| Forfatter: | Peter Swanson |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 320 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Her Every Fear |
| Oversatt av: | Engen, Kari |
| ISBN/EAN: | 9788202536213 |
| Kategori: | Krim og spenning og Thriller |
Tanken på en forandring virker fristende for Kate etter det utmattende året hun har lagt bak seg i London. Hun takker derfor ja til å bytte leilighet med sin tremenning Corbin i Boston, selv om hun aldri har truffet ham. Det skal vise seg å bli et fatalt valg.
Kate har knapt ankommet Boston før ulike hendelser får angsten til å eskalere. Kvinnen som bor i leiligheten ved siden av, Audrey Marshall, blir funnet brutalt myrdet. Kates tremenning som nå bor i London, Corbin, er en av de mistenkte, fordi han har hatt et slags forhold til den drepte kvinnen. Kate gjør flere ubehagelige oppdagelser i sin nye leilighet, en enorm luksusleilighet som Corbin har arvet etter sin far. Det skal også vise seg at folk i nabolaget har et og annet mystisk å berette.
Besettelse
En av naboene er Alan, som bor i en leilighet rett over gaten for leiligheten til den myrdede. Han har kikket på Audrey fra vinduet sitt i månedsvis før hun ble drept, en lidenskap som også førte til at forholdet til samboeren tok slutt. Dette vet ikke Kate, som et par dager etter drapet støter på Alan utenfor huset. Hun liker ham umiddelbart, han er både pen og veldig behagelig å prate med. Alan forteller Kate hva han tilfeldigvis har sett fra vinduet sitt, blant annet at Corbin var på gjentatte besøk hos Audrey i ukene før drapet. Kates nysgjerrighet blir til en besettelse, og etterforskningen hennes setter i gang en serie av hendelser som truer Kates sikkerhet, kanskje også hennes liv. Og hva med Alan – kan hun noensinne stole på noen igjen, etter det hun har opplevd? Den smarte politikvinnen Roberta James gjør etter hvert også sin entré, hun var en del av persongalleriet i de to første romanene til Swanson.
En skurk uten hjerte
Så gjør Peter Swanson det delikate fortellergrepet at han lar oss se det som skjer – og også det som har skjedd – fra Corbins ståsted. Ikke bare er vi med Corbin, men også Alan og en tredje person som er involvert. Vi nærmer oss en skurk etter hvert, og ikke en hvilken som helst skurk. En skurk uten hjerte, med en total mangel på empati. Swanson gir deg innsikt i psykopatiens uhygge uten å ty til masete action, han lar deg bare oppleve hva en psykopat kan få seg – og andre – til å gjøre når den giftige egenskapen som heter manipulasjon får herje fritt. De verste monstrene er ekte, sies det. Når du leser Hennes største frykt, får du følelsen av at monsteret befinner seg like under din egen seng.
En skrekkfilm på papir
Hennes største frykt er mye mer enn en psykologisk thriller; den er en skrekkfilm på papir som får deg til å tenke på Hitchcock. Det er litt av et krimbrygg Swanson serverer, og det funker: En skjør, men samtidig modig kvinnelig helt, fortidens hemmeligheter, manipulasjoner, løgn og bedrag og en krypende uhygge, som gir deg nettopp den gåsehuden du fortjener hvis du ikke tar advarselen om fullt dagslys på alvor. Hennes største frykthjemsøker deg som leser, du nagles til godstolen, akkurat slik en skikkelig god psykologisk thriller skal gjøre.
Av Bernt Roald Nilsen
| Hennes største frykt | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Hennes største frykt | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2018 | |
| Hennes største frykt | |||
| Bokmål | Heftet | 2018 | |
Tanken var å skrive om kjærlighet. To mennesker som blir glad i hverandre ved å leve i hverandres leilighet. Så fant Peter Swanson ut at motbydelige mord trumfer kjærlighet.
Ideen om to hovedpersoner som bytter leilighet var flere år gammel. Den ene leiligheten midt i London, den andre i Boston. Peter Swanson selv bor i Boston, og favorittbyen er London. Å kjenne miljøet er viktig.
–Boston hadde alt som skulle til. En diger leilighet i den gamle bydelen Beacon Hill føltes helt riktig. Her er brosteinsbelagte smug, og leiligheter der du enkelt kan følge med på hvordan naboen har det, sier Swanson om arbeidet med sin nye kritikerroste psykologiske thriller Hennes største frykt.
Dette er hans fjerde thriller. Gjennombruddet kom med den prisvinnende boken De som fortjener det i 2015. Verken lesere eller anmeldere får nok av bøkene hans, som utkommer i 30 land og som har vunnet flere priser.
Historien fra ulike sider
– Jeg er opptatt av fortellerperspektivet, hvilken karakter som forteller historien, og planen var å la Kate fortelle alt. Etter hvert som jeg var i gang, ombestemte jeg meg. Jeg elsker bøker der historien fortelles av flere karakterer, på den måten får man fortalt så mye mer. Og det blir opp til leseren å finne ut hvem som er til å tro på, sier Swanson, som brukte samme teknikk i bestselgeren De som fortjener det.
En hjerteløs karakter
Å forsøke å forstå karakterenes motiver er viktig for Swanson, det bidrar til å gi dem liv og troverdighet, men han innrømmer samtidig at det var en vrien nøtt under skrivingen av Hennes største frykt. En av hovedkarakterene viser seg etter hvert å være fullstendig amoralsk og har krystallklare psykopatiske trekk, og da blir oppgaven heller å prøve å forstå hvordan det er mulig å være et hjerteløst menneske, ifølge Swanson, som nå er i gang med ny psykologisk thriller.
Fremkalle angsten hos leseren
Kanskje dukker politiinspektør Roberta James også opp i hans nye thriller, hun har jo vært med på et eller annet vis i de tre thrillerne Swanson har levert. Det viktigste er uansett å få leseren ytterst på stolen – enten av angst eller av forundring over hvem som står bak det grusomme og hva som vil skje rundt neste sving. At Peter Swanson kan kunsten å tvinge frem det hvite i knokene til leseren, er det ingen tvil om. En litteraturkritiker beskrev følelsen til Swansons millioner av lesere på følgende måte etter hans forrige roman: ”Å lese Swanson er som å la en kvinne med sylspisse stiletthæler marsjere på ribbeina dine.” Av Bernt Roald Nilsen
Uten engang å ta på seg sko gikk Kate ut av leiligheten og bort til Audrey Marshalls dør. Den var forseglet med polititeip i form av en X. Hun stakk nøkkelen i låsen, vred den rundt og ga døren en dytt. Rommet åpnet seg foran henne. Selv om hun visste at hun ikke burde, dukket hun inn under teipen og fortsatte inn i leiligheten. Trøttheten og nervøsiteten fikk det til å føles som om hun betraktet seg selv utenfra, observerte, ikke handlet. Hun lukket døren etter seg med albuen, og så ble hun bare stående med armene hengende ned langs siden mens hun lot øynene venne seg til mørket. Hun befant seg i en liten entré og så inn i en stue som var mye mindre enn den i endeleiligheten hennes, men like elegant. Hun gransket gulvet for å se ut hvor liket av Audrey Marshall var blitt funnet, men det var ingenting å se. Var hun på riktig sted? Hun tok tre forsiktige skritt fram. Luften hadde en nesten kjemisk lukt. Gardinene var trukket fra, og en svak lysning på himmelen gjorde det mulig å se omrisset av møbler og et salongbord fylt med bøker og vinflasker.
Her har det ikke vært noe drap, tenkte hun. Hvor er blodet, den veltede stolen, lukten av død? Drømte hun nå, eller hadde hun drømt tidligere?
Selv med tanker som dette var hun overraskende rolig. Et av paradoksene ved det angstfylte livet hennes var at hun ofte følte seg på sitt mest normale når hun gjorde noe som var det minste vågalt. Det var som om engstelsen, som alltid fulgte henne, fikk begrunnet sin eksistens. Det å stå inne i leiligheten til en drept kvinne morgenen etter at liket ble funnet, fikk henne til å føle at det var noe naturlig ved det hamrende hjertet og de kalde hendene. Hun skulle til å snu og gå, men tok i stedet noen skritt mot det store panoramavinduet. Vinduet vendte mot gårdsrommet, og et blekt, oransje lys kunne så vidt anes over det flate taket på bygningen på motsatt side. Alle vinduene var mørke, men Kate oppdaget en bevegelse i vinduet rett overfor der hun sto. Instinktivt tok hun et skritt tilbake mot leilighetens indre.
Hun så hvordan en lampe ble tent, og en skikkelse kom gående forbi vinduet, der den stoppet og snudde seg for å se ut. Det var akkurat nok lys til at Kate var sikker på at det var Alan Cherney, mannen hun hadde truffet nede i gårdsrommet. Håret stemte, og det samme gjorde de kantede trekkene og omrisset av skuldrene. Hun holdt pusten, redd for at den minste bevegelse betydde at han kunne se henne. I et langt, nervepirrende øyeblikk ble de stående på den måten. Kate rørte seg ikke, og han fortsatte å stirre over til henne. På et tidspunkt løftet han hånden og gned seg i det ene øyet. Så kom morgenlyset som hadde bygget seg opp på himmelen krypende over taket, og Kate innså plutselig at hun snart kunne bli oppdaget. Hun rygget bakover samme vei som hun var kommet, som en som vil unngå å etterlate seg spor i snøen.
Han fortsatte å stirre, og Kate ble stående med ryggen presset mot døren, redd for å bli sett og redd for å ta blikket bort fra ham.
