Tilbake til det kalde, vakre nord

Liza Marklund gjør comeback med første del av en storslått krimtrilogi. Polarsirkelen tar oss dit hvor Liza vokste opp: Norrbotten, 12 mil sør for polarsirkelen, til det fantastisk vakre landskapet med snø, is, skoger og midnattssol.

– Plassen der du vokser opp kjennetegner deg for livet, både mennesker og natur. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere kjenner jeg det. Polarsirkelen er et resultat av dette, en måte å komme hjem på, forteller Liza Marklund om sin nye bok. Hun har hentet inspirasjon fra Pålmark i Norrbotten hvor hun kommer fra, langt inne i de svenske skoger, langt mot nord.

Skandinavisk verdenssuksess

Marklund er en av Sverige mest fremgangsrike forfattere, og aller mest kjent for den bestselgende krimserien om Annika Bengtzon. Hun har mottatt et tyvetalls priser og utmerkelser, både i Sverige og internasjonalt. Sammenlagt har hun solgt over 23 millioner bøker, og er den eneste skandinaviske kvinnen som har ligget på New York Times bestselgerliste. Nå starter Marklund et nytt kapittel i forfatterskapet: Polarsirkelen er en spennende og mangefasettert historie i den sjangeren hun fornyet mot slutten av 1990-tallet; nå bryter hun igjen ny mark med en bok som spenner over fire tiår.
Fem tenåringsjenter i den lille byen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet, myrdet. Julen 2020 gjenforenes de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, for første gang etter vennens forsvinning. Skal de endelig få svar på hva som hendte?

Å leve på lånt tid

– Jeg har alltid hatt en sterk følelse av at jeg lever på lånt tid. Det gjør vi jo virkelig alle, i ordets mest bokstavelige forstand, men for meg har denne kunnskapen alltid vært en tydelig og nærværende forvissning, forteller Marklund via sin svenske utgiver, Piratförlaget. – Allerede som lite barn snudde jeg meg hver gang jeg gikk hjemmefra huset og tenkte: Kanskje er det siste gangen jeg ser det.

Det er heller ingen hemmelighet at Marklund har hatt utfordringer de siste ti årene. Hun trakk seg tilbake fra rampelyset, men ga noen få intervjuer der hun åpnet opp om egen stoffskiftesykdom, og om datteren og mannens kreftsykdom. Nå er alle friske.
– At jeg skulle leve til jeg ble nesten 60 år har jeg aldri forestilt meg. Jeg så den andre enden av livet mitt som et sceneteppe som skulle gå langsomt ned, etter at jeg hadde klart de oppgavene som jeg hadde satt meg fore: At barna skulle vokse opp og flytte hjemmefra, at bokserien min skulle bli ferdig, at datteren og mannen min skulle overleve den kreften de ble rammet av. Alt dette skjedde, men jeg døde ikke, forteller Marklund.

En gave

– Nå står jeg på den andre siden av et liv jeg allerede har levd til fulle og ser meg forundret omkring, og det er faktisk vidunderlig, sier hun via sin svenske utgiver. – Jeg har fått en presang, en tilværelse jeg ikke forventet meg. Forsiktig og litt fomlende har jeg lett etter hva som skulle komme etterpå. Det jeg har funnet er en lengsel og en glede i å se bakover, ikke fremover. En vilje til å granske det som har vært, den jeg har blitt, hvordan alt henger sammen i en organisk helhet. Jeg har vært opptatt av dette i karantenen under pandemien, og det har resultert i en fortelling om hva som har vært, og hvordan det ble, om livsvalg og hva disse medfører.

Tre krimbøker fra nord

Tre bøker skal det bli, om et sted og en tid som har utspring i forfatterens egen bakgrunn.
– Byen Stenträsk i Norrbottens skoger er summen av minner og visjoner, og byens innbyggere er skygger og drømmer av et liv som har blitt levd. Jeg har villet skape noe virkelig i den sjangeren som har blitt en del av meg: spenningen og ettertanken, underholdningen og samfunnskontrakten. Mennesker som meg er en utdøende rase, oppvokst med selvhusholdning og Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Min generasjons erfaringer blir de aller siste analoge. Ambisjonen i Polarsirkelen har vært å være sann mot dette: mot tiden, stedet, historien og karakterene, sier Marklund.

Av Redaksjonen

Til toppen

Liket ble funnet på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.
Det var en jente, eller muligens en ung kvinne; hvem kan si med sikkerhet hvor grensen går? Ved myndighetsalderen? Uansett visste man straks og uten tvil hvem kroppen en gang hadde tilhørt.
Navnet hennes var Sofia Hellsten, og hun hadde ikke rukket å fylle atten år. En jente, altså.
Hun var datter av daværende kommunalrådmann Hil[1]ding Hellsten og forsvant på vei hjem fra biblioteket en tordentung ettermiddag på sensommeren i 1980, altså nesten førti år tidligere. Allerede et par dager senere var gymposen hennes med bibliotekbøker blitt funnet i en grøft rett på hitsiden av Gransel, men Sofia selv var sporløst forsvunnet. Helt fram til denne blytunge desemberdagen da verden var ugjennomskinnelig og fullstendig tappet for farge. Skolevesken, klærne og lommeboken lå der hodet hennes burde ha vært.
Funnet kunne ha ført med seg lettelse, en kollektiv utånding. Tomrommet etter Sofia Hellsten hadde vært et åpent sår i samfunnet i nærmere fire tiår, et sår som bare lot seg lege ved at jenta ble funnet og sannheten avdekket: Dette hersket det enighet om. Slik ble det ikke nå, og det skyldtes naturligvis den forfatningen hun var i. Bunnløs sorg og uforløst raseri kom til å prege medienes rapportering om hendelsen. Til og med Sveriges Television sendte et team opp fra Stockholm for å få ekstra god lyd og bra bilder.
For de fire kvinnene som sammen med Sofia Hellsten i sin tid hadde utgjort lesesirkelen Polarsirkelen, ble funnet i brofundamentet svært omveltende. Det satte krefter i sving som i årevis hadde vært omhyggelig skjult, og rev i stykker liv som kanskje aldri hadde vært hele.
Noen ville ha sagt at det begynte med Wiking Stormberg, klassekameraten som flere av jentene var forelsket i.
Andre ville ha pekt på klasseskillene, på jentenes ulike forutsetninger.
Spørsmålet er likevel om ikke alt egentlig begynte med Lolita.

Til toppen