Krim fra det kalde nord

Liza Marklund har gjort comeback med sin storslåtte krimserie fra området hun selv vokste opp: Norrbotten, 12 mil sør for polarsirkelen, til det fantastisk vakre landskapet med snø, is, skoger og midnattssol.

– Plassen der du vokser opp kjennetegner deg for livet, både mennesker og natur. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere kjenner jeg det. Polarsirkelen-bøkene er et resultat av dette, en måte å komme hjem på, forteller Liza Marklund. Hun har hentet inspirasjon fra Pålmark i Norrbotten hvor hun kommer fra, langt inne i de svenske skoger, langt mot nord.

Skandinavisk verdenssuksess
Marklund er en av Sverige mest suksessrike forfattere, og aller mest kjent for den bestselgende krimserien om Annika Bengtzon. Hun har mottatt et tyvetalls priser og utmerkelser, både i Sverige og internasjonalt. Sammenlagt har hun solgt over 23 millioner bøker, og er den eneste skandinaviske kvinnen som har ligget på New York Times bestselgerliste. Med fjorårets thriller Polarsirkelen og årets bok, Kallmyren, startet Marklund et nytt kapittel i forfatterskapet. Bøkene har fått fantastisk mottakelse. Dette er en planlagt trilogi, men hver bok kan leses uavhengig av hverandre..
I Kallmyren møter vi Wiking Stormberg, politimann i Stenträsk, Norrbotten, som i 1990 mistet sin kone Helena ved myra. Tretti år senere mottar deres felles sønn et varselbrev, med morens håndskrift. Det er dermed duket for både mystikk og spenning i denne kritikerroste thrilleren.

Sa farvel til offentligheten
For noen år siden valgte Liza Marklund å trekke seg tilbake fra offentligheten, etter å ha vært en markant og engasjert personlighet i samfunnsdebatten i mange år, som nyhetsredaktør, forfatter; Unicef-ambassadør og feminist.
– Min ambisjon var å være offentlig så lenge jeg orket, og det eneste som forbauser meg, er at jeg orket så lenge. At mannen min ble syk var også en liten del av forklaringen, men ikke hele. Det er en egenverdi å være «kjent», man kan påvirke og bli bekreftet og tidvis også beundret. Da jeg bestemte meg for å trekke meg tilbake, viste jeg ikke om jeg var avhengig av oppmerksomheten, om jeg kom til å visne og dø uten. Tvert imot har jeg aldri hatt det så bra som da jeg slapp å være i offentligheten. All oppmerksomhet stjeler energi, selv om den er positiv, og jeg lever fint uten den. Jeg er fornøyd med å skrive bøkene mine, være sammen med barnebarna og se på tv på kveldene. Faktisk er jeg verdens kjedeligste person. Når jeg virkelig skal feste, går jeg ned til naboen min Nina og drikker et glass rødvin, sier Marklund.

Skrev krim som barn
Marklund begynte å skrive krim allerede da hun var liten.
– Som barn elsket jeg mysteriebøker, den første boken jeg leste var Kitty og spøket. Så snart jeg kunne stave meg igjennom bøker selv, begynte jeg å skrive egne. Jeg satt i lekestuen og skrev i pappas rutete kollegieblokk. Min heltinne het faktisk Annika allerede da, sier Marklund, og viser til sin mangeårige krimheltinne Annika Bengtzon. Senere skulle også datteren hennes få navnet Annika.

Tre krimbøker fra nord
Også i sin nye krimserie har hun hentet inspirasjon fra egen oppvekst og lokalsamfunnet i nord. Tre bøker skal det bli, om et sted og en tid som har utspring i forfatterens egen bakgrunn.
– Byen Stenträsk i Norrbottens skoger er summen av minner og visjoner, og byens innbyggere er skygger og drømmer av et liv som har blitt levd. Jeg har villet skape noe virkelig i den sjangeren som har blitt en del av meg: spenningen og ettertanken, underholdningen og samfunnskontrakten. Mennesker som meg er en utdøende rase, oppvokst med selvhusholdning og Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Min generasjons erfaringer blir de aller siste analoge. Ambisjonen i Polarsirkelen-bøkene har vært å være sann mot dette: mot tiden, stedet, historien og karakterene, sier Marklund.

Redaksjonen

Til toppen

Det var måneskinn den natten, med klare stjerner og svevende tåkeslør over myra. Skyggene var dype og blå.
Ved tretiden om morgenen kom det første, grumsete grålyset til syne. Solen skulle ikke ta seg over horisonten før om ytterligere en time, men ledelyset innfant seg og visket ut kontrastene. Dette forenklet selvsagt letingen etter jentas mor, tjuesju år gamle Helena Stormberg. Etter at barnet var funnet, konsentrerte man søket om den nordvestlige delen av våtmarksområdet.
Jenta hadde ligget i en lysegrønn bag av merket BabyBjörn, en slags bærbar stoffseng med håndtak, som var vanlig på begynnelsen av nittitallet. En flettet kurv, halvfull av multer, sto ved siden av.
Politihunden Charlie, som var en av distriktets dyktigste, fikk ganske snart ferten av kvinnens spor like ved multekurven. Det beveget seg i sirkler og buer over tuer og rundt busker, hun hadde åpenbart gått rundt der og plukket bær en god stund. Til slutt fant den et spor som skilte seg fra de øvrige. Det førte rett ut i myra. Hundeføreren, en førstebetjent fra Pitholm som altså het Pettersson, hadde store problemer med å følge etter. Fire eller fem ganger holdt han på å synke nedi, før Charlie til slutt stoppet ved tuestrengens slutt. Der, et par hundre meter fra multekurven og spedbarnet, mistet hunden sporet.
(…)
Søket fortsatte frenetisk i stadig videre sirkler, og 15. august, klokka halv åtte om morgenen, ble Helenas mørkeblå vindjakke funnet. Den lå fuktig og slengt over en einer i kanten av myra, nesten én kilometer fra babybagen og multekurven. I høyre jakkelomme fant man bilnøklene hennes og nøklene til leiligheten. I innerlomma lå lommeboken med penger, sertifikat, bankkort og personsøker.
De dykkene som ble utført i forbindelse med forsvinningen hennes, skjedde under vanskelige forhold og med betydelig risiko for redningsmannskapet. De ga ingen som helst resultater. Liket av Helena Stormberg ble aldri funnet. Ingen hørte fra henne igjen.
Således kom hun til å hvile et sted i Kallmyren, vugget av hvitmose, sopp, alger og mikrofossiler.
Det ble sagt at hun av og til sang over våtmarken, og da spesielt i tåkete sensommernetter lik den hun forsvant i.
Vuggeviser, sa man, gjennomskinnelige, i moll.

Til toppen