vi møtes jevnlig for å diskutere tekster som vi legger frem i gruppen, og nettopp disse møtene er noe av årsaken til å lykkes, sier forfatteren selv. Å dele problemer, få konstruktiv kritikk fra andre med samme lidenskap, der ligger mye av årsaken til den unike forfatterkarrieren til Mary Higgins Clark. For deg med en forfatterspire i magen, har hun gode råd: 1. Skriv, ikke bare snakk om det. 2. Gå på skrivekurs, det er et fag. 3. Velg den sjangeren som din favorittforfatter skriver i. Du må jo like det du skriver om!

Om kvinner og motstand

Tornerosemorderen handler om kvinner som møter motgang. Både TV-stjerne Laurie Moran og drapsdømte Casey Carter får på hver sitt vis kjenne på hva som skjer når motstand, enten på jobb eller privat, suger tak i deg. Forfatteren vet hva hun skriver om. Oppveksten var tøff, hun har overlevd gode samliv med to ektemenn, den siste døde i fjor. Hun hadde flere jobber og opplevde å få refusjoner i fleng før hun ble antatt som forfatter, men ga seg aldri. Og hun er ikke kjent for å ty til voldsscener for å skape dramatikk i bøkene sine, hun stoler heller på leserens fantasi og frie tolkning. Kanskje er det derfor Higgins Clark har vært nummer 1 på bestselgerlistene i flere tiår.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Hun var fremdeles vakker, selv etter 15 år i fengsel. Håret var kortere og rakk henne til skuldrene, som Lauries eget. Hun var tynnere, men virket atletisk. Og hun hadde fremdeles et intelligent glimt i øynene da hun ga Laurie et fast håndtrykk.
«Tusen takk for at du ville treffe meg, Ms. Moran. Jeg beklager at jeg ikke ringte og avtalte et møte, men jeg regner med at du blir nedringt av forespørsler.»
«Sant nok,» sa Laurie og gjorde tegn til at de skulle sette seg ved konferansebordet. «Men ikke av mennesker med et så kjent navn som ditt.»
Casey lo sørgmodig. «Hvilket navn snakker vi om? Crazy Casey? Tornerosemorderen? Det er derfor jeg er her. Jeg er uskyldig. Jeg drepte ikke Hunter, og jeg vil ha tilbake navnet mitt – det gode navnet mitt.»
For de som ikke var på fornavn med ham, var Hunter Hunter Raleigh III. Farfaren hans, Hunter den første, var senator. Begge sønnene hans, Hunter junior og James, vervet seg til Forsvaret etter at de tok eksamen ved Harvard. Etter at Hunter junior ble drept tidlig i Vietnamkrigen, viet lillebroren James seg til en livslang karriere i Forsvaret, og kalte sin førstefødte sønn Hunter III. James ble trestjerners general. Etter at han gikk av med pensjon, fortsatte han som ambassadør. Raleighs var en mindre versjon av Kennedy-familien, et politisk dynasti.
Og så drepte Casey tronarvingen.
Til å begynne med kalte avisene Casey for Tornerose. Hun hevdet at hun sov tungt da en eller flere fremmede brøt seg inn i forlovedens sommerhus og skjøt og drepte ham. Paret hadde deltatt på en veldedighetsgalla i Raleigh-familiens navn inne i byen samme kveld, men gikk tidlig da Casey sa at hun følte seg uvel. Ifølge henne selv, sovnet hun i bilen og husket ikke engang at hun kom frem til Hunters hus. Hun våknet på sofaen i stuen flere timer senere, og gikk inn på soverommet, der hun fant ham dekket av blod. Hun var en ung og vakker kommende stjerne i kunstverdenen, Hunter var et elsket medlem av en av USAs høyt respekterte politiske familier. Det var den type tragedie som fengslet hele nasjonen.
Og så, i løpet av noen få nyhetssykluser, arresterte politiet stakkars Tornerose. Aktoratet hadde en sterk sak. Avisene begynte å kalle henne Tornerosemorderen og deretter Crazy Casey. Teorien var at hun, sjalu og beruset, fikk et raserianfall da Hunter brøt forlovelsen.
Nå satt hun på møterommet sammen med Laurie, og hevdet fremdeles – selv etter alle disse årene – at hun var uskyldig.

Til toppen