De beste historiene er ofte stjålet

John Grisham innrømmer at han stjal ideen til sin siste bok. Han husker ikke hvor han hørte den for rundt 30 år siden. Nå venter han bare på at noen skal kjenne historien igjen, og bekrefte tyveriet.

Før han ble en bestselgende forfatter, jobbet John Grisham som advokat og politiker i Mississippi. Ved siden av jobben på 80-tallet skrev han sin første roman, Tid for hevn. Men det var hans andre bok, Firmaets mann, som banet vei for selve forfatterkarrieren; boken ble også en populær film med Tom Cruise i hovedrollen. Nå har Grisham solgt over 300 millioner bøker, helt enestående på verdensbasis.

Mesteren av rettsthrillere

I anledning lanseringen av sin 40-ende bok, Den siste dagen, uttalte Grisham at han ikke savner å praktisere loven. Men han holder seg i nærheten av den ved å skrive rettsthrillere.
Den siste dagen handler om en helt fra andre verdenskrig, Pete Banning, som dreper den lokale pastoren i den fiktive byen Clanton i Mississippi på 40-tallet – for øvrig i samme by som Tid for hevn foregår. Etter drapet nekter Pete Banning å fortelle hvorfor han gjorde det.

Stjal ideen

– I likhet med de fleste forfattere stjal jeg ideen, sier Grisham. – Jeg hørte historien et eller annet sted for rundt 30 år siden, den foregikk visst på 30-tallet. Morderen fikk angivelig muligheten til å slippe fri dersom han fortalte politiet hvorfor han hadde begått drapet. Men han nektet å si noe mer enn «Ingen kommentar». Og ble hengt neste dag. Jeg klarte ikke å glemme den historien, det er en god historie.
Nå håper Grisham at noen vil verifisere historien, og bekrefte at «Ja, du stjal den!». Han bedyrer likevel at han aldri har møtt en klient som Banning.
 – De fleste kriminelle klienter jeg forsvarte var svært glad i å prate, de pratet altfor mye, sier Grisham. – Det er et problem advokater har hele tiden, å få klienten din til å holde munn.

Dødsmarsjen i Bataan

Boken utforsker også hovedpersonens opplevelser fra krigen før han begår forbrytelsen. Pete ble, som tusenvis krigsfanger på Filippinene, tvunget til å delta i Dødsmarsjen i Bataan. Dødsmarsjen var selve forflytningen av amerikanske og filippinske krigsfanger etter den japanske seieren i slaget om bataan 1941–1942 under andre verdenskrig. En stor del av de allerede svekkede soldatene døde under de vanskelige forholdene, eller ble drept av japanske styrker under marsjen. Pete i boka overlevde, men ikke uten merker.
– Det var veldig annerledes og spennende for meg å skrive noe som var historisk korrekt, i konteksten av en rettsthriller, sier Grisham.

Drømmer om film

Grisham innrømmer at han ville elsket at denne boken – eller egentlig hvilken som helst av bøkene hans – også ble film. Det er mer enn ti år siden han opplevde en filmatisering forrige gang.
– Det er vanskelig å få laget en film nå for tiden. Det lages ikke så mange gode, voksne dramaer lenger, sier han.

Kanskje Grishams ønske går i oppfyllelse? Det hadde unektelig blitt en god film, med mye dramatikk og sterke karakterer. I mellomtiden kan vi kose oss med boken. Den siste dagen er en av Grishams mest spennende og storslåtte thrillere til nå!

Redaksjonen

Til toppen

Pete Banning våknet før soloppgang en kald morgen tidlig i oktober 1946 uten den minste tanke på å sove videre. Lenge lå han midt i sengen, stirret opp i det mørke taket og spurte seg selv for tusende gang om han var modig nok. Og idet daggryet begynte å skimtes gjennom vinduet, tok han endelig den dystre virkeligheten inn over seg – det var på tide å begå drapet. Behovet for det var blitt så overveldende at han ikke klarte å utføre hverdagens rutinemessige oppgaver. Han kunne ikke leve videre som det mennesket han var før ugjerningen var gjort. Den krevde ikke mye planlegging, men var likevel vanskelig å forestille seg. Sjokket etter den ville føles rystende gjennom flere årtier og forandre livet til dem han var glad i og mange av dem han ikke brydde seg om. Handlingens utspekulerte ondskap skulle bli legendarisk, selv om han selv så absolutt ikke søkte berømmelse. Egentlig, for slik var hans natur, ønsket han å unngå å vekke oppmerksomhet, men det ville ikke bli mulig. Han hadde ikke noe valg. Sannheten hadde langsomt kommet for en dag, og straks han fullt ut hadde forstått hva den innebar, var drapet blitt like uunngåelig som soloppgangen.
Som vanlig kledde han langsomt på seg - bena var stive og vonde om morgenen på grunn av skadene han hadde pådratt seg under krigen - og fant veien gjennom det mørklagte huset til kjøkkenet, der han tente et enslig lys og satte over kaffen.
(…)
Han tenkte på barna. Joel gikk siste året på Vanderbilt, Stella var andreårsstudent ved Hollins, og han var takknemlig for at de ikke var til stede. Han kunne nesten kjenne frykten og skammen de kom til å føle over at faren satt i fengsel, men han var sikker på at de kom til å overleve, akkurat som gårdsarbeiderne. De var intelligente og veltilpasset, og de hadde eiendommen å falle tilbake på. De kom til å fullføre utdannelsen, bli lykkelig gift og suksessrike.
Mens han røkte, plukket han med seg kaffekoppen, gikk tilbake til kjøkkenet og bort til telefonen for å ringe til søsteren, Florry. Det var en onsdag, dagen de pleide å spise frokost sammen, og han bekreftet at han kom om ikke så lenge.
(…)
Bell ble overrasket over forstyrrelsen, men sa: "Neimen, god morgen Pete." Han skulle til å reise seg da Pete dro frem en revolver med langt løp og sa: "Du vet hvorfor jeg har kommet."
Bell ble stiv i kroppen, glodde redselsslagent på våpenet og klarte knapt å si: "Hva er det du driver med, Pete?"
"Jeg har drept mange menn, pastor, alle var modige karer ute på slagmarken. Du er den første feigingen."
"Nei, Pete! Nei," jamret Dexter mens han holdt hendene opp foran seg og sank gapende bakover i stolen med vidåpne øyne. "Gjelder det Liza, kan jeg forklare alt. Nei, Pete!"

Til toppen