Sitt barndoms rike

Når Liza Marklund skriver fra midnattssolens landskap i Norrbotten, er hun sterkt til stede med hele seg.

– Plassen der du vokser opp kjennetegner deg for livet, både mennesker og natur. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere kjenner jeg det. Stormberget er et resultat av dette, en måte å komme hjem på, forteller Liza Marklund. Hun har hentet inspirasjon fra Pålmark i Norrbotten hvor hun kommer fra, langt inne i de svenske skoger, langt mot nord.

Skandinavisk verdenssuksess

Marklund er en av Sverige mest suksessrike forfattere, og aller mest kjent for den bestselgende krimserien om Annika Bengtzon. Hun har mottatt et tyvetalls priser og utmerkelser, både i Sverige og internasjonalt. Sammenlagt har hun solgt over 23 millioner bøker, og er den eneste skandinaviske kvinnen som har ligget på New York Times bestselgerliste. De siste årene har hun gjort enorm suksess, og et durabelig comeback, med sine krimbøker lagt til Norrbotten, hvorav alle kan leses frittstående. De to første, Polarsirkelen og Kallmyren, er lagt til 1980- og 90-tallet. Stormberget starter i nåtid, men utspiller seg også delvis på 1950- og 60-tallet.

Født samme år som Wiking

– Jeg er 61 år gammel, født samme dag som Wiking Stormberg, hovedpersonen i Stormberget. Hans bakgrunn er min egen. Men deler av boken er lagt til en tid og et sted som ikke lenger finnes, og da jeg selv ikke fantes. Så jeg trodde at denne boken ville bli annerledes å skrive. Deler av samfunnet ble siden utradert, kraftverksdammen borte. Men verden henger sammen. Alt går igjen overalt. Da jeg arbeidet med romanen, føltes mye nesten uhyggelig nært og kjent, sier Marklund.  

Livet i nord før og nå

– Trusselen fra russerne var sterkt til stede på begynnelsen av 60-tallet. Høylytte diskusjoner ble ført om hvorvidt Sverige og Finland burde gå inn i Nato eller ikke. Det foregikk en rovdrift på mark og skog og elv. Sånn har man alltid holdt på i Norrbotten, og sånn holder man på fortsatt. For alles beste. Men hva gjør det med menneskene? Jeg har plukket fritt fra de historiene jeg vokste opp med. Stormberget er en fortelling om det som var, og om hvordan det ble. Konsekvensene av hvordan noen mennesker i Norrbotten valgte å leve sine liv, sier Marklund.

Hører hjemme

Marklunds har bodd i Malmø de siste årene. Hvordan er hennes relasjon til Norrbotten i dag?
– Jeg setter mer og mer pris på Norrbotten for hvert år som går. Det føles virkelig som jeg hører hjemme der når jeg kommer dit. De siste årene har jeg hatt tid og mulighet til å reise opp dit mye oftere enn før. Både foreldrene mine og broren min bor igjen utenfor Piteå. Det hører til høydepunktene i tilværelsen å få treffe dem.

Redaksjonen

Til toppen

Wiking Stormbergs døde hustru fløt opp av Kallmyren midt under sangen Små froskene. Eller for å være mer korrekt: Det var da beskjeden kom.
En bærplukker hadde funnet henne. Hun lå ikke så langt fra stedet der hun forsvant den sensommerdagen for drøyt tretti år siden, i det nordvestlige hjørnet av myra.
Nyheten spredte seg som en løpeild gjennom menneskevrimmelen rundt midtsommerstangen på Kvarndammsvallen og fikk hornorkesteret til å avbryte spillingen midt i et vers.
Wiking, som nettopp hadde mistet moren sin og vært gjennom en kreftbehandling fra helvete, tok budskapet med skeptisk ro.
«Og det er et menneske?» spurte han, klok av erfaring. «Ikke en elg eller noe annet?»
(…)
Skjelettet vugget lett i bølgeskvulpet. I hånden hadde Roland en del av trematerialet. Det smuldret opp mellom fingrene hans. Han kastet et blikk på den døde i myra.
«Han har hatt en trestaur gjennom brystkassen,» sa han.
«Den har holdt ham på plass nede i myrvannet.»
De kikket på hullet der hjertet hadde vært.
«Nå har stauren råtnet og gått i oppløsning, og liket har flytt opp,» sa Wiking.
Vinden frisknet til og rusket i myrull og dvergfuru. Himmelen mørknet.
«Spiddet til jorda,» sa Fatima. «Som en vampyr. Kan han være fra middelalderen?»
«Det er mulig,» svarte Wiking, «men tvilsomt. Det er vått her, mer sjø enn myr. En trepåle holder ikke flere hundre år i vann. Da ville han ha flytt opp tidligere.»
De første regndråpene som traff dem, var tunge og varme.
«Vi får sperre av stedet og forsøke å få ham opp så hel som mulig,» sa Roland. «Jeg må skifte til tørre klær. Hvordan er det med deg, Wiking, når er sykemeldingsperioden din over?»
Wiking vred ansiktet opp mot regnet.
«Kanskje aldri,» svarte han.
Nedbøren økte, men det ble i det minste ikke mørkt. Midtsommeraften i Stenträsk innebar at dagslyset sloknet ved midnatt, men noen skumring inntraff aldri. Solen gikk ikke ned. En times tid hvilte den seg på toppen av fjellkammene, før den langsomt klatret oppover igjen. Spesielt høyt kom den aldri, i stedet beveget den seg i en vid bue rundt hele horisonten før den var tilbake på fjelltoppene igjen.

Til toppen