Forelsket i Burma

Romanene hans om Burma er elsket av millioner av mennesker. Tyskeren Jan-Philipp Sendker er utenriksjournalisten som ble forfatteren som skriver om det som betyr noe.

Han var en travel journalist, og dekket Asia for det tyske magasinet Stern. I 1995 kom han til Burma. Etter tre uker på kryss og tvers i det magiske landet var han forelsket. Da forstod han også at han ville utfordre seg selv som skribent. Han ville skrive sin første kjærlighetsroman, og handlingen skulle legges til Burma.

Overlever tid og rom

–Mine bøker forteller historier som vi alle drømmer om. Historier som overlever tid og rom, viser hvilken sterk kraft som ligger i kjærligheten, og ikke minst hvordan den overgår alt det vonde som verden er så full av. Samtidig skal de underholde leseren. Gjerne også bevege og berøre. Sist, men ikke minst, er jeg glad når jeg hører at mine lesere også lærer noe om andre mennesker og deres kultur, dermed også seg selv, sier Sendker.

Mor og sønn-relsjonen

Kunsten å følge hjertet er tredje roman i den frittstående Burma-trilogien, der alle bøkene kan leses hver for seg, med nye hovedpersoner i hver bok. Denne gang handler det om den tapre, tolvårige Bo Bo og hans lengsel etter sin forsvunne mor. 
–Kunsten å følge hjertet er ikke minst en ode til barns nysgjerrighet og tapperhet, det burde vært mer satt pris på i vår vestlige del av verden, jeg prøver å knytte dette til Julias skjebne. Det hun har gjort med sønnen sin er ekstremt, og hun har ikke greid å takle det. Så har hun bestemt seg for at det var best for sønnen å ikke se sin mor, og dermed ikke skjønt hvilken lengsel han bærer på. Spørsmålet er om det vil være mulig å forenes når sannheten endelig kommer Bo Bo for øret, sier forfatteren.

Umiddelbart fascinert

Men hvorfor har han ikke valgt Thailand eller Bali eller et mer vestlig inspirert land som scene for sine romaner?
– Da jeg kom ut av flyet i Burma første gang i 1995, var min aller første tanke: Hva er galt her? Ingen biler i gatene. Ingen TV’er. Og hele tiden strømbrudd, som om vi var satt hundre år tilbake i tid. Burmas politiske makthavere hadde misligholdt landet i mange år, men buddhismen, vennligheten og menneskenes beskjedenhet fasinerte meg umiddelbart. Mitt forhold til Burma kan oppsummeres veldig enkelt: Kjærlighet ved første blikk.

For å ta inn atmosfæren

Etter hvert har landet, som nå heter Myanmar, åpnet seg. Det er et land i hurtig forandring, og det prøver Sendker også å formidle i Burma-trilogien. Han uttrykker at han ikke drar dit for å researche lenger, men for å ta inn atmosfæren og la seg inspirere av land og folk, samtaler og ulike begivenheter. Og forskjellen på øst og vest er fortsatt markant. Når man som Thar Thar kommer fra en liten by i Burma til New York, er forskjellen rett og slett voldsom, til tross for at Burma nå er åpnet og gjennomgår sosiale reformer, ifølge Sendker.

«En litterær meditasjon»

Jan-Philipp Sendker har selv bodd i New York i flere år. Han er stor i Tyskland, har tre barn, og har en viktig litterær stemme internasjonalt. Han har også skrevet en Kina-trilogi, og vil gjerne selv beskrive innholdet i bøkene sine som en litterær meditasjon. Mange vil nok være enige. Han leverer fortellinger som fortjener å bli lest sakte, slik at du kan ta inn atmosfæren og budskapet som ligger på og mellom linjene. For eksempel i Kunsten å følge hjertet.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

De dro til et tehus ved bredden av Myitngeelven. Thar Thar parkerte mopeden og tok dem til et bord i utkanten av terrassen. Nesten alle blikk fulgte dem på deres vei gjennom lokalet. Samtalene ble lavere, noen ble helt tause. I noen ansikter så hun vennlig nysgjerrighet, i andre misbilligelsens heslige, mørke skygge.

Julia snudde ryggen til dem og satte seg på en krakk. Foran dem lå en bred, rolig flod med husbåter duvende langs bredden. På en av dem var det noen barn som lekte, på dekket til en annen satt en mann på huk og bøtte et fiskegarn. Ved siden av båtene sto to kvinner til knes i vannet og vasket tøy.

Julia snudde seg, fremdeles var mange blikk rettet mot henne.
Hun bøyde seg mot Thar Thar og hvisket: «Det ser ikke ut som om vi er særlig velkomne her.»
«Det var min feil. Ikke vær bekymret for det», sa han.
«Hvorfor stirrer alle sånn på oss?»
«Fordi vi ikke følger reglene.»
«Hvilke regler?»
«En munk i følge med en vakker, ung kvinne. Det er noe de aldri har sett før, og det går egentlig ikke an heller.»
«Men du er jo ikke offisielt sett munk.»
«Men det er det de færreste som vet. De ser bare den røde kutten og det glattbarberte hodet.»
Han ropte på en servitør, en ung pike kom subbende bort til dem og mønstret dem begge like utilslørt med blikket. Thar Thar bestilte to skåler nudelsuppe.
Da hun var gått igjen, pustet han dypt et par ganger.
«Kan jeg spørre deg om noe?»
«Hva du vil.»
«Vær så snill, ikke svar med en amerikansk floskel som jeg ikke forstår.»
«Det skal jeg ikke. Jeg lover.»
«Hvor lenge skal du bli?»
Julia lot det gå et par sekunder før hun svarte.
«Så lenge du vil.»
«Det jeg mener er: Når drar du tilbake til New York?»
«Aldri. Ikke uten deg», forklarte hun rolig og bestemt. «Jeg skjønte godt hva du spurte om.»

Det tvilende, gjennomtrengende blikket, som om han håpet å finne en antydning i øynene, i munnens form, i hodets holdning, som kunne røpe om hun virkelig mente det hun sa.
«Naturligvis bare hvis du vil», skyndte hun seg å legge til da hun så det alvorstunge ansiktet hans.

Til toppen