De beste bøkene leses på natten

– Jeg ville lage en historie som holder leserne oppe om natten. Og med en slutt som ingen så komme! sier suksessforfatter Harlan Coben.

Og vi kan trygt slå fast at den verdensberømte forfatteren Coben har klart begge deler i sin nye krim Kom tilbake! Mange lesere forteller om heftig nattelesing – og om en slutt som satte dem helt ut.
I et intervju om romanen utdyper Coben:

– Jeg ville lage en bok som er vanskelig å legge fra seg. En bok som gjør leserne overrasket og engasjert. En historie som gjør at de må spørre seg selv: Hvem kan jeg stole på? Og kan jeg faktisk stole på de som står meg nærmest?

Mistro, tvil, sannhet – eller usannhet? I Kom tilbake følger vi Myron Bolitar, og hans innsats for å komme til bunns i et drap, som kanskje, men bare kanskje er begått av en venn han trodde var død. Det er litt av en intrige! Og historien er full av overraskelser og vendepunkter. Leserne elsker akkurat dette ved Coben, og det samme gjør TV-produsentene: Fengslende, utspekulerte, overraskende historier fulle av tempo.

Og så må vi ikke glemme menneskene, som alltid er navet og hjertet i alle Cobens thrillere. Han har alltid vært interessert i menneskers psyke, og hvordan vi reagerer i ulike situasjoner.

– Jeg elsker å skrive om karakterer som er komplekse, og som ikke nødvendigvis er perfekte. De er menneskelige, og det gjør dem gjenkjennelige, sier han.

Denne boka har enda ikke blitt film eller TV-serie, men det er vi 100 % sikre på at den blir etter hvert. Les boka først, da vel! 

Redaksjonen

 

Til toppen

«Vi går gjennom kjensgjerningene. Greg bare dro sin vei. Rømte. Forsvant. Han sendte deg en e-post.»
«Ja.»
«Husker du hva det sto i e-posten?»
«Jeg kan finne den hvis du vil, men det sto bare noe om behov for forandring, at han ville begynne på et nytt kapitel. Han sa han ville reise alene og finne seg selv.»
«Finne seg selv», gjentok Win og ristet irritert på hodet. «Jeg håper inderlig at han ikke brukte det uttrykket.»
«Det gjorde han», sa Myron. «Uansett, han begynte reisen hos en munkeorden i Laos.»
«Hvor vet vi det fra?»
«Han fortalte det.» Myron tenkte seg om. «Hvorfor skulle han lyge?»
Win svarte ikke. «Når hørte du fra Greg igjen etter det?»
«Jeg vet ikke. Jeg gikk ut fra at han måtte lade batteriene. At han ville komme hjem om ikke så lenge. Men en uke ble til en måned og så to måneder. Han tekstet en gang imellom. Han skrev at han var i Laos, så Thailand eller Nepal, det husker jeg ikke helt. Og så …»
«Det går to år, og så får vi høre at han er død.»
«Ja», sa Myron. Etterfulgt av: «Hva er det du ikke forteller meg, Win?»
Win overhørte det spørsmålet også. «Hvor vanskelig ville det være å late som om han var død? Tenk deg at du er Greg. Du skriver din egen dødsannonse og rykker den inn i avisa. Du sier at du døde av hjerteinfarkt. Du sender aske – det kan egentlig være aske fra hva som helst – i en urne. Det holdes minnegudstjeneste. Vi deltar.» Win løftet hendene i været. «Og vips, så er du død.» Myron rynket pannen. «Men så, da? Så sniker du deg inn i landet igjen og tar livet av Cecelia Callister og sønnen hennes?»
Win stirret ut av vinduet igjen.

Til toppen