| Forfatter: | Jan-Philipp Sendker |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Language of Solitude |
| Oversatt av: | Hanssen, Kurt |
| Serie: | Kina-trilogien |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788202578534 |
| Kategori: | Romaner |
Forholdet han har innledet til kinesiske Christine gjør imidlertid at han er i ferd med å få sorgen på avstand, og han trives stadig bedre med tilværelsen. «Han hadde begynt å lokke skjønnheten fram fra skjulestedet. For første gang i sitt liv», heter det i romanen, og vi unner Paul av hele vårt hjerte å bli lykkelig igjen.
Møte med fortiden
Christines familie var blant de mange ofrene for kulturrevolusjonen. Mens hun selv og moren greide å flykte til Hongkong, ble resten av familien igjen i landsbyen utenfor Shanghai. En dag får hun brev fra lillebroren, som hun hele tiden har trodd var død. Han skriver at han trenger hjelp og ber henne komme hjem. Det viser seg at både hans egen familie og flere i landsbyen har blitt rammet av en uforklarlig sykdom.
Farlige krefter
Christine har sverget på at hun aldri skal tilbake til folkerepublikken Kina etter alt det grusomme som skjedde, men nå innser hun at hun ikke kan svikte det som tross alt er hennes nærmeste familie. Journalisten i Paul våkner også, og han vil forsøke å finne ut av hva som skjer. Det viser seg at sterke og farlige krefter er i spill, de blir vitne til en forbrytelse som ingen vil ta ansvar for. Paul vikles inn i et drama som kan komme til å koste både ham og Christine dyrt.
Fornuft og følelser
Møtet mellom Christine og familien hun trodde var tapt for alltid er noe av det sterkeste i romanen. Dette er mennesker som først føles fremmede for henne. De har tilhørt en annen verden så lenge, en verden bortenfor hennes egen. Samtidig kan hun ikke komme bort fra at blod er tykkere enn vann. Sendker er mesterlig i sine skildringer av mellommenneskelige forhold, og på forunderlig vis får han det fremmede til å føles nært. I Ensomhetens språk fins det rikelig med både indre og ytre dramatikk.
Ekthet og nerve
Romanen er som et vindu ut mot et panorama av historie, kultur og menneskeskjebner. Og ikke minst får vi et unikt innblikk i kjærlighetens kår i dette spesielle samfunnet. Sendker viser på finurlig vis hvilke konsekvenser kulturrevolusjonen har hatt og hvilke spor den har etterlatt i det enkelte mennesket. Forfatteren har sett endringene i landet med egne øyne, noe som gir fortellingen en egen ekthet og nerve. Kjærligheten til romanpersonene skinner gjennom: Vi sørger sammen med dem, vi gleder oss med dem og har lyst til å bli værende hos dem når romanen er slutt. Da er det godt å vite at Sendker allerede har skrevet en fortsettelse på historien!
Jan-Philipp Sendker gir oss nok en gang en inspirerende og engasjerende roman, fullt på høyde med den internasjonale bestselgeren Kunsten å høre hjerteslag.
Av Jorid Mathiassen
| Ensomhetens språk | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Ensomhetens språk | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2018 | |
| Ensomhetens språk | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
«Denne romanen gir leseren et levende, fascinerende og uforglemmelig bilde av dagens Kina. Anbefales på det sterkeste.»
Library Journal
«… spennende intrige og nyanserte karakterer som kjemper mot tvetydighetene i en fremmed kultur.»
Booklist
For norgesvennen Jan-Philipp Sendker er nysgjerrigheten den største drivkraften. – Jeg elsker å oppdage nye byer, nye land, nye mennesker. Den dagen jeg slutter å være nysgjerrig, er jeg død, hevder han.
I Kunsten å høre hjerteslag tok han oss med til Burma, og i Ensomhetens språk går turen til Kina og Hongkong. Hva er det med Asia som er så fascinerende?
–Det er et godt spørsmål, og jeg vet ikke om jeg har noe bra svar. Asia er et stort kontinent, men uansett om jeg drar til Kina, Japan, Burma eller Sørøst-Asia, så liker jeg menneskene, klimaet og maten. Kulturen i disse landene er på mange måter annerledes enn den tyske kulturen jeg kommer fra, og det tvinger meg til å stille spørsmål ved mine egne verdier og mitt tankesett. I Asia kan jeg ikke ta ting for gitt, og det liker jeg. Det som er underlig og ukjent er en inspirasjon for meg, sier Jan-Philipp Sendker, som var Asia-korrespondent for det tyske magasinet Stern i mange år før han ble forfatter.
Før og nå
Kina har endret seg mye siden Sendker besøkte landet for første gang i 1995. – Da var Kina fortsatt et fattig land, det var rett før den økonomiske oppgangen. Det var massevis av sykler og heste- og oksekjerrer på veiene, mens i dag er Kina verdens største bilmarked. På den tiden var folk også optimistiske med tanke på politiske reformer, men dessverre går dagens Kina i feil retning politisk.
–Hvordan vil du beskrive Hongkong, og er byen verdt å besøke?
–Hongkong står ved et veiskille. Det var en britisk koloni, men byen var åpen og kosmopolitisk med en fri presse og en uavhengig domstol. Dette er i ferd med å endre seg, og Hongkong blir i stadig større grad en kinesisk by med egne lover – og lovløshet. Men uansett er byen absolutt verdt et besøk. Den er travel og tett befolket, men har også vakre strender og parker. Og så kan du se alt det jeg beskriver i Ensomhetens språk.
Skriver på heltid
Etter å ha vært journalist i mange år, er Jan-Philipp Sendker nå forfatter på heltid. Det er en rolle han trives godt i.
–Som forfatter hadde jeg deadlines og et bestemt antall ord jeg måtte forholde meg til, mens jeg som forfatter kan skrive så mye jeg vil og bruke så lang tid jeg vil – for et privilegium! Jeg gjør mer research enn jeg gjorde som gjorde som reporter. Jeg snakker med folk, lytter til historiene deres, ser, lukter og erfarer stedene, og slik vokser også ideene til nye fortellinger fram, forklarer forfatteren, som i tillegg til Asia har et annet favorittområde.
Drømmelandet
–Norge var lenge mitt Shangri-La. Jeg kom på besøk første gang som tenåring; jeg kjørte motorsykkel og visste ikke hvor mye det kunne regne i løpet av en sommer … Jeg liker den uberørte naturen, vennligheten og gjestfriheten. Planen var å flytte til Norge, finne en norsk kjæreste og bo i Oslo eller Bergen. Jeg begynte til og med å lære meg norsk, men så ville livet det annerledes. Nå gleder det meg stort at jeg har så mange lesere i mitt kjære Norge, sier Jan-Philipp Sendker.
Tekst: Jorid Mathiassen
Hun krøp opp i sengen. Han kledde raskt av seg og la seg ved siden av henne; hun klemte seg tett inntil ham, la hodet på brystet hans og hvisket: «Hold meg. Hold meg hardt.»
Han la armene rundt henne, strøk henne i nakken, og våget ikke å røre på seg til han endelig hørte den velkjente lyden av at hun pustet i søvne.
Neste morgen, da de kom ut i hotellets lobby presis klokken åtte, sto en høy og usedvanlig vakker ung kvinne og ventet på dem. Hun hilste på dem med et sjenert smil.
Christine studerte Yin-Yin. Ved første blikk kunne hun ikke se noen likhet. Verken med seg selv eller moren, Yin-Yins bestemor. Begge var små, mens Yin-Yin var høy og hadde den bleke huden og de høye kinnbeina som var typisk for nordkinesere. Armene var bemerkelsesverdig lange og muskuløse. Hun hadde på seg tettsittende jeans og en grønn T-skjorte med kinesiske tegn på. Hun hadde satt opp håret, og to små edelsteiner glitret i ørene. Bare øynene hennes gjorde Christine urolig. I dem lå en lang skygge, og jo mer hun stirret inn i dem, desto mer ble hun minnet på fotografiet av broren som moren hadde tatt vare på. Yin-Yin sa noe, men Christine hørte knapt etter. Hun fikk følelsen av at et svart-hvitt-fotografi hadde begynt å snakke.
